plante

Planteriket. Noen plantegruppers geologiske historie. Søylene viser fra hvilke tidsperioder man kjenner fossiler fra de enkelte plantegrupper. Smalt søyleparti angir at vedkommende plantegruppe var lite fremtredende i Jordens vegetasjon.

Planteriket av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Planter er organismer som hører til planteriket. Planteriket er en av flere hovedkategorier som alt liv er systematisert i. Andre riker er blant annet dyreriket og soppriket. Til planteriket hører blant annet alt det vi til vanlig kaller for trær, busker, blomster, gress, moser, korn og frukt.

Faktaboks

Uttale

plˈante

Etymologi

av latin planta

Også kjent som
Plantae, planteriket

Et av plantenes mest karakteristiske kjennetegn er evnen til å omdanne uorganiske stoffer til organiske stoffer gjennom fotosyntese. Fotosyntese vil si at plantene henter karbondioksid og vann fra omgivelsene og omdanner det til karbohydrater ved hjelp av energi fra sollys.

Alle planter er eukaryote organismer. Det vil si at cellene har en cellekjerne og celleorganeller som mitokondrier, og når det gjelder planter også mitikondrier. Andre eukaryote organismer er dyr og sopper.

Man kjenner til rundt 300 000 nålevende plantearter, men man regner med at det finnes mange uoppdagede arter.

Planteceller

Plantecellenes kloroplaster er omgitt av doble membraner og inneholder klorofyll a og b, xantofyller og gule karotenoider (særlig β-karoten). Kloroplastene er såkalt primære, det vil si at de har oppstått ved at en urcelle har inkorporert en prokaryot blågrønn bakterie og omdannet den til en kloroplast (endosymbioseteori). Plantens cellevegg består av cellulose og opplagsnæringen er stivelse.

Hovedinndeling

Sammen med de grønne algene danner planteriket gruppen Viridiplantae (viride = grønn på latin), som igjen kan deles inn i:

De grønne algene lever hovedsakelig i vann, mens embryofyttene i all hovedsak er tilpasset et liv på land. I eldre systematikk ble alle alger, sopp og bakterier også regnet med til planteriket.

Av de nålevende planteartene er den ganske «unge» gruppen av dekkfrøete planter størst, med flere arter enn alle de øvrige gruppene til sammen. Man regner med at det enda er mange uoppdagede arter, særlig i tropiske områder der artsdiversiteten er stor.

Systematisering

Fra gammelt av har man forsøkt å skaffe en oversikt over planterikets mangfoldighet ved å foreta en gruppering eller klassifikasjon av plantene og stille opp et «system». I første omgang, med kunstige systemer, klassifiserte man på grunnlag av likhet i utvalgte ytre bygningstrekk, for eksempel en første inndeling i trær, busker og urter. I Carl von Linnés seksualsystem ble plantene ordnet etter antall pollenbærere og fruktblad (dvs. antall opprinnelige bladstrukturer som danner fruktknuten, dette kan noen ganger anslås ved antall rom i fruktknuten eller antall grifler). Ved bestemmelse av slekter og familier brukes fortsatt elementer av Linnés system.

I et fenetisk system søker man å gjøre bruk av flest mulige ytre og indre bygningstrekk, altså å ordne artene etter total likhet. I et fylogenetisk system søker man å klassifisere etter antatt slektskap (se kladistikk) slik at felles opprinnelse kommer direkte til uttrykk i klassifikasjonssystemet. Siden 1960-tallet har det foregått en intens diskusjon blant taksonomer om hvilken tilnærming som gir det mest naturlige systemet. For frøplantene (Spermatophyta) ble de første, ufullkomne, naturlige systemer oppstilt rundt 1700 av John Ray og Joseph Pitton de Tournefort. Med Charles Darwin og evolusjonslærens gjennombrudd etter 1850-årene fikk de naturlige systemene sin logiske forklaring. Det mest benyttede av disse i floraverker og vitenskapelige plantesamlinger på 1900-tallet, ble i hovedsak utformet av Adolf Engler.

Det inntil nylig mest brukte systemet i lærebøkene var i hovedsak utformet av Armen Leonovitsj Takhtajan. For karsporeplantenes og de nakenfrøetes inndeling i naturlige grupper har paleontologien vært av stor betydning, idet et naturlig system også må kunne innpasse utdødde, fossile planter.

Bruk av molekylære metoder (DNA) har revolusjonert systemet. I USA pågår et prosjekt kalt «Deep Green» som tar for seg slektskapstreet for de grønne plantene. For de dekkfrøete plantene (angiospermene) er det opprettet et internasjonalt organ, “Angiosperm Phylogenetic Group” (APG), som suksessivt oppdaterer systemet basert på DNA-sekvenser. Her blir dels gamle oppfatninger stadfestet, og dels nye og overraskende sammenhenger avslørt.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg