Virveldyr er en betegnelse på dyr med virvelsøyle eller ryggrad. Virveldyrene omfatter fisk, amfibier, krypdyr, fugl og pattedyr (hvor mennesket hører hjemme). I biologisk systematikk er virveldyr er en av tre underrekker i rekken ryggstrengdyr. 

Med 64 000 registrerte arter er virveldyrene den største underrekken av ryggstrengdyr.  Men virveldyrene utgjør bare 5% av alle nålevende arter. Sammenlignet med for eksempel rekken leddyr, som har 1 million arter, er virveldyrene en artsfattig gruppe.

Ryggstrengdyr skiller seg fra alle andre dyr i fire grunnleggende felles bygningstrekk:

  • 1.) et sentralnervesystem på dyrets ryggside, utviklet som en sammenhengende rørformet streng, nevralrøret, som blir til ryggmargen
  • 2.) under nevralrøret ligger fosterets akseskjelett, ryggstrengen (chorda dorsalis)
  • 3.) under ryggstrengen ligger fordøyelseskanalen, dens forreste del utformet som åndedrettsorgan
  • 4.) Det store, som oftest pulserende blodkaret, hjertet, ligger på dyrets bukside.

Virveldyr er som andre ryggstrengdyr bilateral-symmetriske (det vil si at de har to like sider). De er mer eller mindre tydelig segmenterte dyr med vel utviklet tarmkanal og kroppshulrom (coelom).

De skiller seg imidlertid fra andre ryggstrengdyr ved at nevralrørets forreste del er utvidet til en komplisert bygd hjerne med forbindelser til de viktigste sanseorganene, nese, øyne, ører. Hjernen og sanseorganene er innkapslet i og beskyttet av en hodeskalle (cranium) av brusk og/eller ben.

Chorda dorsalis foreligger fullt utviklet hos de fleste virveldyr bare i fosterlivet, den blir senere helt eller delvis fortrengt og erstattet av en virvelsøyle av brusk eller ben. Brusk eller benbuer på virvelsøylens ryggside (overside) omslutter og beskytter ryggmargen.

Hos de fleste virveldyr er det ved hjelp av skulder- og bekkenbelter festet to par vedheng, lemmer eller ekstremiteter, til virvelsøylen. Hos virveldyr kan man som regel skille mellom flere regioner: hode, hals, kropp og hale.

Alle virveldyr har velutviklet hjerte, inndelt i to, tre eller fire kamre.

Hos lavere virveldyr er fortarmen gjennombrutt av gjellespalter. Gjennom disse drives en stadig strøm av vann; gassutveksling mellom dyrets blod og det omgivende vannet foregår her (se gjeller). Forløpere til gjellespalter, gjellefurer, anlegges også hos høyere virveldyr, men hos dem kommer gjellene ikke til utvikling og gjellefurene gir opphav til andre organer.

Hos høyere virveldyr foregår åndedrettet ved hjelp av lunger dannet ved utbuktning fra fosterets fortarm. Lungene regnes som homologe med fiskenes svømmeblære, men er analoge til gjellene (se homologe organer).

Virveldyrkroppen viser segmentering (metameri) som kommer tydeligst til uttrykk i bygningen av indre organer, såsom muskler, skjelett (f.eks. virvlene i virvelsøylen), nerver og delvis blodkar. Segmentering er mest utpreget hos lavere virveldyr, hos de høyere kommer den klarest frem under fosterutviklingen (se myomer). Bortsett fra de mest primitive formene er virveldyrene utstyrt med kjever.

Den gamle todeling av dyreriket i virveldyr og virvelløse dyr beholdes av praktiske grunner, men blir sett på som kunstig.

Virveldyrene deles i to overklasser som igjen deles i klasser.

Overklasse: Rundmunner eller kjeveløse (Agnatha)

  • Klasse: Niøyer (Cephalaspidomorphi)
  • Klasse: slimåler (Pteraspidomorphi).

Overklasse: Kjevedyr (Gnathostomata).

De 3 første klassene kalles ofte fisk (Pisces), de 4 siste firfotinger (Tetrapoda).

De tre siste klassene, hvor fosterutviklingen foregår i egg eller livmor, kalles Amniota,da de har velutviklede fosterhinner (amnion). Alle de andre klassene sammenfattes til Anamniota,de har ingen fosterhinner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.