kelo-trær – Store norske leksikon

Ulvelav er en relativt sjelden lavart som i miljøvernmyndighetenes rødliste er klassifisiert som NT-nær truet. Denne laven er særlig knyttet til stående, død ved - slik som denne gamle furugadden. Gamle, døde trær kalles også kelo-trær.

Ulvelav

Av Øyvind Stranna Larsen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Furugaddene er rene kunstverkene i naturen og de kan være svært gamle. Gamle furugadder kan anta former og dimensjoner som gjør at skoglandskapet får et villmarkspreg.

Furugadd

Av Øyvind Stranna Larsen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kelo-trær er gamle, uttørkede trær uten bark og med mye malme (kjerneved).

Faktaboks

Etymologi: finsk tørt, dødt furutre, norrønt tré
Også kjent som: kelotrær, kelo, kelon, keloner, kelogadd, kelogadder

De dannes fra saktevoksende trær, ofte furu, som har levd lenge, kanskje så mye som 400–500 år, og deretter dødd langsomt stående. De eldste kelo-trærne kan ha stått som gadd i 100–300 år før de faller overende.

I gammel furuskog er gamle, grove og harde furugadder, og tilsvarende læger (flertall av låg), etter saktevoksende furutrær som har stått lenge som gadd før de falt overende, sjeldne og viktige voksesteder (substrat) for mange arter sopper, lav og insekter.

Etter hvert som barken forsvinner på de døde, stående kelo-trærne, får stammen et sølvgrått utseende som følge av angrep av blåved-soppen Ceratostoma piliferum. Treverket blir dermed vanskelig tilgjengelig for andre vedboende sopper, noe som forklarer hvordan kelo-trærne kan bli stående i flere hundre år før de går over ende. I finsk Lappland er det vanligvis nedbrytning av brunråtesoppen oliven tømmersopp (Coniophora olivacea) som får kelo-treet til å falle.

Kelo-trær dannes ofte i skrånende, tørt terreng hvor bakken består av sand-, grus- eller steinjord. Når kelo-treet til slutt faller overende, gjør den glatte overflaten det vanskelig for epifytter å etablere seg, noe som igjen fører til at låget, i tørre perioder, mister fuktighet. I tillegg, dersom kelo-gadden har beholdt noen av greinene i trekronen, vil store deler av stammen holdes over bakkenivå etter fallet, og dermed unngå høy fuktighet i låget. Direkte sollys på stammen vil også føre til at lågen tørker opp i de siste nedbrytingsfasene.

Forekomst

Det er lite hogst av kelo-trær i dag, men tidligere ble både gadd og læger av furu, såkalt tyri, utnyttet til blant annet tjæreutvinning. Gamle kelo-læger har svært lang såkalt økologisk leveransetid/nydannelsestid, men mangler i mange skogområder på grunn av tidligere tiders gjennomhogst og plukkhogster.

Skogbranner fremmer utviklingen av grove, vidkronede såkalte brannfuruer og mer småvokste og svært saktevoksende furuer som med tiden tørker ut og blir til de harde kelo-trærne. Antall skogbranner er imidlertid sterkt redusert sammenlignet med for 150–200 år siden, noe som gjør at antall rekrutter til kelo-trær blir sterkt redusert – både som følge av tidligere hogster og en strengere kontroll med skogbranner.

For enkelte arter, slik som den sterkt truede urskogshvitkjuke (Antrodia primaeva), er manglende skogbranner vurdert som en «langvarig negativ påvirkningsfaktor», blant annet som følge av en økt andel gran i furuskogene, samt at det helt lokalt også tas ut furugadd til ved. Urskoghvitkjuke antas å være i tilbakegang på grunn av «langvarig og pågående nedgang av og manglende nyrekruttering av grove kelo-furulæger, og avvirkning av gammel furuskog».

Det finnes ingen egen statistikk på mengden kelo-trær i Norge.

Beskyttelse av gamle grove trær og døde trær

Det finnes en egen sertifiseringsordning for skog i Norge. Skogeiere som er omfattet av denne, har plikt til å følge bestemmelsene i sertifiseringsordningen Norsk PEFC Skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification). Nesten alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 er omfattet av PEFC-sertifiseringen.

Etter revisjon av ordningen i 2022 ble det tatt inn bestemmelser som regulerer skogeiers forpliktelser vedrørende gamle grove trær og døde trær. I kravpunkt 13 står det at «stående og liggende død ved av lauvtrær og furu som har vært døde i mer enn ett år, og gran som har vært død i mer enn fem år, skal spares».

Allmennheten har ifølge høstingsretten i friluftsloven (en del av allemannsretten) lov til å ta såkalt «verdiløst virke» til bålved i utmarka. Bruk av kelo-trær til for eksempel bålved er imidlertid ikke i samsvar med naturmangfoldloven, på grunn av deres betydning for artsmangfoldet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Artsdatabanken: Urskogshvitkjuke

Litteratur

Eidissen Siw Elin og Lorås, Jostein (2014): Dypen naturreservat i Lønsdal – biologiske verdier og samisk kulturarv. Blyttia 72:215-228.
Niemelä, Tuomo; Wallenius, Toumo & Kotiranta, Heikki (2002): The kelo tree, a vanishing substrate of specified wood-inhabiting fungi. Polish Botanical Journal 47 (2): 91–101.

Kelo-trær er leveområder for mange sjeldne arter av sopper, lav og insekter, slik som bredhodekamelhalsflue (Inocellia crassicornis). Det eneste norske funnet av bredhodekamelhalsflue ble gjort på nettopp en såkalt kelo-furu i en åpen, lavproduktiv fjellfuruskog (cirka 400 meter over havet) med mye røsslyng.

Kelo-trær

Av Siw Elin Eidissen/Artsdatabanken.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Skogbiologi

Lars Sandved Dalen

Dr. scient., NIBIO – Norsk institutt for bioøkonomi