Det meste av den grafitten som blir brukt, er framstilt kunstig. Alt etter utgangsmateriale og framstillingstemperatur blir fått ulike sortar grafitt: sot, glanskarbon, retortegrafitt, kunstig og pyrolytisk grafitt. Desse finkrystallinske formene av grafitt skil seg frå kvarandre ved storleiken og forma til partiklane, orienteringa og grada til krystallane av ordning mellom dei todimensjonale laga.
Pyrolytisk grafitt blir framstilt ved å spalte lågmolekylære hydrokarbon (metan, etan, benzen) ved ei grafittoverflate under låge trykk ved cirka 2000 °C. Også den står naturleg grafitt svært nær. I fiberform får ein grafitt ved kontrollert forkoling av organiske fiberprodukt følgd av oppvarming til omtrent 2500 °C. Pyrolytisk grafitt og fibergrafitt blir brukt som karbonfibrar.
Retortegrafitt utskiljes ved framstilling av lysgass og koks som tette, faste massar danna ved spalting av karbonholdige gassar frå oppvarma steinkol (cirka 1500 °C). Retortegrafitten er svært hard, men har, som grafitt, god elektrisk leidningsevne. Den blir nytta til elektrodar for galvaniske element og som kolstiftar for lysbogelampar.
Glanskarbon blir framstilt ved å la ein lysgass- eller metanflamme brenne mot glatte overflater, til dømes glasert porselen eller metall som er oppvarma til rundt 800 °C. Dette gir ein metallisk glinsande, svært sprø og kjemisk motstandsdyktig form for karbon som er nesten like hard som diamant. Grafitten består av ytst små, samanfiltra grafittkrystallar med gjennomsnittleg diameter 2 nanometer.
Sot blir danna når karbonsambinding i gassfase forbrenn under utilstrekkeleg lufttilførsel. Dei danna karbonpartiklane utskiljes ved å kjøle flammen mot vasskjølte metallplater og liknande. I tillegg til karbon inneheld sot ofte hydrogen, oksygen og litt svovel. Teknisk viktig er kjønrøk, som blir fått ved ufullstendig forbrenning av harpiksrike tre, oljesot frå oljelamper (lampesot), naftalensot (av naftalen C10H8), antracensot (av antracen C14H10) og acetylensot (av acetylen C2H2). Vidare blir framstilt sot, ofte kalla carbon black, ved ufullstendig forbrenning av petroleum. Carbon black blir nytta i store mengder til framstilling av trykksverte, tusj, til farging av lakkle og anna, ved overflatebehandling av stål, i LP-plater og som fyllstoff for gummi, til dømes i bildekk. Rundt 40 prosent av gummimassen i eit gummidekk er sot, då kvaliteten på soten er viktig for slitestyrken til dekket. Cirka 95 prosent av sotproduksjonen går til gummiindustrien.
Ei mindre rein form for grafitt er aktivt kull. Dette blir fått ved forholdsvis svak oppvarming av organiske stoff, som tre, torv, kol, koks, dyriske avfallsstoff, rørsukker med meir, i nærvær av stoff som forhindrar samansintring til grovare partiklar, og som dessutan bidreg til å fjerne danna tjæreprodukt. Det ferdige produktet er porøst med ein svært stor «indre overflate». Takka vere denne store overflata har aktivt kull svært stor adsorpsjonsevne. Dei viktigaste anvendelsesområdene er gjenvinning og reinsing av gassar og dampar, avfargning og fjerning av forureiningar frå løysingar, fjerning av uønskt lukt og smak, i gassmasker, reinsing av vatn, og i medisinen, sårbehandling og fjerning av skadelege stoffskifteprodukt frå fordøyingskanalen.
Koks er òg eit karbonrikt produkt.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.