blad

Blader er organer som er spesialiserte for fotosyntese hos karplanter. Bladets viktigste oppgave er å lage de stoffene som skal bygge opp planten. Dette skjer ved hjelp av fotosyntese.

Andre organismer med fotosyntese, som enkelte bakterier, alger og en del moser, mangler ekte blad.

Et blad består av bladstilk og bladplate.

Bladstilken kobler bladplaten til stengelen. Hos gress og skjermplanter er den utformet som en slire, hos vier og erteplanter som biblad (øreblad). Et sittende blad mangler bladstilk. Den nederste delen av stilken som forbinder bladet med stengelen kalles bladfot.

Bladplaten er oftest flat og tynn.

  • isolaterale blad er like på begge sider, som hos gress og liljer.
  • dorsiventrale blad har ulik over- og underside, som hos de fleste tofrøbladete planter.

Ytterst er det en enlaget epidermis (overhud, se hudvev) som beskytter det indre av bladet. Epidermis er alltid dekket av en tynn, voksaktig hinne, kutikula, som bidrar til å nedsette transpirasjonen. Spalteåpninger (stomata) i epidermis finnes mest eller bare på undersiden av bladet.

«Bladkjøttet», mesofyllet, har hos et dorsiventralt blad øverst et palisadevev av smale, parallelle celler og under dette et løsere svampvev med store luftrom (intercellularrom). Mesofyllets celler kjennetegnes ved at de inneholder klorofyllholdige kloroplaster, hvor fotosyntesen foregår.

I mesofyllet ligger også et system, oftest et nettverk, av ledningsstrenger, nerver. Hver av dem inneholder vedvev som transporterer vann og løste ioner fra stengelen og inn mot bladcellene og silvev som transporterer produkter, mest sukrose (rørsukker), fra fotosyntesen ut av bladet.

Karbondioksid diffunderer inn gjennom spalteåpningene og videre i intercellularsystemet til de enkelte mesofyllcellene.

Bladet har gjerne en bygning som er tilpasset plantens voksested.

  • Tørketilpassede (xeromorfe) blad har tykkvegget epidermis og tykk kutikula, eventuelt med hår, og ofte spalteåpninger som er innsenket i bladene. Eksempler er barnåler og lyngartenes blad.
  • Fuktighetstilpassede (hygromorfe) blad har derimot tynn kutikula og tynnvegget epidermis. Eksempler er gjøkesyre og andre skogbunnplanter som ikke utsettes for sterk transpirasjon.
  • Mesomorfe blad inntar en mellomstilling og omfatter de fleste planter, blant annet dyrkete planter.
  • Vannplantenes blad (hydromorfe blad) er svært enkle og bygd slik at de lett tar opp karbondioksid, CO2, fra vannet direkte til fotosyntese i alle bladcellene.

Også lyset har en tydelig virkning på bladenes bygning. I godt lys dannes det flere lag palisadeceller enn i skygge. På et tre vil derfor bladene på solsiden være tykkere enn bladene på skyggesiden.

Etter bladplatens form og nervatur kan bladet deles i en rekke bladtyper.

Bladene kan også deles inn etter hvordan nervene i bladet er.

  • likenervet har parallelle nerver, som hos gress.
  • buenervet har nerver som bøyer seg i en bue, som hos konvall.
  • håndnervet har nerver fordelt som i en hånd, som hos lønn.
  • fjærnervet har én kraftig midtnerve og mange mindre nerver ut fra denne, som hos bjørk. Kanten av bladet kan være hel og jevn eller buktet og tagget på forskjellig måte.

Fjærnervede blad er det vanligste.

  • Et helt blad har én enkel bladplate som sitter på en stilk, og kan ha ulike utforminger som nåleformet, lansettformet eller ovalt.
  • Et sammensatt (delt) blad har innskjæringer som rekker nesten helt inn til midtnerven eller grunnen slik at de enkelte delene, småbladene, ser ut som selvstendige blad. Sammensatte blad har også flere undertyper. Det kalles finnet når småbladene er utgått fra et fjærnervet blad, som hos rogn. Det kalles koblet når småbladene går ut fra et håndnervet blad og er festet i samme punkt, som hos kløver og hestekastanje. Et finnet blad kan være likefinnet og ende i en brodd eller slyngtråd som hos ert og vikke, ulikefinnet og ende i et småblad som hos ask eller dobbelt eller flerdobbelt finnet når også småbladene er finnet, som hos balderbrå, gulrot og mange bregner.
  • Et fliket blad er innskåret omtrent halvveis til midten eller grunnen, som hos storkenebb og løvetann.
  • Et lappet blad ligner fliket blad, men innskjæringene fra bladranden er grunnere og når mindre enn halvveis til midtribben (fjærlappet blad) eller festepunktet (håndlappet blad).
  • Et pilformet blad er trekantet eller tungeformet og har to nedrettede fliker ved grunnen, som hos engsyre.
  • Et spydformet blad likner pilformet, men har utstående fliker ved grunnen, som hos småsyre.

Plantenes bladstilling på stengelen bestemmes av et genetisk bestemt mønster (fyllotaksis).

Oftest sitter bladene oppover stengelen og på grenene. Bladene kan også danne en rosett ved grunnen av stengelen, som hos løvetann. Av og til sitter de oppover stengelen samtidig med at det finnes bladrosett ved grunnen, som hos bergfrue.

På stengelen kan bladene være:

  • kransstilt med tre eller flere blad festet i samme høyde på stengelen, som hos maure.
  • motsatte, hvor to og to står mot hverandre, som hos nellikfamilien.
  • enkeltvis (spredtstilte) og da gjerne i skruestilling (spiral) oppover stengelen.

De fleste planter har spredtstilte blad.

Foruten vanlig blad (løvblad) har plantene flere slags blad som er utformet til spesielle formål. Slike blad er ofte sterkt omdannet, de kan være skjell- eller hinneaktige og ha andre farger enn grønt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.