Furuskog i høstfarger
Furuskog på elveterrasse.
Furuskog i høstfarger
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Kalklågurtskog med blodstorkenebb
Kalklågurtskogen er ofte tørr, men med litt fuktighet i marka blir feltsjiktet frodig. Her med einstape, liljekonvall og blodstorkenebb. Fra Øvre Eiker kommune i tidligere Buskerud, nåværende Viken fylke.
Kalklågurtskog med blodstorkenebb
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Furuskog er barskog der furutrær dominerer.

Furua er mer nøysom enn grana og trenger mindre vann og næring i jorda for å kunne vokse. Grunnlendte rabber og tørre elve- og breavsetninger er typisk mark for furuskogene.

Furuskog dekker 22 prosent av skogarealet i Norge. Utafor granas utbredelsesområde, på Vestlandet og i Nord-Norge, finnes furu også på andre marktyper, på areal som ellers ville vært okkupert av gran.

Furua er mer lyskrevende enn grana og er lett å forynge naturlig ved frøtrestillingshogst, der et antall furutrær settes igjen på hogstfeltet for å spre frø.

Døde furutrær inneholder mye bakteriehemmende stoffer, og på tørre voksesteder går nedbrytingen av trestammene svært seint. Tørre og døde furustammer kalles gjerne furugadd, gadd eller kelo-trær, og kan være hundrevis av år gamle. De er blant annet voksested for den sjeldne lavarten ulvelav.

Skogtyper

Furuskogen deles inn i følgende skogtyper: lavskog, blokkebærskog, bærlyngskog og kalkfuruskog.

Lavskog er den tørreste av alle barskogstypene, og finnes enten på grove smeltevannsavsetninger eller på grunnlendte rabber. Bare få arter klarer seg med så lite vann i jorda som det er her. Marka er dekket av ulike lavarter og nøysomme lyngvekster som røsslyng, tyttebær og krekling.

Blokkebærskog finnes på skogsmark som er svært fattig på næring, mens det kan være rikelig med vann i jorda. Slike forhold er vanlig langs kysten i vest og nord, og i åstrakter ellers. Blokkebærskogen kjennetegnes av en tykk matte av råhumus og moser under en kraftig lyngvegetasjon med blokkebær, krekling og tyttebær. Tresjiktet er glissent og ofte med innslag av dunbjørkog smågran.

Bærlyngskog opptrer der det er noe mer finmateriale i jorda slik at tilgangen på vann og næring er bedre. Vanlige voksesteder er elve- og smeltevannsavsetninger – det som ofte kalles furumoer. Tresjiktet består som regel av ranke og rettstammete furutrær, i blant med foryngelse av gran som har spirt under de glisne furukronene. Bærlyng som blåbær og tyttebær dominerer i skogbunnen over et tett mosesjikt.

Kalkfuruskog er det tidligere navnet på kalklågurtskog, en spesiell skogtype som bare finnes på kalkholdig mark. Jorddekket er ofte tynt, og vegetasjonen har kontakt med kalkholdig berggrunn. Dette gir voksemuligheter for en rekke kalkkrevende og sjeldne plantearter. Et busksjikt med mispel og rosebusker er typisk og i feltsjiktet finnes blåveis, liljekonvall, rødflangre og kantkonvall. Denne skogtypen er også voksested for en rekke sjeldne sopper.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Larsson, John Yngvar & Søgnen, Svein Martin (2003). Vegetasjon i norsk skog – vekstvilkår og skogforvaltning, Landbruksforlaget
  • Larsson, John Yngvar & Dalen, Lars Sandved (2018). Den fantastiske skogen, Pax forlag

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg