Steinsopp
Steinsopp. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

sopp

Sopp (tegning, stilksporesopp)

Sopp. Generell bygning hos stilksporesopper, her representert ved fluesopp. Til høyre vises et ungt eksemplar med indre hylle – som blir stilkens ring på voksen sopp, og ytre hylle – som blir stilkens slire, skjellkranser og hudlapper på voksen sopp. Indre og ytre hylle er markert med hhv. grønn og rød farge. De sporedannende basidiene sitter på soppskivene (vises forstørret på tegningen), fargen på sporepulveret er ofte et viktig kjennetegn ved artsbestemmelse.

Sopp (tegning, stilksporesopp)
Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Sopp (tegning, sekksporesopper)

Sopp. Tre typer fruktlegemer hos sekksporesopper: a) Kleistothecium er kuleformet og uten åpning, sprekker opp ved modning. Finnes særlig hos melduggsoppene. – b) Apothecium er åpent og ofte skålformet. Finnes særlig hos begersoppene. – c) Perithecium er flaskeformet. Sporene slippes ut gjennom «flasketuten» (munningspore). Finnes hos kjernesoppene.

Sopp (tegning, sekksporesopper)
Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Oversikt over hvordan vi nå regner med slektskapet mellom de ulike sopprekkene. Insektmuggsoppene er søstergruppe til Olpidium en parasittsopp med sporer med flageller. Dette tyder på at tap av flageller har skjedd minst to uavhengige ganger. Tegning: Klaus Høiland
.
Lisens: fri

Sopp, også kalt Mycota eller Fungi er et rike av organismer som mangler klorofyll (bladgrønt) og er avhengige av organisk næring, heterotrofe. Men til forskjell fra dyr har de utvendig, ikke innvendig fordøyelse.

Faktaboks

Også kjent som
Fungus og Mycota
Vitenskapelig navn
Fungi

De lever enten som snyltere (parasitter) på levende organismer, hovedsakelig på planter og i mindre grad på dyr, eller som saprotrofer, det vil si nedbrytere på dødt organisk materiale. De kan også etablere næringsutveksling gjennom mutualisme, for eksempel med grønnalger og/eller blågrønnbakterier i lav og med planter i mykorrhiza (sopprot).

Utviklingshistorisk regnes soppriket å ha felles rot med dyreriket. Vi finner likheter som for eksempel glykogen (dyrisk stivelse) som opplagsnæring, kitin og forekomst av strukturproteinet kollagen. Der flagell forekommer er det bare én, bakoverrettet og glatt flagell.

Sopp lever overalt hvor det finnes spor av organiske stoffer og under alle klimatiske forhold. Deres viktigste rolle er som nedbrytere av organisk materiale i naturen, ved sine mutualistiske samspill med alger og planter og parasittisme.

Bygning

Nesten all sopp er bygd opp av trådformede celler, hyfer, som i motsetning til vanlige celler bare vokser i spissen. Hyfene kan være med eller uten tverrvegger. Hyfeveggen består normalt av kitin og glukan, hyfene har ekte cellekjerne med kjernemembran. Opplagsnæringen er oftest glykogen.

De enklest bygde soppene er encellede og danner kolonier (for eksempel gjærsopper og mange algesopper). Mange andre består bare av en hyfemasse, mycel, med fritt anlagte formeringsorganer (for eksempel algesopper og koplingssopper), mens de fleste høyere sopper dessuten danner strukturerte fruktlegemer som formeringsorganet sitter på. Fruktlegemene kan i størrelse variere fra mikroskopisk små hos de fleste planteparasittene til meterstore hos kjuker og røyksopper.

Formering

Vegetativ formering

Sopp kan formere seg ukjønnet på mange måter, oftest ved sporedannelse hvor sporene enten dannes innvendig i beholdere (sporangier) og derfor med et fellesnavn kalles sporangiesporer, eller de avsnøres fra hyfegrener (konidioforer) og kalles konidier. Sporene kan ha svært mange spesialbenevnelser, alt etter hvilke organer de dannes i, dannelsesmåten, selvbevegelighet og så videre.

Kjønnet formering

Den kjønnede formeringen er også svært mangfoldig og danner hovedgrunnlaget for den systematiske inndelingen.

