alger

Tareskog

Jane Gitmark/NIVA. CC BY SA 3.0

Alger, samlebetegnelse på svært ulike encellede og flercellede organismer som har det til felles at de har fotosyntese og lever i fuktige miljøer.

Makroalger er de flercellede algene som finnes i strandsona og på grunt vann. Disse deles inn etter farge i brunalger (tang og tare), grønnalger og rødalger.

De fleste algene er encellede og kan bare sees i mikroskop, disse omtales som mikroalger eller planteplankton. Av og til forekommer mikroalger i så store mengder at disse gir farge til sjøvannet, dette kalles algeoppblomstring. Dermed kan mikroalger observeres indirekte, selv om det er umulig å se hver enkelt individ. 

Selv om begrepet alger tradisjonelt brukes på organismer som har fotosyntese, så inkluderes gjerne også fargeløse mikroorganismer fordi de både morfologisk og genetisk viser nært slektskap til de fotosyntetiske formene. Dette forklares også gjennom endosymbioseteorien for algenes/plantenes utviklingshistorie.

I størrelse, form og bygning er algene svært forskjellige; enkelte er små, encellete mikroskopiske former; noen består av enkle eller grenete celletråder eller enkle eller doble cellelag, mens andre er mer komplisert bygget og hører til de største planter en overhodet kjenner.

Hos mange av de største artene kan man skjelne mellom rot-, stengel- og bladlignende organer, og det er temmelig vidtgående anatomisk differensiering. I tillegg til de grønne fargestoffene, klorofyllene, finnes hos mange alger andre pigmenter som preger algenes farge.

Formeringsmåten hos algene varierer svært. Foruten vegetativ formering forekommer kjønnet formering av ulike typer fra isogami og anisogami til høyt utviklet oogami. Hos noen makroalger inngår mikroskopiske haploide stadier i livssyklus, hos andre kan det være veksling mellom morfologisk like haploide og diploide stadier. Kjønnet formering hos mikroalger er kjent bl.a. hos diatomeer, kiselalger, hvor det dannes auxosporer. Hos de fleste mikroalger er kjønnet formering ikke kjent, men veksling mellom morfologisk ulike former er påvist, f.eks. hos svepeflagellatslekten Phaeocystis. Bevegelige stadier med flageller kan finnes både som gameter, zoosporer og vegetative celler i livssyklus, eller som permanent tilstandsform hos flagellatene.

Blågrønnalger, Cyanobacteria, kan spores tilbake ca. 3,5, rødalger ca. 1,3 og grønnalger ca. 1,2 milliarder år; diatomeer (kiselalger), kalkflagellater (coccolithophorider), og kiselflagellater 150–250 millioner år. Utviklingen av de ulike algedivisjonene gjennom opptak av endosymbionter som bl.a. fotosynteseorganeller/kloroplaster forklarer deres utviklingshistorie og støttes av molekylærbiologiske undersøkelser som også kan tidfeste viktige stadier i evolusjonen. Innen algene finnes arter med veletablerte endosymbioser, f.eks. Chlorophyta, såvel som arter med uavhengige endosymbionter, f.eks. Glaucophyta, og mer kortvarige forhold hos enkelte chrysophycé-arter.

Fastsittende makroalger finnes langs kystene hvor de utgjør et vegetasjonsbelte fra øverste flomerke og ned til 50–60 m dyp i våre farvann, ned til 100 m i f.eks. Middelhavet hvor lysforholdene er bedre. Den vertikale fordelingen er avhengig av den enkelte artens krav til lys og vannbevegelse, ofte finnes blågrønnalger øverst i sprutsonen, grønn- og brunalger i tidevannsonen og under denne, og rødalger enda dypere.

Eksponering til bølger og sollys vil virke inn både på den vertikale og horisontale fordelingen av algeartene. Frittlevende alger finnes som fytoplankton i havet og i innsjøer, såvel som i fersk- og brakkvannspytter, og fuktige lokaliteter på land. Epifytiske mikro- og makroalger vokser ofte på overflaten av de store algeartene. Mikroalger er også vanlige som belegg på jord, steiner og trestammer. Symbiontiske mikroalger finnes som den fotosyntetiserende delen av lav og koralldyr, foruten i mange foraminiferer, og enkelte flimmerormer.

Tang og tare er en vanlig fellesbetegnelse for de store fastsittende algene, særlig brunalgene i havet, mens grønske ofte brukes om flercellete grønnalger, spesielt i ferskvann. Groe kan betegne algepåvekst på fartøyer og redskap i havet, men brukes også om den årlige våroppblomstringen av planteplankton, mikroalger, langs norskekysten.

I tillegg til lys (energi) er algene avhengig av tilgangen på næringssalter for å bygge opp organisk stoff, og produksjonen av alger i sjøen vil variere gjennom året avhengig av begge disse faktorene. Således er det en årviss oppblomstring av planktonalger om våren etter at vinterblandingen har bragt næringssalter til overflatelagene (se også algeoppblomstring).

Våroppblomstringen starter når soloppvarmingen stanser omrøringen, gjerne i februar–mars i Skagerrak, senere lenger nord, for å bli en sommeroppblomstring i Barentshavet. Diatomeer er oftest hovedprodusentene i tempererte havområder, i polare strøk kan Phaeocystis (Haptophyta) dominere sommeroppblomstringen. Oppblomstringen stanser når næringssaltene er brukt opp, algene blir spist eller synker ut av den eufotiske sonen, dvs. den vertikale sonen der det er lys nok til algenes fotosyntese.

Nedbrytning av alger og annet organisk materiale i den eufotiske sonen vil frigjøre næringssalter og gi grunnlag for en viss primærproduksjon gjennom sommeren, med algeflagellater som viktig komponent. I begynnelsen av høsten kan det igjen blandes inn næringsrikt vann i overflatelagene og gi grunnlag for en mindre algeoppblomstring, oftest dominert av fureflagellater.

For makroalgene vil reproduksjon, nyetablering og vekst følge årstiden, for noen er vinteren en periode med vekst, mens reproduksjon og nyetablering skjer utover våren og sommeren, men dette veksler fra art til art; ettårige arter etablerer seg oftest i løpet av sommerhalvåret, mens flerårige arter som tang og tare kan trenge ett til to år.

Algene står for ca. 40 % av verdens fotosyntese, de danner næringsgrunnlaget for praktisk talt alt liv i havet og er viktige primærprodusenter også i de større innsjøene. Ved å forbruke karbondioksid og frigjøre oksygen er de samtidig av vesentlig betydning for den globale balansen mellom disse gassene. I havet er den høyeste produksjonen knyttet til kystvann og områder med upwelling, oppstrømning av kjølig dypvann, hvor næringssalttilførslen er høy. De planktoniske mikroalgene står for den alt overveiende delen av dette. Makroalgene gir en meget høy produksjon langs kystene, hvor de dessuten gir beskyttede oppvekstområder for mange litorale dyr. I tropiske kystområder bidrar symbiontiske alger vesentlig til veksten av korallrev.

Mikroalgene bidrar til tider sterkt til partikkelkonsentrasjonen i havet, og bidrar derved til å bestemme vannets gjennomskinnelighet såvel som sjøens farge, lite alger gir blått hav. Ved høye algekonsentrasjoner vil sjøen kunne farges hvit, grønn, brun eller rød avhengig av den dominerende algen i oppblomstringen, og gjennomskinneligheten bli redusert til få meter. Mindre vannansamlinger, fjærepytter og ferskvannsdammer kan ofte være sterkt farget av mikroalger. Lokal sterk algevekst dominert av en eller få arter (brunt vann, rødt vann), vil ofte skyldes tilførsel av næringssalter fra land; avrenning fra jordbruksområder, urenset kloakk o.l. Store algemengder gir et meget tynt eufotisk lag, mye av produksjonen vil synke til bunns hvor nedbrytningen vil bruke opp oksygenet, og gi anoksisk bunnvann, dvs. at alt oksygenet er brukt opp. I mange områder med liten vannutskiftning, eks. terskelfjorder, vil anoksisk bunnvann kunne være en naturlig tilstand.

I vannreservoarer kan enkelte algearter f.eks. Synura (klassen gullalger) lage problemer ved å sette smak og lukt til vannet. Arter med nesleorganeller f.eks. Gonyostomum (klassen nålflagellater) kan gi kløe til badende i ferskvann, mens arter av blågrønnbakterier f.eks. Microcystis kan produsere algetoksiner, og gjøre vannet giftig. Langs kysten kan fureflagellater, f.eks. Alexandrium, gi årsak til skjellforgiftning, mens giftige svepeflagellater, f.eks. Prymnesium, kan være spesielt skadelige for fisk i oppdrettsanlegg. Se også algetoksiner.

Økonomisk utnyttelse av algene er foreløpig vesentlig knyttet til makroalger. Av de store brunalgene fremstilles alginater som har en mangfoldig bruk som fortykningsmiddel m.m. Rødalgene krusflik, Chondrus crispus, og vorteflik, Mastocarpus stellatus, gir karragen.

Noen arter er blitt brukt direkte som fôr, således brunalger som grisetang, Ascophyllum nodosum, butare, Alaria esculenta, og sukkertare, Saccharina latissima. Av tang- og tarearter lages mel, som brukes som tilleggsfôr for husdyr. Butare og især søl, Palmaria palmata, er også til dels blitt brukt til menneskeføde. Tang- og tareartene (brunalgene) brukes noe til gjødning.

I asiatiske land, spesielt Japan, brukes flere algearter direkte i kostholdet. Særlig viktige i så måte er de store tareartene. Spesielle rødalger (fjærehinne, Porphyra) har fra lang tid tilbake blitt dyrket i grunne havbukter, og er idag grunnlag for en egen industri.

Mikroalger har foreløpig begrenset anvendelse kommersielt, men enkelte brukes i forskning og medisinsk terapi. Enkelte blågrønnbakterier (Spirulina) brukes som kosttilskudd. Dyrkede mikroalger anvendes i østersproduksjonen, de brukes som startfôr for mange fiskearter i oppdrett og det gjøres forsøk med massekultur av flere arter for utvinning av karbohydrater og proteiner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.