Noen planter kan bli store trær, for eksempel alm (Ulmus glabra).

Noen planter har iøynefallende blomster, som blåklokke (Campanula rotundifolia).
Blåklokker
Lisens: CC BY SA 3.0

Noen planter har bær eller annen frukt, for eksempel blåbær (Vaccinium myrtillus).

Planteriket inneholder også mange arter av gress, for eksempel bergrørkvein (Calamagrostis epigeios).

Noen planter lever i vann. Nymphaea alba, kantnøkkerose, er en underart av hvit nøkkerose. Foto fra: Løvenholm Skov

Moser hører også til planteriket, for eksempel blåmose (Leucobryum glaucum).

Artikkelstart

Planter er en stor og mangfoldig gruppe organismer som kan se svært forskjellige ut. De har til felles at de ikke kan flytte seg selv, og at de fleste er grønne på grunn av fargestoffet klorofyll. Klorofyll brukes i fotosyntesen, der planter lager sukker ved hjelp av energien i sollys. Mange planter har blomst, stengel, blad og røtter. Planter tilhører et eget rike innenfor biologisk systematikk, planteriket, som inneholder alt fra grønnalger og moser til bartrær og blomsterplanter.

Faktaboks

Uttale
plˈante
Etymologi
av latin planta
Også kjent som
Plantae, planteriket

Planter er essensielle for livetjorda. Gjennom fotosyntesen lager planter byggesteinene for nesten alt liv på jorda. Planter frigir oksygengass som de fleste organismer trenger for å leve. Planter spises av planteetende dyr (herbivorer) som igjen blir spist av kjøttetende dyr (karnivorer).

Planter bidrar også med mye av maten for mennesker, for eksempel korn, potet, salat, krydder, frukt og grønnsaker. Siden vi også spiser dyr som spiser planter, kommer næringen vi inntar fra disse også opprinnelig fra planter. Planter gir også tømmer til byggematerialer, møbler, cellulosefiber til papir og enkelte typer tekstiler, og medisiner.

I dag regnes planter med i gruppen Viridiplantae (viride betyr grønn på latin, slik at Viridiplantae betyr grønne planter). Denne gruppen inneholder grønne alger (grønnalger og kransalger), moser, karsporeplanter (bregner, kråkefotplanter og snelleplanter), nakenfrøete planter (bartrær) og dekkfrøete planter (blomsterplanter).

Ikke alle planter er grønne. Hos noen er det andre fargestoffer som dekker over den grønne fargen, eksempler er blodbøk og rødbladet svarthyll.

De grønne algene lever i hovedsak i vann, mens resten av plantene lever på land (med noen unntak, som for eksempel nøkkeroser og botnegras). Gruppen som kalles dekkfrøete planter eller blomsterplanter er størst, og den inneholder mange velkjente grupper som for eksempel gress, soleier, roser, frukttrær og løvtrær.

Tidligere ble også alle alger, sopp og bakterier regnet med i planteriket. Nå er brunalgene og rødalgene atskilt fra de grønne algene i egne riker, og det samme gjelder sopp og bakterier. Dette har skjedd fordi forskning har gitt mer kunnskap om disse organismene, spesielt på cellenivå.

Vi kjenner over 300 000 arter av planter. Planter finnes på alle kontinenter, og har evolvert mange ulike tilpasninger for å takle varierte og til dels ekstreme forhold fra Antarktis til ørkenstrøk. Plantedekket kan bestå av flere lag og bli høyt, for eksempel i tropisk regnskog.

Planteceller

Selv om planter kan se svært ulike ut, har de alle noen felles sentrale kjennetegn på cellenivå. Alle planter er eukaryote organismer, dette betyr at de til forskjell fra bakterier (prokaryote) har en cellekjerne og celleorganeller som mitokondrier og kloroplaster. Dyr og sopp er også eukaryote, i likhet med plantene har de cellekjerner og mitokondrier, men mangler kloroplaster.

Kloroplastene oppsto trolig ved symbiose mellom en større eukaryot celle og prokaryote blågrønnbakterier som kunne utføre fotosyntese. Dette kalles endosymbioseteori, symbiose innad i celler.

Planteceller er også kjennetegnet ved at de har en stiv cellevegg som inneholder cellulose, og at opplagsnæringen er stivelse, et karbohydrat satt sammen av sukkermolekyler i lange kjeder.

Fotosyntese

Planter skaffer seg energi fra sollys ved hjelp av fotosyntese. De tar opp karbondioksid og vann fra omgivelsene, og omdanner dette til sukker og oksygen. Dette skjer i egne deler av plantecellene, kalt kloroplaster, ved hjelp av blant annet det grønne stoffet klorofyll. Sukkeret er byggestein for andre karbohydrater, og kan omdannes videre til andre stoffer.

I tillegg til klorofyll av ulike typer (a og b) inneholder kloroplastene gule xantofyller og karotenoider (særlig betakaroten). De gule og oransje høstfargene skyldes i hovedsak xantofyller og karotenoider som kommer til syne når planten trekker klorofyllet ut av bladene om høsten for å ta vare på det til neste vår.

Symbiose

Vaniljerot er en plante uten det grønne fargestoffet klorofyll, som lever som en parasitt.

Misteltein er en epifytt som vokser i trær, og en halvparasitt som tar opp vann og mineralnæring fra treet den vokser på. Viscum album, misteltein. Foto fra: Hobro, Jylland, Danmark

Mange planter lever i symbiose med sopp, og danner sopprot eller mykorrhiza. Dette er en byttehandel der plantene bidrar med produkter fra fotosyntesen, og soppen bidrar med vann og mineralnæring.