Algesopper har egne kjønnsceller som dannes i egne organer. De danner kjønnsceller og sporer som oftest er bevegelige med en bakoverrettet flagell.

Hos koplingssopper, sekksporesopper og stilksporesopper finnes aldri selvbevegelige kjønnsceller, og bare i enkelte grupper dannes egne kjønnsorganer eller kjønnsceller. Her skjer det oftest en sammensmelting av vanlige hyfer på et tidlig tidspunkt i soppens utvikling. Cellekjernene smelter imidlertid ikke sammen på det tidspunkt, og det inntrer en helt egenartet tilstand, en parkjernefase (se dikaryotisk), hvor to kjerner av forskjellig genetisk opprinnelse finnes i samme celle. Hver kjerne lager selvstendige datterkjerner i den serien av nye celler som oppstår når den sammensmeltede hyfen vokser videre. Til slutt, i den fertile delen av soppen, skjer kjernesammensmeltingen med påfølgende reduksjonsdeling (meiose) og dannelse av kjønnede sporer.

Systematikk

Klassifikasjonen av sopp er i stadig endring, men det er vanlig å dele soppene inn i følgende rekker (i tillegg til noen andre rekker):

Majoriteten av de om lag 100 000 kjente soppartene tilhører rekkene sekksporesopper og stilksporesopper. Disse er omtrent like tallrike.

Hos sekksporesopp dannes de kjønnede sporene innvendig i sporesekker, asci (entall ascus), og kalles ascussporer, mens de hos stilksporesopp dannes på små stilker i toppen av kølleformede celler, basidier, og kalles basidiesporer. Disse kjønnede sporene dannes hos de aller fleste ekte sopper i egne fruktlegemer.

Mange sekksporesopper har små beger- eller krukkeformede fruktlegemer, mens blant annet morkler og trøfler har store fruktlegemer. Ofte dannes det også ukjønnede sporer i eller på egne organer. I tillegg finnes som regel et vidt utbredt mycel i substratet soppen lever på (jord, ved, plantevev og så videre). Dette sørger for næringsopptaket.

Stilksporesoppene er oftest større enn sekksporesoppene, og hit hører de fleste matsopper og giftsopper, alle kjuker, røyksopper, gelésopper med flere. Ukjønnede sporestadier er sjeldnere, men i tillegg til fruktlegemer, som ofte betegnes som selve «soppen», finnes også her et vidt utstrakt mycel. De viktige planteparasittene rustsopper og sotsopper tilhører også stilksporesoppene. De mangler fruktlegemer og har ukjønnede sporer.

Resten av de ekte soppene tilhører rekkene algesopper, Chytridiomycota, eller koplingssopper, Zygomycota (som nylig er delt i to rekker, se over) samt noen mindre rekker. I tillegg kommer den eiendommelige rekken mikrosporider, Microspora, som tidligere ble regnet til urdyrene.

De enkleste formene mangler egentlig mycel, men de fleste utvikler et rikt forgrenet mycel som lever på og i dødt og levende organisk materiale og for en stor del i vann. I motsetning til andre sopper mangler både algesoppene og koplingssoppene tverrvegger i hyfene.

Skadevirkninger

Mange parasittsopper forårsaker betydelig skade på trær og jordbruksvekster, for eksempel meldugg, kreft og skurv på frukt og bær, og rust- og sotskader på korn. Parasittsopper på dyr eller mennesker kan forårsake sykdommer i hud, hår, fjær og negler, samt mer dyptgripende soppsykdommer (mykoser) i indre organer.

Skadene kan også skyldes gifter (mykotoksiner) som sopp skiller ut og som er opphav til mykotoksikoser eller allergiske reaksjoner. Se også soppforgiftninger og giftige sopper. Saprotrofe sopper som muggsopp og råtesopp (se hussopp), ødelegger matvarer, trevirke og mange andre produkter.

Bruk

Noen sopper kan nyttes direkte som matsopp, mens andre inngår ved alkohol-, bakverk- og osteproduksjon. Atskillige sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer med mer. For skogbruket spiller mykorrhiza-utviklingen mange steder en viktig rolle for trærnes trivsel og vekst.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Soppriket

Klaus Høiland
professor emeritus, biologi, Universitetet i Oslo