Amazonas er en elv i Sør-Amerika. Den er en av Jordens lengste elver, og den største med hensyn til nedbørfelt og vannføring.

Nedbørfeltet, som omfatter Amazonas-regionen, med verdens største areal av tropisk regnskog og fuktig tropeskog, er på i alt 7 050 000 km2, hvorav 3 836 529 km2 i Brasil og resten i Bolivia, Peru, Ecuador, Colombia og Venezuela. Amazonas' vannføring ved munningen er mellom 100 000 og 120 000 m3 i sekundet. Vannet er rødt av slam og renner med en gjennomsnittshastighet av 0,75 m/s.

Elvens lengde oppgis forskjellig avhengig av hvorfra målingen er foretatt. Medregnet tilløpet Río Apurímac er lengden 7025 km, og Amazonas er da Jordens lengste elv. Ofte oppgis Amazonas inklusive Ucayali. Disse er til sammen ca. 6500 km, noe som gjør Amazonas til verdens nest lengste elv etter Nilen. Amazonas inklusive kildeelven Marañón er 4900 km lang.

Río Apurímac springer ut i den peruanske delen av Andesfjellene. Elven mottar en rekke tilløp og skifter navn flere ganger før den i provinsen Ucayali i Peru får det samme navnet som provinsen. Fortsatt innenfor Perus grenser flyter Ucayali sammen med elven Marañón, som vanligvis regnes som Amazonas' kildeelv.

Marañón renner i forlengelsen av hovedelvens retning og begynner på det peruanske høylandet 3600 meter over havet, bare 160 km fra stillehavskysten. Fra den peruanske grensen flyter Amazonas rolig gjennom de brasilianske selvas (tropisk regnskog). Utover lavlandet har Amazonas en bredde på 1600 meter og sprer seg ofte i en rekke av løp. Like ved byen Manaus opptar den Rio Negro fra nord. Heretter har elven en gjennomsnittlig bredde på 5 km. Hele elvenettets bredde når på enkelte steder 40 km. Amazonas munner ut i Atlanterhavet rett sør for ekvator.

I munningsgapet ligger den 19 000 km2 store øya Marajó. Tidevannet, som når 850 km opp gjennom elven, har en springflodbølge, pororoca, som blir opptil 5 m høy. 300 km ut i Atlanterhavet merkes Amazonas' ferske, slambelastede vann.

Elvene med utspring i Andesfjellene frakter med seg næringsrike sedimenter, som tilfører jordsmonnet verdifulle mineraler. Elvene fra nord og sør i Amazonas' midtre løp kommer fra områder med gammelt, utvasket jordsmonn og har lite næring med seg. Bosetningsmønsteret i Amazonasbekkenet følger de næringsrike elvene. I elven lever blant annet sjøkuen amazonasmanat, amazonasdelfin, kaimaner, skilpadder og mange forskjellige fiskearter, blant annet pirarucú, arapaima og arawana.

Amazonas har mer enn 500 bielver, hvorav 17 med større lengde enn Rhinen. Av viktige bielver fra venstre kan nevnes Napo, Japurá og Rio Negro; fra høyre Ucayali, grenseelven Yavarí, Juruá, Purus, Madeira, som er Amazonas' største bielv, og videre Tapajós og Xingú som sammen med Tocantins danner et stort estuar med en bredde på hele 300 km, altså tilsvarende Nordsjøens bredde.

Grovt sett avgrenses bekkenet av Andesfjellene i vest, Guyanahøylandet i nord og det brasilianske sentralplatået i sør. Canal Casiquiare danner vest for Guyanahøylandet en unik naturlig kanal fra elven Orinoco til Amazonas' sideelv Negro og forbinder dermed de to store vassdragene (bifurkasjon). Således kan man si at Amazonasbekkenet strekker seg helt nord til Orinocos bredder.

