tekstilfibre

Silkefibrene regnes blant de mest eksklusive tekstilfibrene, både på grunn av den vakre glansen og den store styrken, men også fordi det er komplisert å fremstille silke.
Syntetiske fibre utgjør mer enn 60 prosent av den globale tekstilproduksjonen. Teknisk yttertøy og fleecejakker er som regel laget av syntetiske fibre.
Av .

Tekstilfibre er fibre som er så bøyelige, sterke og lange at de kan brukes til å fremstille stoffer. Korte fibre kalles stapelfibre og må spinnes for å fremstille tråd eller garn. Svært lange fibre kalles filamenter, de trenger ikke spinning. Filamentet er enten kunstfiber eller silke.

Faktaboks

uttale:
tekstˈilfibrer

Egenskaper

Form (lengde, tverrsnitt og overflate), elastisitet, styrke, evne til å ta opp fuktighet, brennbarhet, farge og motstandsdyktighet mot kjemikalier og mikroorganismer er viktige egenskaper hos tekstilfibrene. Egenskapene varierer med fibrenes kjemiske sammensetning og deres fysiske struktur, og kan forandres ved kjemiske, fysiske eller fysikalske etterbehandlinger.

Fuktighet

Naturfibre tar lett opp fuktighet og er derfor i liten grad statisk elektriske. De syntetiske fibrene kan ta opp fuktighet dersom de fremstilles med dette som spesiell egenskap, men som regel gjør de det ikke. Fuktighetsopptaket har også innflytelse på fiberstyrken. Bomullsfibrene er for eksempel sterkest når de er våte. Den regenererte cellulosefiberen, viskose, er derimot svakere i våt tilstand enn i tørr, det samme gjelder ull. Modal, som også er en regenerert cellulosefiber, er imidlertid omtrent like sterk i våt som i tørr tilstand. Det samme gjelder de syntetiske fibrene.

Brennbarhet

Fuktighetsinnholdet påvirker fibrenes brennbarhet. Dette gir seg særlig sterkt utslag for ullens vedkommende. Normalt kan ull sies å ha en lav brennbarhet. Men hvis ullfibrer har vært oppbevart i svært tørr luft, brenner de mye lettere. Hvordan tekstilfibrene er benyttet i tekstilene, har også en stor betydning for brennbarheten. Tette, tunge varer, som for eksempel vadmel, antennes senere og brenner dårligere enn en lett, åpen ullgardin. Bomull brenner som papir, den antennes lett og brenner med høy varmeutvikling.

Brennbarheten til de syntetiske fibrene varierer sterkt. Det finnes fibre, som for eksempel aramidfibrene og spesielle viskose- og polyesterfibrer, som bare forkuller når de utsettes for åpen varme. Noen syntetiske fibrer smelter og trekker seg bort fra varmen. De kan karakteriseres som selvslokkende. Dette gjelder for eksempel vanlige polyamid- og polyesterfibrer. Akryl smelter, og brenner videre under høy varmeutvikling. Akryl brukes ofte i åpne, lette konstruksjoner og kan derfor være særlig brannfarlig. Det finnes modifiserte akrylfibrer som ikke er så brennbare. De er imidlertid lite brukt på grunn av at andre egenskaper er forandret i en mindre ønskelig retning.

Historikk

Tidligere trodde man at ull var den første fiberen som ble benyttet til bekledningsformål, men funnet av Alpemannen Ötzi tyder på at gress ble brukt som råmateriale for klær lenge før ull. Andre viktige naturfibre er lin, silke og bomull.

Den første kunstfiber ble fremstilt like før 1900. Det var en regenerert cellulosefiber. Acetat, også en cellulosefiber, kom i 1911, og i 1939 kom den første syntetiske fiber, nylon (polyamid). I årene etter andre verdenskrig ble det utviklet så mange nye fiberprodukter at det ble nødvendig å dele fibrene i grupper etter deres kjemiske sammensetning, og knytte en generisk betegnelse til hver gruppe. Norsk lovtidend nr. 13, datert 2. august 1996, inneholder 40 hovedbetegnelser (generiske betegnelser) med definisjoner.

Mikrofiber ble lansert i Japan i 1970-årene. Dette er ikke en ny type fiber, men den er ekstremt tynn. Mikrofibrer fremstilles av polyester, polyamid, polypropylen, polyetylen eller lyocell, en regenerert cellulosefiber, og brukes både som filament og stapelfibrer.

Polyesterfibrene kom først. De brukes i silkelignende stoffer og som fiberfyll i dyneplagg. Polyamidfibrene brukes blant annet i sportstøy. Mikrofibrene brukes også til mange spesialprodukter, både vevde og ikkevevde, en del av dem for teknisk bruk, en del for hospitalsektoren og mange av dem som engangsprodukter. Mikrofiberkluter har revolusjonert vasketeknologien fordi det overflødiggjør bruk av såpe/kjemikalier og varmt vann.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg