Hengebjørk av . Begrenset gjenbruk

hengebjørk

Hengebjørk på Søndre Sandøy, Hvaler.

Betula pendula, hengebjørk. Foto fra: Hegedal, Hobro, Jylland, Danmark

Hengebjørk eller lavlandsbjørk er en av tre arter i bjørkeslekta i Norge. Dette kan bli meget store trær, opptil 30 meter høye med tjukke stammer der barken er grov og oppsprukket. Hos store eksemplarer ender greinene i lange, hengende kvister som har gitt arten navnet.

Faktaboks

også kjent som:

Betula pendula

Beskrivelse

Typisk stamme av hengebjørk. Barken er mørk, tjukk og sprekker opp. I noen partier synes den glatte, lyse formen av barken.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Hengebjørk er store trær som vanligvis er fra sju til tjue meter høye, men i noen tilfeller enda høyere. Hengebjørk har ofte rette, høyreiste stammer og greiner som vokser skrått oppover. Karakteristisk for hengebjørk er de lange kvistene som greinene ender i; store eksemplarer kan ha flere meter lange kvister som nesten henger ned til bakken. De ytterste delene av kvistene har ikke hår hos hengebjørk, men derimot harpiksvorter.

Barken hos hengebjørk er lys til hvit og glatt på yngre deler av stammen og på greinene. Tynnere kvister er rødbrune. Nedre deler av stammen på store eksemplarer får grov, oppsprukket og mørk bark.

Bladene hos hengebjørk er snaue og har typisk en ganske utdratt spiss og tverr eller kileforma bladgrunn. Bladkanten er dobbelt sagtanna. Som andre bjørkearter har hengebjørk hannblomster i lange, hengende rakler og hunnblomster i kortere, oppstigende rakler. Hengebjørk er vindpollinert. Fruktene til hengebjørk er små nøtter som har breie vingekanter som bidrar til spredning med vind.

Utbredelse

Hengebjørk vokser i tørr skog, i berg og i ur hovedsakelig på varme steder. Arten er vanlig i lavlandet til nord i Trøndelag, men er mindre vanlig til fraværende i vestlige kyststrøk. Videre nord for Trøndelag finnes hengebjørk spredt i Nordland og Troms og har en nordøstlig utpostforekomst i Pasvikdalen i Finnmark.

Hengebjørk er vidt utbredt i Europa og Asia.

Kulturhistorie og navn

I de områdene av landet der hengebjørk er vanlig har man i noen grad skilt denne fra vanlig bjørk og gitt den et eget navn. Dette har oftest hatt sammenheng med den grove, oppsprukne barken som gjorde disse trærne umulig å høste never fra. Eksempler på slike navn er steinbjørk, kartbjørk og korpabjørk. De vanlige norske navnene, hengebjørk og lavlandsbjørk/låglandsbjørk er nok litterære. I Sverige og Danmark er det vortene på de tynneste kvistene som har gitt navnene, henholdsvis vårtbjörk og vortebirk.

Hengebjørk har vært brukt som prydtre, for eksempel som tuntre eller i alleer, på grunn av de dekorative, hengende greinene. En særegen varietet med djupt flika blad, ornäsbjørk, Betula pendula var. dalecarlica, brukes mye som prydtre. Denne mutasjonen ble oppdaget i 1767 i Ornäs i Dalarna i Sverige. Hvorvidt alle flikbladete hengebjørker som plantes, er fra dette treet er usikkert; denne typen varieteter oppstår trolig fra tid til annen.

Hengebjørk har ellers hatt stort sett de samme anvendelsene som den andre tredannende bjørkearten, se bjørk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg