Dovendyr er seks arter som utgjør to pattedyrfamilier i overordenen gomlere som alle hører hjemme i Sør- og Mellom-Amerikas urskoger. De tilbringer nesten hele livet oppe i trærne, hengende etter klørne med ryggen ned.
Dovendyr kan veie mellom 2,5 og 11 kilogram og ha en lengde på mellom 50 og 88 centimeter. Kroppen er langstrakt med kort hale og lite, rundt hode. De ytre ørene og øynene er små. Nesen er kort. Artene har ulike antall emaljeløse tenner, som vokser hele livet.
Dovendyrene kjennetegnes ved sine kraftige krumme klør. Alle de seks artene har tre klør på bakbena, men de to familiene skilles i tofinger- og trefingerdovendyr etter antallet klør på forbena. Spesielt trefingerdovendyrene har adskillig lengre forben enn bakben. De er noe mindre enn sine tofingrede slektninger.
Dovendyr er de eneste pattedyrene (med unntak av sjøkuer i manatfamilien) som ikke har sju halsvirvler. Trefingerdovendyrene har ni, mens tofingerdovendyrene har 5–8 halsvirvler.
Det vokser alger i dovendyrets pels, og den fremstår derfor ofte grønnaktig.
Pelsen til dovendyrene består av lang, stri overpels og kortere bunnull. Noen arter har en lengre manke i nakken. Hårene er rettet motsatt vei av andre pattedyrs slik at regnvann lett renner av når dyret henger i trærne med ryggen ned. Pelsfargen er brunlig, og noen arter har tegninger i ansiktet eller på ryggen. Pelsen til dovendyr ser imidlertid ofte grønn ut. Dette skyldes at det vokser alger i furer på overflaten av hårene. Pelsen kan også være hjem for et stort antall midd og insekter.
Dovendyr har usedvanlig tregt stoffskifte (metabolisme), og kroppstemperaturen endrer seg etter omgivelsene. De er altså i motsetning til de fleste andre pattedyr vekselvarme. De kan bevege seg inn og ut av sollys for å regulere varmen.
Dovendyr er som navnet tilsier svært langsomme. De har liten muskelmasse og kan knapt stå oppreist på bakken. Mesteparten av tiden henger de etter klørne med ryggen ned fra grener i trekronene. Der lever de av å spise løv og av og til frukter. Løv er lite næringsrik kost. De både hører og ser dårlig, så de bruker en kombinasjon av luktesans og berøring til å finne føde. Væske tar de til seg fra dugg på vegetasjonen. Tofingerdovendyr er nattaktive, mens trefingerdovendyr kan være aktive både om dagen og natten. Man har trodd at dovendyr sover godt over halvparten av døgnet, men målinger av hjerne- og muskelaktivitet har vist at gjennomsnittet ligger i underkant av ti timer. Mye av den våkne tiden tilbringes imidlertid i noe som kalles 'aktiv hvile', der dyrene er helt ubevegelige og gjerne har øynene lukket.
Dovendyr kan i likhet med drøvtyggere bryte ned cellulose i magen. Fordøyelsen er treg, og dyrene trenger bare å gjøre fra seg omtrent én gang i uken. Da klatrer de langsomt ned fra treet sitt og bæsjer omtrent på samme sted hver gang. En lort kan utgjøre en femtedel av kroppsvekten. Å bevege seg opp og ned fra treet er risikabelt for dovendyret, som er et lett bytte for rovdyr. Hvorfor de utsetter seg for denne faren, er et uløst mysterium.
I tretoppene lever dovendyrene gjemt blant tett løvverk. Der gir den grønne pelsen god kamuflasje. Når de beveger seg rundt i treet, kan de angripes av rovfugl og klatrende kattedyr. Et dovendyr på bakken må slepe seg sakte bortover og er svært sårbart. Det kan imidlertid bruke de lange klørne til å forsvare seg med. Dovendyr kan av og til slippe seg fra trærne og ned i vann. De er gode svømmere og kan bevege seg langt raskere der enn på land.
Rovdyr som er kjent for å ta dovendyr er harpyørn, jaguar, jaguarundi, ozelot og anakonda.
Dovendyr lever hovedsakelig alene (solitært), men er vanskelige å studere fordi de gjemmer seg i tretoppene. Der foregår både paring og fødsel av unger hengende fra en gren. Drektighetstiden er omtrent ti måneder og hunnen føder én unge. Ungen henger fast til moren i omtrent seks måneder før den lærer å spise løv på egen hånd. Når den klarer å finne mat selv, forlater moren den. Dovendyr kan bli 20–40 år gamle. De kan bli hengende i klørne en stund også etter at de er døde.
Dovendyr kommuniserer ved lukt og lyder. Ungene lager lyder som minner om brekingen til et lite lam. Paringsklare hunner lager høye skrikelyder for å tiltrekke seg hanner. Det er mulig at avføring brukes som signal til andre dovendyr.
Familien trefingerdovendyr (Bradypodidae) inkluderer fire arter (Bradypus pygmaeus, Bradypus torquatus, Bradypus tridactylus og Bradypus variegatus), mens familien tofingrede dovendyr (Megalonychidae) inkluderer to arter (Choloepus didactylus og Choloepus hoffmanni).
De fleste dovendyrartene er regnet som livskraftige av den internasjonale naturvernunionen (IUCN) fordi de har store utbredelsesområder i intakt regnskog i Amazonasbekkenet som deles mellom Brasil, Bolivia, Colombia, Ecuador, Fransk Guyana, Guyana, Peru, Surinam og Venezuela. Tofingrede dovendyr av arten Choloepus hoffmanni er også utbredt i Costa Rica, Nicaragua og Panama.
Dvergdovendyret (Bradypus pygmaeus), som bare finnes på den lille ubebodde øya Isla Escudo de Veraguas utenfor kysten av Panama, er kritisk truet på grunn av habitatødeleggelse og fordi folk fanger den for å holde den som kjæledyr.
Mankedovendyr (Bradypus torquatus), som finnes i fragmenterte bestander langs Atlanterhavskysten av Brasil, er regnet som sårbart.
Alle dovendyr er utsatt for avskoging som medfører habitatreduksjon. Noen av artene jaktes av mennesker for kjøtt og unger fanges for å holdes som kjæledyr. De fleste av dem tåler dårlig et liv i fangenskap.
Det fantes en rekke landlevende dovendyr som nå er utdødde, blant annet kjempedovendyr. De siste ble utryddet for omtrent 11 000 år siden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.