Enkelte planter mangler det grønne fargestoffet klorofyll, og får energi på annen måte enn ved fotosyntese. Eksempler er vaniljerot og fuglereir, som i stedet for å gjennomføre egen fotosyntese lever som parasitter. Begge artene får produkter fra fotosyntese fra andre planter via sopp, som har dannet sopprot med både grønne planter og parasittene.

Røtter

Veldig mange planter er fastvokst med ei rot, og gjennom rota kan planter ta opp vann og mineralnæring fra jorda. Planter trenger ulike mineraler, som nitrogen og magnesium, for å lage de ulike byggesteinene som plantene består av. Magnesium trengs for eksempel til å lage klorofyll.

Noen planter vokser på andre planter, for eksempel i trær. Dette kalles epifytter. Noen epifytter tar vann og næringsstoffer fra treet de vokser på, for eksempel misteltein. Denne arten regnes som en halvparasitt siden den gjennomfører egen fotosyntese i tillegg.

Andre epifytter tar ikke næring fra verten. Mange tropiske orkidéer er epifytter, å vokse i et tre gjør at de kommer høyere opp og får tilgang på mer lys. De har luftrøtter som tar opp fuktighet fra lufta.

Planter kan ikke bevege seg selv, men de kan flyttes av vær og vind. Grønnalger flyttes rundt med strømningene i vann.

Modulære organismer

Vi kan ta avleggere av mange planter, for eksempel jordbær.

De fleste planter er modulære organismer, som betyr at dersom en plante mister en del kan den erstatte den med en ny og fortsette å vokse. Planten består av liknende «moduler» som ikke nødvendigvis har faste plasser i forhold til hverandre. Dette står i motsetning til unitære organismer, som har faste deler på faste plasser.

Det er derfor vi kan ta stiklinger og avleggere av mange planter. En stikling kan man ta ved å kutte av et skudd eller blad og la det gro ut en ny rot i fuktig jord eller vann. Dette er en måte å klone planter på.

Enkelte arter trær kan få nye skudd fra rota dersom stammen kuttes ned. Men denne evnen til å vokse ut nye deler varierer sterkt fra art til art, og for eksempel gran eller furu dør når de hugges.

Systematikk

Planteriket. Noen plantegruppers geologiske historie. Søylene viser fra hvilke tidsperioder man kjenner fossiler fra de enkelte plantegrupper. Smalt søyleparti angir at vedkommende plantegruppe var lite fremtredende i Jordens vegetasjon.

Av /Store norske leksikon ※.

Fra gammelt av har man forsøkt å skaffe en oversikt over planterikets mangfoldighet ved å foreta en gruppering eller klassifikasjon av plantene og stille opp et «system». I første omgang, med kunstige systemer, klassifiserte man på grunnlag av likhet i utvalgte ytre bygningstrekk, for eksempel en første inndeling i trær, busker og urter.

I Carl von Linnés seksualsystem ble plantene ordnet etter antall pollenbærere og fruktblad (det vil si antall opprinnelige bladstrukturer som danner fruktknuten, dette kan noen ganger anslås ved antall rom i fruktknuten eller antall grifler). Ved bestemmelse av slekter og familier brukes fortsatt elementer av Linnés system.

I et fenetisk system søker man å gjøre bruk av flest mulige ytre og indre bygningstrekk, altså å ordne artene etter total likhet. I et fylogenetisk system søker man å klassifisere etter antatt slektskap (se kladistikk) slik at felles opprinnelse kommer direkte til uttrykk i klassifikasjonssystemet. Siden 1960-tallet har det foregått en intens diskusjon blant taksonomer om hvilken tilnærming som gir det mest naturlige systemet.

Frøplantenes systematikk

For frøplantene (Spermatophyta) ble de første, ufullkomne, naturlige systemer oppstilt rundt 1700 av John Ray og Joseph Pitton de Tournefort. Med Charles Darwin og evolusjonslærens gjennombrudd etter 1850-årene fikk de naturlige systemene sin logiske forklaring. Det mest benyttede av disse i floraverker og vitenskapelige plantesamlinger på 1900-tallet, ble i hovedsak utformet av Adolf Engler.

Det inntil nylig mest brukte systemet i lærebøkene var i hovedsak utformet av Armen Leonovitsj Takhtajan (1910–2009). For karsporeplantenes og de nakenfrøetes inndeling i naturlige grupper har paleontologien vært av stor betydning, siden et naturlig system også må kunne innpasse utdødde, fossile planter.

Systematikk basert på DNA

Bruk av molekylære metoder (DNA) har revolusjonert systemet. I USA pågår et prosjekt kalt «Deep Green» som tar for seg slektskapstreet for de grønne plantene.

For de dekkfrøete plantene (angiospermene) er det opprettet et internasjonalt organ, Angiosperm Phylogeny Group (APG), som går gjennom og oppdaterer systemet basert på DNA-sekvenser. Her blir dels gamle oppfatninger stadfestet, og dels nye og overraskende sammenhenger avslørt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Tove Aagnes Utsi

Foreslår i teksten under kjennetegn at det også fremkommer at planten tar opp uorganiske mineraler som nitrogen og fosfor fra jorden som omdannes til organiske stoffer i planten.

svarte Gunn Hild Lem

Takk for tips! Mvh Gunn Hild Lem

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg