tekstilfibre

Silkefibrene regnes blant de mest eksklusive tekstilfibrene, både på grunn av den vakre glansen og den store styrken, men også fordi det er komplisert å fremstille silke.
Syntetiske fibre utgjør mer enn 60 prosent av den globale tekstilproduksjonen. Teknisk yttertøy og fleecejakker er som regel laget av syntetiske fibre.
Av .

Artikkelstart

Tekstilfibre er fibre som er så bøyelige, sterke og lange og fleksible at de kan brukes til tråd og garn, eller toves eller på annen måte bindes sammen til stoff uten å gå veien via garn. Det siste kalles «nonwoven», men burde rent logisk heller ha hett «ikke spunnet». Garn og tråd er selve grunnelementet i klær og andre tekstiler og i en rekke typer redskaper, tau og utstyr.

Faktaboks

Uttale
tekstˈilfibrer

Før utvikling av tremasseindustri var det tekstilfibre som også ble brukt til fremstilling av papir. Den samme teknikken kan benyttes til fremstilling av papir og tekstiler.

Typer

Stapelfibre må spinnes for å fremstille tråd eller garn. Svært lange fibre kalles filamenter, de trenger ikke spinning. Filamentet er enten kunstfiber eller silke.

Naturfibre

Fibre finnes naturlig i en rekke ulike materialer. De omtales som naturfibre:

Fibre fra planter og trær er cellulose. De finnes både i plantenes stengel eller stamme, og i frøkapsler og andre plantedeler. I stammen er fibrenes oppgave å stive av og holde planten eller treet oppe, som i gress, trær og blomsterplanter som lin og nesle. Frøkapslene for eksempel hos bomull eller myrull, derimot, har med spredningen av frø å gjøre.

Fibre fra dyr er laget av proteiner. Mennesker og de aller fleste pattedyr har hår og pels. Dette er fibre som er der for å varme og beskytte. De er velegnet for spinning. Ull fra sau og noen andre dyr kan også toves sammen til sammenhengende tekstiler uten først å spinnes. Noen insekter bruker fiber til å forflytte seg, fange bytte eller kapsle seg inn. Silken fra silkeormen er en slik fiber og eksempel på en naturlig filamentfiber (veldig lang).

Kunstfibre

Kunstige fibre kan være laget av syntetiske fibre, men det er også mulig å lage kunstige fiber av et naturlig råstoff.

Syntetiske fiber er fiber laget av petroleum (olje). Olje er ikke en naturlig fiber, men kan brukes til å fremstille fiber. Tekstiler av olje har navn etter den prosessen som brukes til å fremstille dem. Den største og viktigste er polyester, andre viktige er polyamid (Nylon), akryl og polypropylen. Syntetiske fibre kan, fordi de er laget av mennesker, lages svært ulike. De kan være tynne og tykke og i ulike former. Normalt vil de lages som filament, men kan klippes opp i kortere fiber for å spinnes. De vil dermed minne mer om naturfibre som bomull og ull.

Kunstfibre som er laget av naturlige råvarer kalles regenererte. Den viktigste av dem er viskose. Regenererte fiber kan lages både av materiale fra planter og dyr, men den viktigste råvaren har så langt vært skog (cellulose) og avfall fra bomull og matproduksjon. Alle kunstige fibre skal merkes med den prosessen som fibrene er fremstilt gjennom, og ikke den råvaren som er benyttet. Dermed er myke klær med «bambus» eller «bambusviskose» som fibermerking ulovlig å selge i Norge, fordi den ikke følger forskriften om fibermerking.

Egenskaper

Form (lengde, tverrsnitt og overflate), elastisitet, styrke, evne til å ta opp fuktighet, brennbarhet, farge og motstandsdyktighet mot kjemikalier og mikroorganismer er viktige egenskaper hos tekstilfibrene. Egenskapene varierer med fibrenes kjemiske sammensetning og deres fysiske struktur, og kan forandres ved kjemiske, fysiske eller fysikalske etterbehandlinger.

Fuktighet

Naturfibre tar lett opp fuktighet og er derfor i liten grad statisk elektriske. De syntetiske fibrene kan ta opp fuktighet dersom de fremstilles med dette som spesiell egenskap, men som regel gjør de det ikke. Fuktighetsopptaket har også innflytelse på fiberstyrken. Bomullsfibrene er for eksempel sterkest når de er våte. Den regenererte cellulosefiberen, viskose, er derimot svakere i våt tilstand enn i tørr, det samme gjelder ull. Modal, som også er en regenerert cellulosefiber, er imidlertid omtrent like sterk i våt som i tørr tilstand. Det samme gjelder de syntetiske fibrene.

Brennbarhet

Fuktighetsinnholdet påvirker fibrenes brennbarhet. Dette gir seg særlig sterkt utslag for ullens vedkommende. Normalt kan ull sies å ha en lav brennbarhet. Men hvis ullfibrer har vært oppbevart i svært tørr luft, brenner de mye lettere. Hvordan tekstilfibrene er benyttet i tekstilene, har også en stor betydning for brennbarheten. Tette, tunge varer, som for eksempel vadmel, antennes senere og brenner dårligere enn en lett, åpen ullgardin. Bomull brenner som papir, den antennes lett og brenner med høy varmeutvikling.

Brennbarheten til de syntetiske fibrene varierer sterkt. Det finnes fibre, som for eksempel aramidfibrene og spesielle viskose- og polyesterfibrer, som bare forkuller når de utsettes for åpen varme. Noen syntetiske fibrer smelter og trekker seg bort fra varmen. De kan karakteriseres som selvslokkende. Dette gjelder for eksempel vanlige polyamid- og polyesterfibrer. Akryl smelter, og brenner videre under høy varmeutvikling. Akryl brukes ofte i åpne, lette konstruksjoner og kan derfor være særlig brannfarlig. Det finnes modifiserte akrylfibrer som ikke er så brennbare. De er imidlertid lite brukt på grunn av at andre egenskaper er forandret i en mindre ønskelig retning.

Historikk

Det er vanskelig å tenke seg et menneskelig samfunn uten bruk av fibre. Det er derfor også fremsatt ulike teorier om hva som var den første tekstilfiberen. Det eldste funnet så langt er lin funnet i Georgia og datert til å være mer enn 34 000 år gammelt. Blant arkeologiske funn av klær er alpemannen med sine over 5000 år gamle klær i gress av de eldste. Kjortelen fra Lendbreen er det eldste klesplagget fra Norge, med sine 1700 år. Kjortelen er vevet i ull. Arkeologiske funn viser at det ble spunnet silke i Kina for 3000–4000 år siden, men funn av silkeormer viser at bruken av den starter før. Alle de naturlige fibrene har med andre ord en svært lang historie.

Kunstfibrene, derimot, tilhører tiden fra det sene 1800-tallet og frem til i dag. De første kunstfiber ble fremstilt like før 1900. Det var en regenerert cellulosefiber. Acetat, også en cellulosefiber, kom i 1911, og i 1939 kom den første syntetiske fiberen, nylon (polyamid). I årene etter andre verdenskrig ble det utviklet mange nye fibre og de fikk generiske navn, og ikke bare navnene etter varemerket, som nylon. Forskriften om fibermerking ble utviklet for å gjøre det lettere for forbrukere å vite hva de kjøper. Mange av de nye kunstige og syntetiske fibrene etterligner naturlige fiber og i markedsføringen av dem legges det det ofte opp til forvirring, ved at de kalles kunstsilke, cellull og i nyere tid bambus.

Mikrofiber ble lansert i Japan i 1970-årene. Dette er ikke en ny type fiber, men en veldig tynn variant av fiber i ulike typer. Mikrofiberkluter har revolusjonert vasketeknologien fordi det overflødiggjør bruk av såpe eller kjemikalier og varmt vann. Mikrofiber brukes også som betegnelse på veldig små og tyne fibre, uansett materiale. Både syntetiske fibre og annen plast brytes ned til mindre partikler, mikroplast. I fiberform kalles også dette mikrofiber. All mikroplast, og i særdeleshet når den har fiberform (syntetisk mikrofiber), er miljøproblemer med voksende oppmerksomhet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Klepp, I.G. og Tobiasson, T. (2020). Lettstelt. Velkledd med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo, Solum/Bokvennen.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg