Vannressurser, omfatter både påviste, usikre og spekulative forekomster av ferskvann i verden. Ferskvann er en kretsløpsressurs, dvs. en ressurs som kan brukes uten å bli oppbrukt så lenge produksjonsgrunnlaget holdes ved like. Det er også en fundamental ressurs for alle økologi- og samfunnsprosesser, og tilgang på ferskvann av tilfredsstillende kvalitet regnes som en forutsetning for et stabilt samfunn.

3 % av alt vann på jorden er ferskvann, i alt 35 mill. km3, resten er saltvann. Hvis ferskvannet ble spredt jevnt over jordkloden, ville det utgjøre et 70 m tykt lag. Imidlertid er nesten alt ferskvann lagret i ismassene i Antarktis, på Grønland eller i dype undervannsreservoarer. Disse ressursene er i dag teknisk og/eller økonomisk utilgjengelige. Kun 0,3 %, dvs. 100 000 km3, av ferskvannsreservene er lett tilgjengelig i elver og innsjøer. Forekomstene er ulikt fordelt: Canada har 26 ganger mer tilgjengelig ferskvann per innbygger enn Mexico, mens Norge har 140 ganger mer ferskvann tilgjengelig per innbygger enn Nederland. Se også grunnvann og drikkevann.

Ved å avsalte havvann i avsaltningsanlegg, kan det brukes til drikkevann og irrigasjon, men slike anlegg medfører høye kostnader.

Utviklingen av det moderne industrisamfunn de siste hundreårene, har ført til et kraftig stigende forbruk av vann i selve industriproduksjonen, i landbruk (irrigasjon), i vannbaserte kloakksystemer osv. Verdens vannforbruk (uttak) var i 1900 400 km3, i 1975 2900 km3 og antas å øke til 8100 km3 i 2015. Områder som er avhengig av kunstig vanning, ble fordoblet i perioden fra 1961 til 2002.

Samtidig som forbruket øker, fører tørke og vannforurensning til vannmangel i mange regioner verden over. I begynnelsen av 2000-tallet har over 1 mrd. mennesker ikke tilgang på sikker vannforsyning. Problemet antas å øke i takt med veksten i verdens befolkning, som er beregnet til å øke fra 6,5 milliarder i 2005 til 8 milliarder i 2025. FN frykter at over 2 mrd. mennesker i 48 land vil mangle tilgang på tilstrekkelig vann i 2050.

Antall byer med mer enn 5 millioner innbyggere steg fra 8 i 1950 til 42 i 2000, og forventes å øke ytterligere til 61 i 2015. Prosentandel bosatt i urbane strøk steg fra 29 % i 1950 til 49 % i 2005, og forventes å øke ytterligere til over 60 % i 2030. Å skaffe tilstrekkelig rent vann til befolkningen i de fremtidige byområdene byr på store utfordringer. Se også vannforurensning.

Flere områder i verden er utsatt for vannmangel. I Nordøst-Afrika overfører Etiopia vann fra Nilen og rammer på den måten de vanntrengende nedstrømslandene Sudan og ikke minst Egypt, som har en voldsom befolkningsvekst.

I Midtøsten er vann en knapphetsfaktor i utviklingen av regionen. Gapet mellom tilgjengelige vannressurser og etterspørselen øker. Problemet skyldes bl.a. at vann fra øvre del av Jordanelva, Eufrat og Tigris føres ut av nedbørfeltet, eller holdes tilbake i reservoarer av oppstrømsstatene (Israel, Tyrkia) til skade for landene nedstrøms (Jordan, Irak, Iran).

I det selvstyrte palestinske Gaza pumpes det opp altfor mye grunnvann i forhold til tilførselen. Resultatet er at grunnvannstanden er sunket under havnivå, og grunnvannet blir forurenset av sjøvann og nedsig av kloakk og industriavløp. Vann har vært et viktig tema i de ulike fredsforhandlingene mellom israelere og palestinere, bl.a. i den tredje av Oslo-avtalene fra 1996.

I den sørvestre delen av USA som er tørr og befolkningsrik, har vannforbruket ført til at Coloradoelven har tørket ut ved utløpet i Californiabukta. Store overføringssystemer fra nord og øst greier ikke å tilføre den raskt økende befolkningen i området nok vann uten at restriksjoner på jordbruk og rasjonering iverksettes.

I det tidligere Sovjetunionen ble det tatt lite hensyn til miljø, og en konsekvens av dette er at belastningen på elver og innsjøer i industriområdene i Russland og Sentral-Asia har vært stor. Spesielt har bruken av elvene Amu-Darja og Syr-Darja til kunstig vanning medført en betydelig uttørring av Aralsjøen på grensen mellom Usbekistan og Kasakhstan.

Forvaltningen av vannressursene har mange steder vært preget av at vann ikke blir betraktet som et økonomisk gode; ferskvann har vært priset for lavt, noe som har ledet til overforbruk og sløsing. Manglende samarbeid mellom vannsektorer og vanninstitusjoner, f.eks. mellom vannkraft- og jordbruksiden og vannforsynings- og miljøsiden, har også vært vanlig. Dessuten har forståelsen av helse- og miljømessige konsekvenser ved inngrep og utslipp vært mangelfull og prioriteres fortsatt for lavt i mange land.

Å løse den kritiske vannmangelen i utsatte områder krever kunnskap, teknologi, økonomiske ressurser og politisk vilje. Kunnskap og teknologi er i store trekk tilgjengelig. Det som det skorter på er økonomi og politisk vilje til å opprioritere forvaltningen av ferskvannet.

Forvaltning av vannressursene har etterhvert kommet inn i en rekke internasjonale miljøavtaler, bl.a. var dette tema under FNs tusenårsmarkering og Verdenstoppmøtet om miljø og utvikling i 2002. Innenfor ECE-konvensjonen (FNs økonomiske kommisjon for Europa) ble det tatt inn en Vannkonvensjon i 1992, og den bekymringsfulle utviklingen av verdens vannsressurser overvåkes av FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.