blåbærskog

Blåbærskog er den vanligste skogtypen i Norge, både i boreal løvskog og i barskog.

I edelløvskog dekker blåbærskog bare mindre områder. Gran er det dominerende treslaget i barskogens blåbærskoger, men utenfor granas utbredelsesområde er det mye blåbærskog med furu og dunbjørk.

I blåbærskog er tilgangen på vann og næring bedre enn i furuskogtypene, og flere, litt mer krevende, plantearter kommer inn i tillegg til blåbær. Maiblom, skogstjerne, nikkevintergrønn og gullris er urter som karakteriserer blåbærskog. Hogstflater med god tilgang på lys får kraftige oppslag av smyle. I skogbunnen er det en tett matte med ulike moser, med etasjemose, fjærmose og blanksigd som de vanligste. Tørre former av blåbærskog får innslag av lav, og i fuktige partier forekommer torvmoser.

I klassifiseringssystemet Natur i Norge defineres blåbærskog som «skyggefulle skoger sterkt preget av blåbærdominans og på litt mer næringsrik grunn samt i mer oseaniske strøk også småbregner. Typisk er et sammenhengende mosedekke i bunnen, på fuktmark helt dominert av torvmoser».

Blåbærskog dekker 23 prosent av skogarealet i Norge.