Store deler av Amazonasbekkenet er elveslette eller lavtliggende områder under 200 meter over havet. Bredest er lavlandet i de indre vestlige delene, mens det innskrenkes nærmere kysten. Det vidstrakte lavlandet gjør i alt 23 000 km elver navigerbare for skip, inklusive sideelvene Madeira, Xingo, Tapajós, Negro, Trombetas og Jari. Imidlertid gjør det vidstrakte lavlandet at kraftutbyggingspotensialet er svært lite i forhold til vannmengden.

Rundt 17 millioner mennesker bor i Amazonasbekkenet.

I Amazonasbekkenet finnes verdens største regnskog (selvas, ‘urskog’). Til Amazonas (i Brasil kalt Amazônia) regnes i denne sammenheng også nedre del av Tocantinsbekkenet, men området dekker også deler av Venezuela, store deler av Guyana, det meste av Surinam og store deler av Fransk Guyana. Klimaet er varmt og fuktig med hyppige regnskyll fordelt over hele året (tropisk regnklima). Regnskogen regnes for å ha verdens rikeste artsmangfold.

Særlig i den brasilianske delen avskoges store arealer grunnet inntrengning av hogstselskaper, landbrukere, gullgravere og andre mineraltutvinnere. Hogstselskapene søker sjeldne treslag, som blant annet mahogni. Landbrukerne kommer fra sør og rydder store landområder til bruk for store kvegfarmer. I 1990-årene ble disse områdene omgjort til soyaplantasjer, mens nye skogområder ble tatt i bruk for kvegdrift. Ved år 2000 var til sammen 587 700 km2, eller 14 prosent av den opprinnelige amazoniske skogen i Brasil, regnet for ødelagt. Et kritisk belte strekker seg fra Maranhão til Acre. Alvorligst er ødeleggelsene i delstatene Pará, Mato Grosso og Rondônia. Jordsmonnet i regnskogen er lite fruktbart og vil ved dyrking ikke gi avkastning i mer enn noen få år. Et skrint jordsmonn gjør at ny regnskog ikke vil vokse opp igjen om de avskogede områdene er for store. Veianlegg og jernbaner åpner nye områder for nybyggerne og skaper ytterligere press på områdene. Også produksjonsprosessene ved mineralutvinning med fremstilling av trekull krever sin del av regnskogen.

Reduksjonen av regnskog har flere lokale konsekvenser. Den legger store landarealer øde og uproduktive, og den truer livsførselen til de mange indianerne som tradisjonelt har holdt til der. Avskogingen kan også ha globale konsekvener, noe som har skapt stor internasjonal oppmerksomhet og bekymring. En stor del av Jordens biologiske mangfold befinner seg i Amazonas, og med avskogingen forsvinner dette. Man er også redd for at en avskoging vil forstyrre globale klimaprosesser. Brenning av regnskog tilfører atmosfæren CO2, og vil på denne måten kunne være med på å øke den globale drivhuseffekten. Vegetasjon holder på fuktighet og motvirker erosjon, slik at klimaet lokalt vil bli tørrere ved reduksjon av regnskogen. Reduksjonen av nedbør vil muligens også gjøre seg gjeldende i tilstøtende områder. Klimaprosessene er imidlertid kompliserte, og det er vanskelig å anslå effekten av en regnskogsreduksjon. Som ledd i bevaringen av regnskogen søkes blant annet opprettelsen av indianerreservater. Forvaltningen av skogområdene i slike reservater overføres dermed til de lokale indianske folkegruppene.

Amazonas ble kjent for europeerne i 1500, da Vicente Yáñes Pinzón etter å ha deltatt i Kristoffer Columbus' berømte ferd foretok en selvstendig oppdagelsesreise. I 1541 ble elven befart av Francisco de Orellana, og etter hans ferd fikk elven navnet «amazonenes elv». Senere reisende er blant annet Charles Marie de La Condamine i 1743–1744, Alexander von Humboldt i 1799 og Henry Walter Bates, hvis bok The Naturalist on the River Amazonas utkom i 1863.

Navnet Amazonas er gitt av europeere, til amasone, etter å ha observert det man mente var kvinnelige krigere i traktene. Amazonas er også navn på en delstat i Brasil, departementer i Colombia og Peru, og et territorium i Venezuela.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.