selje

Selje er små eller mellomstore trær på opptil åtte meter eller mer. Ved kysten eller på skrinne steder kan selje være buskforma. Stammer og greiner har gulgrå bark i begynnelsen, men barken blir grå seinere. Mindre stammer har glatt bark, men eldre, tørre stammer har meget karakteristisk oppsprukket bark.

Bladene er ganske tjukke og stive og er som regel avlange, men de kan også være nær hjerteforma eller nesten runde. Selje har ofte akselblad om våren, men disse faller av i løpet av sesongen. Bladskaftene er under en centimeter lange. Bladplatene varierer fra tre centimeter til over ti og de er fra to til opp til åtte centimeter breie. Bladkanten er hel eller har grunne, runde tenner. Undersida av bladene er blågrå eller grågrønn og gjerne tett håra, men kan også være ganske glissent håra. På oversida er bladene mørkt grønne eller grågrønne. Bladene er blanke eller halvblanke og kan være ganske tett silkehåra eller mer glissent hår. Seint i sesongen kan bladene være nærmest snaue, men de har alltid hår langs nervene.

Som alle arter i vierslekta (Salix) er selje særbu, som vil si at det er egne hunn- og hannindivider. Det er lett å se forskjell på hunn og hann når plantene er i full blomst: De tette blomsteraksene som står opp fra kvistene er tydelig gule hos hannplantene som følge av fargen på pollenet, mens hunnaksene er grågrønne med små gule arr. Det er primært hannaksene som kalles gåsunger. Blomsterstandene kalles ofte rakler, men dette begrepet bør reserveres til rakletrærne som bjørk, hassel, or og eik med flere.

Selje oppfattes i Norge som to underarter, skogselje (ssp. caprea) finnes i lavlandet og ut til kysten, mens silkeselje (ssp. sphacelata) finnes i lier og fjelldaler. De to underartene er ikke enkle å skille fra hverandre og utbredelsen er derfor ikke godt kjent.

Samla finnes arten selje i både i lauvskog og barskog og arten finnes også i sumpskoger, rasmark og tørrere lier. Selje er også vanlig i kulturlandskapet slik som i åkerkanter og beiter.

Selje er vanlig i lavlandet i hele landet. Selje er mindre vanlig i de østlige fjellområdene og langs kysten av Finnmark, men arten finnes trolig i alle landets kommuner.

Selje har hatt en rekke ulike bruksområder, både bruk av treverk, som fôr og annet. Velkjent er for eksempel tillaging av seljefløyter fra greiner av passelig tykkelse.

Yteveden er helt lys, kjerneveden gulbrun. Tettheten ved 15 prosent trefuktighet er 0,53 gram per kubikkcentimeter (cm³). Trevirket er stabilt og seigt, men lite elastisk, og det har dårlig holdbarhet under fuktige forhold. Det har vært anvendt til tresko, treull, kurvmøbler og sponarbeider.

Tradisjonelt har treverk av selje vært brukt til en rekke redskaper slik som riveskaft, orv og ulike kjerald. Selje ble også brukt som hesjestaur og gjerdestolper. Bark av selje ble brukt i garving, men kun unntaksvis til dyrefôr. Derimot ble lauv av selje sanka til dyrefôr.

Selje er navnet som brukes på arten over hele landet, men tidligere har varianter som silje, silju eller lignende vært opprinnelig. Blomstrende kvister av selje har en rekke ulike navn rundt i landet, se gåsunger.

• vierfamilien
• pil
• vier

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)