naturlig foryngelse - skogbruk

Den aller vanligste formen for naturlig foryngelse kommer som følge av at frø sprer seg fra nærstående trær. Gran, furu og bjørk har frø som er utstyrt med vinger, slik at de flyr vekk fra mortreet med vind. Andre skogstrær, slik som hassel, eik og bøk, har frø i nøtter som enten faller på bakken nær mortreet, eller som sankes av fugler, ekorn og smågnagere som så frakter frøene videre til et annet sted. Rogn, rødhyll og villkirsebær har frø som er pakket inn i et bær. Bærene spises av fugler og kommer så ut igjen på et annet sted, sammen med en god dose naturgjødsel.

Frøene kommer fra gjensatte frøtrær på hogstflater, fra trær i bestandskanter samt fra trær som står igjen etter selektive hogster, slik som skjermstillingshogst og bledningshogst. De tørre frøene spres i stort antall; ei enkelt grankongle kan produsere opp til 300 frø, mens ei furukongle har fra 20 til 40 frø. Og med mange kongler på hvert tre i et godt frøår, blir antall frø som slippes ut i friluft uhorvelig stort.

I skogbruket er det først og fremst spiring av frø fra gran og furu som vanligvis omtales som naturlig foryngelse. Foryngelse av bjørk skjer hele tiden på hogstflater og ellers der det er nok lys. Bjørka vokser raskt og kan skygge ut de små gran- og furuplantene. Derfor er kraftig foryngelse av bjørk ikke ønskelig der det skal produseres tømmer av gran eller furu. Ofte fjernes bjørka gjennom avstandsregulering, der også gran- og furuplanter som står for tett, tynnes ut for å rydde plass og skape gode vekstvilkår for den framtidige skogen.

Det har imidlertid vist seg at en viss innblanding av bjørk er gunstig for skogens sunnhetstilstand. En blandingsskog demper faren for råteangrep og andre sykdommer på bartrærne.

Alle norske skogstrær produserer frø som skal sikre avkom og nye generasjoner av trær. Så er det noen treslag som har gardert seg og som i tillegg har utvikla måter å formere seg vegetativt på. Et eksempel er selje. Når et seljetre hogges, tar det ikke lang tid før nye skudd vokser opp fra stubben som står igjen. Med krona borte, vil rota forsøke å gjenopprette balansen mellom rot og kronemasse ved å aktivere knopper som ligger under barken på stubben.

Det samme kan bjørka gjøre. I fjellskogen knekkes ofte bjørkestammene av vind og tung snø, men rota lever videre, og fra stubben vokser det opp en klynge med nye bjørketrær. Mange av trærne i fjellbjørkeskogen har derfor flere stammer, og slik kan bjørka overleve under barske klimaforhold.

Rotskudd ligner stubbeskudd, men her kommer de nye trærne fra knopper på røttene der de snor seg utover i jorda på jakt etter vann og næring. Mange trær og busker i hager og parker gjør slikt, blant annet kirsebær, bringebær og rosebusker. Blant skogstrærne er det ospa som er spesialist på å sette rotskudd. Fra et enkelt ospetre kan det komme hundrevis av rotskudd, faktisk opp til 40 meter fra mortreet. Denne egenskapen gjør at ospa ofte vokser i grupper av genetisk like individer – i såkalte ospeholt.

At trær lager avkom som er genetisk helt like seg selv synes ikke spesielt smart når det gjelder å sørge for genetisk variasjon. Likevel, iblant finnes ingen annen utvei. Mot fjellet, når temperaturen er for lav til at granfrø rekker å bli modne, tyr også grana til vegetativ formering. Når de nederste greinene ligger ned mot bakken, kan de slå rot – i form av senkere – og et nytt individ vil vokse opp. Og gjerne, ikke bare ett, men en hel klynge av slike avkom kan vokse opp rundt mora. Grankloner kalles slike ansamlinger av grantrær, og de er ganske så vanlige øverst i fjellskogen.

Naturlig foryngelse er en rimelig måte å få opp ny skog på, rimeligere enn planting, men også mer usikker. Det er mye som skal klaffe for at foryngelsen skal bli tilfredsstillende. Selv om trærne produserer store mengder frø som vinden tar med seg, er imidlertid luftferden forgjeves for de aller fleste. Frøene er avhengige av vann for å kunne spire, og dersom de lander på berg, en vei eller på toppen av ei tørr mosematte, så er det over, det skjer ingen spiring.

Tilgang på frø er likevel en viktig forutsetning. Jo flere frø som produseres, jo større er sjansen for at noen lykkes. Gode frøår hos gran kan variere med fire til ti års mellomrom, mens furu produserer mer jevnlig med frø. Om det går for lang tid etter hogst før frøene spres, vil hogstflata gro til med kratt og smyle, noe som gjør at foryngelsen får vanskelige oppvekstforhold.

Næringsrik, frisk mark som høgstaudeskog og storbregneskog gir god vekst på trærne, men først må de små spirene komme seg forbi storvokste bregner og urter. Skogburkne, tyrihjelm og mjødurt vokser mye raskere enn foryngelsen av bartreplanter og kaster tunge skygger over de små. Og når høsten kommer, kan store, våte, visne blad legge seg over de små gran- og furuplantene og kvele dem.

På slik mark tar ikke skogeieren seg råd til å vente på naturlig foryngelse, men tyr til planting i stedet.

Noen ganger går den naturlige foryngelsen helt av seg selv. Frøene lander et sted med tilgang på vann og næring og unngår å bli spist av fugler, mus eller ekorn. Størst sjanse for å lykkes, er det der humuslaget er enten tynt, eller godt omdanna, samtidig som de mest plagsomme konkurrentene er fraværende. Slike forhold finnes i lavskog og bærlyngskog når det gjelder furu, og i småbregneskog når det gjelder gran.

Tykke mose- og humusmatter gir små sjanser for å lykkes med spiringen. Da er det nødvendig med markberedning. Markberedning er å flekke av eller bearbeide humusmatta, slik at mineraljorda blottlegges. Slik kan spirene nyte godt av vann fra dypere jordlag, samtidig som lyng og smyle er rydda vekk, i hvert fall for en stund. Men, for frøene gjelder det å benytte anledningen mens den er der, for – i løpet av noen år så gror markberedningsflekken igjen med mose, gras og lyng og muligheten er forspilt.

For å lykkes med naturlig foryngelse er det viktig at hogsten planlegges ut fra tilgang på frø og ut fra de økologiske forholdene på stedet. Valg av en hogstform som tar hensyn til de naturgitte forholdene er viktig. Vegetasjonstypen gjenspeiler de naturgitte forholdene på stedet og kan fortelle mye om humusforholdene og hvor stor konkurranse foryngelsen vil få fra kratt, gras og store urter.

• foryngelse
• kadaverforyngelse
• rotskudd
• senkere
• skogbruk i Norge
• skogplanting
• stubbeskudd

• Larsson, John Yngvar & Søgnen, Svein Martin (2003). Vegetasjon i norsk skog – vekstvilkår og skogforvaltning, Landbruksforlaget