Vannrensing, betegnelse for rensing av drikkevann, kloakkvann og andre mer spesielle vanntyper som sigevann fra søppelfyllplasser, industrielt avløpsvann og forurenset regnvann.

Valg av renseprosess i vannforsyningsanlegget er avhengig av kvaliteten på råvannet, dvs. det ubehandlede overflate- eller grunnvannet. Faste partikler fjernes ved siling gjennom faste siler eller roterende mikrosilanlegg. Filtrering gjennom sakte sandfilter har også vært benyttet.

Kjemisk felling med aluminiumsulfat eller membranfiltrering, anvendes ofte for fjerning av farge, humus og mindre forurensninger, bakterier o.a. Ved kjemisk felling fjernes de utfelte partikler enten i sedimenteringsbasseng eller filtreres i hurtig sandfilter med automatisk tilbakespyling. Hurtigsandfiltrene kan bestå av filterlag med sand, eller antrasitt i forskjellige kornstørrelser. Ved membranfiltrering brukes økt trykk for å presse vannet gjennom en semipermeabel membran som slipper rent vann gjennom, men som holder tilbake partikler, humus og andre forurensninger.

Lufting av råvannet gjøres for å fjerne jern og mangan. Vanligste metode for å gjøre vannet bakteriefritt er kloring, men desinfisering gjøres også ved hjelp av ozonbehandling og ultrafiolett strålebehandling.

I Norge er minstekravet til vannbehandling for drikkevannet siling, alkalisering og desinfisering. Desinfisering og siling er nødvendig fordi det ikke er mulig å forhindre tilfeldig forurensning av overflatevann. For overflatevannforsyninger vil derfor desinfeksjon være minstekravet til vannbehandling. Desinfeksjonsmidler som benyttes er klor, kloramin, ozon, og ultrafiolett lys (UV). Alkalisering er nødvendig fordi surt vann korroderer (tærer) armatur og ledninger av metall og betong. Dette medfører bruksmessige og til dels helsemessige ulemper av for høyt innhold av de metallene rørene består av (kobber, jern, sink, bly o.l.). Utløsning av tungmetaller nedsettes ved at vannet tilsettes alkalier slik at vannets pH-verdi (surhetsgrad) heves.

Da de små mengder tungmetaller som utløses kan innvirke på helsen, kreves det ved de fleste større norske vannverk en heving av pH-verdien. I det bløte norske overflatevannet er det imidlertid vanskelig å beholde en konstant pH på vannledningsnettet. Vannet bør derfor tilsettes kjemikalier, f.eks. kalsiumkarbonat, for å øke bufferevnen. Dette vil også motvirke tæring på sementbaserte vannrør. Se også grunnvann og drikkevann.

Lagring av forurenset vann i reservoarer eller innsjøer kan medføre en betydelig kvalitetsforbedring, idet suspenderte partikler synker til bunns, mens patogene bakterier dør. Resterende partikler kan fjernes i kunstige sandfiltre. Det benyttes også roterende tromler trukket med finvevd duk (mikrosiler).

Hvis vannet inneholder kolloide substanser, som f.eks. humus, leire o.a., kan det effektivt renses ved tilsetning av aluminiumsalter (aluminiumsulfat), jernsalter osv. Man får da en koagulering av kolloider til fnokker (partikler) slik at de kan fjernes ved etterfølgende separasjon; sedimentering og/eller filtrering. Ved koagulering vil man også få utfelling av patogene bakterier og virus. Ved forurensede vannkilder vil helsemyndighetene forlange dette rensetrinnet i tillegg til desinfiseringen for at man skal få tilstrekkelig hygienisk sikkerhet.

Kloakkrensing omfatter renseprosesser som inndeles i tre hovedgrupper: mekanisk rensing, biologisk rensing og kjemisk rensing. Disse tre grupper av renseanlegg etterfølger en obligatorisk forbehandling av kloakkvannet som består av siling i rister eller oppmaling i kverner.

Mekanisk rensing utføres i sedimenteringsbasseng hvor større partikler i kloakkvannet synker til bunns, skrapes og pumpes ut i form av slam med mekanisk utstyr. Normale renseeffekter kan være 25–35 % med hensyn på organisk stoff og 10–20 % med hensyn på fosfor.

Biologisk rensing vil si at organiske forurensninger brytes ned ved hjelp av vannets eller avløpets egne bakterier. Denne rensemetoden brukes primært for å fjerne organisk stoff, men kan også fjerne ammonium, nitrogen og fosfor. I Norge brukes biologisk rensing hovedsakelig på avløpsvann. Det organiske stoffet i vannet er næring for bakteriene, og man tilsetter oksygen for å gi bedre vekstvilkår. Bakteriene dyrkes enten som fastsittende bakteriekultur (biofilm-renseanlegg) på et medium med stor overflate, eller suspendert i vannet (aktivslam-renseanlegg). Normale renseeffekter kan være 80–90 % med hensyn på organisk stoff og 20–35 % med hensyn på fosfor.

Kjemisk felling går ut på at kloakkvannet tilsettes salter av aluminium, jern eller kalsium. Vannet utsettes for omrøring i flokkuleringsbassenger og sedimenteres i eget sedimenteringsbasseng. Normale renseeffekter kan være 60–75 % med hensyn på organisk stoff og 80–95 % med hensyn på fosfor. Av spesielle kjemiske renseprosesser kan elektrolytisk kloakkrensing nevnes, og dessuten kombinasjonen kalk–sjøvannsfelling (se kjemisk rensing).

Matevann for dampkjeler blir alltid renset for å fjerne kjelsteinsdannende salter, korroderende syre, oksygen osv., se matevannsoppberedning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.