snøskred

Terrenghelningen i utløsningsområdet er den topografiske faktoren som har størst betydning for graden av skredfare. For at et skred skal bli utløst og fortsette bevegelsen nedover, må terrenget ha en viss helning som gjør dette mulig. Det finnes ingen eksakt nedre grense for utløsning av snøskred. Både skredtypen og snøforholdene er avgjørende for hvilke terrenghelning som er trygg.

Alle områder i en fjellside eller i en skråning som ikke er dekket av tett skog, og som har en helning mellom 30°og cirka 60°, er mulige utløsningsområder. I enkelte sjeldne tilfeller med svært ustabilt snødekke kan tørre flakskred bli utløst ned mot 28°. Når terrenget er bratt, dvs. mellom cirka 60° og 90°, glir snøen vanligvis ut etter hvert som den avlagres, og skredene blir som regel små. De fleste naturlige skredene utløses rundt 38 grader.

Områdene i en fjellside som samler mest snø, finner vi på steder der vinden får minst tak. I le av større og mindre rygger og knauser eller andre fremstikkende formasjoner samles snøen, og i forsenkninger og daldrag er det mer snø enn i terrenget rundt. Undersøkelser av formen til utløsningsområdet viser at noen formasjoner går igjen som vanlige:

• Større botner
• Åpne skåler og forsenkninger
• Bratte elvegjel og skar
• Svaberg

I de store botnene som er dannet av tidligere isbreer, går det gjerne hyppige mindre skred, men enkelte ganger også svært store skred. De største skredene i Norge løsner i slikt terreng, og skredene herfra kan inneholde over 1 million m³ snø. Årsaken er at botnene er store og ligger i le for forskjellige vindretninger og derfor samler snø fra mange kanter.

Åpne, skålformede forsenkninger er også vanlige utløsningsområder. Forsenkningene kan ha forskjellig størrelse, fra 50-100 m bredde er vanlig. Den konkave eller innhule formen er nok til at vinden får mindre tak enn ellers i fjellsiden, slik at det samler seg mye snø. Det finnes tallrike eksempler på ulykker med skred fra slike terrengformer, både i forbindelse med ferdsel i fjellet og der skred har truffet bygninger, veier, kraftlinjer, og så videre.

Skar og elvegjel er kanskje de terrengformasjonene der det oftest utløses skred. I dype, markerte elvegjel er le-virkningen utpreget. Store gjel har ofte et kronglet løp som gjør at sidene i gjelet får varierende himmelretning, og slike gjel samler derfor opp snø fra mange vindretninger. Samtidig er skråningene i gjel ofte bratte, slik at skred lett blir utløst.

Mindre skred som utløses i de bratteste partiene vil i sin tur kunne utløse skred i slakere partier lenger nede.

På svaberg og jevne gresskledde flater som er bratte nok, utløses det også skred. Oftest skjer dette om våren, når smeltevann siger ned gjennom snødekket. Vann som samler seg opp på bergoverflaten eller bakken nedsetter friksjonen, slik at hele snødekket kan gli ut.

Skredløpet er terrenget mellom utløsningsområdet og utløpsområdet, og har som regel en helning mellom 30° og 15–25°. Denne delen av skredbanen kan også variere mye i størrelse og fasong. Det vanligste er at snøskredene følger forsenkninger eller bekkeløp som er mer eller mindre markerte. Utløsningsområdet snevres da gjerne inn i overgangen til skredløpet, for eksempel når skredet starter i en åpen botn og ledes inn i et skar.

Mange skred går i terreng som ikke har et utpreget skredløp som bekker, raviner eller andre forsenkninger. Bredden kan da bli stor, i prinsippet like stor som selve utløsningsbredden, som i mange tilfeller kan bli over 1 km. Der skredet går ut over rygger kan bredden øke nedover i terrenget.

Utløpsområdet ligger nederst i skredbanen og der bremses skredet opp og stopper. Hvor langt et skred går er avhengig av både størrelsen på skredet og sammensetningen av skredmassene. Tørre skredmasser har lavere friksjon og går derfor raskere og lengre enn våte skredmasser. I skredløp der skredene er små og våte vil skredet bremses og stanse i terreng mellom cirka 25° og 15° helning, det vil si i nærheten av fjellfoten i overgangen til dalbunnen.

Skredene som går lengst er de som både er store, for eksempel på flere hundre tusen kubikkmeter, og som samtidig består av tørre skredmasser.

Oppbremsingen av slike skred skjer først for alvor når terrenghelningen blir mindre enn 10°. De kan kan gå flere hundre meter utover horisontalt terreng, krysse brede dalfører, eller gå langt ut i fjorder og vann. I enkelte tilfeller kan de også gå 50–100 m opp i motsatt dalside.

Utløpsområdet til mange skred ligger gjerne på bekke- eller elvevifter. En bekkevifte består av stein, grus og sand som er brakt ned fra fjellsiden av rennende vann og av skred etter istiden. Slike bekkevifter er en vanlig terrengform i Norge og finnes i de fleste dalfører i fjord og fjell-landskapet.

Løssnøskred går helst i lett løs nysnø eller i våt snø. Skredene blir utløst når snøoverflaten er bratt nok til at kohesjonen og friksjonen mellom snøkrystallene blir overvunnet. Både friksjonen og kohesjonen er avhengig av faktorer som densitet, krystallform, temperatur og vanninnhold. Når det snør i kaldt vær uten vind, hekter snøkrystallene seg i hverandre, etter hvert som snøen avlagres.

Til å begynne med henger snøkrystallene godt sammen på grunn av alle forgreningene i krystalloverflaten, og snøen kan feste seg i svært bratte skråninger, opp til cirka 80°. Som regel må det være brattere enn 45° for at tørre løssnøskred skal løses ut. Gjennom likevektsmetamorfosen forsvinner etter hvert alle forgreningene på krystalloverflatene. Dermed avtar kohesjonen og friksjonen og faren for løssnøskred øker. Løssnøskredene utløses gjerne under eller like etter intense snøfall i bratt terreng. Solskinn og regn, særlig på nysnø, er også utløsende faktorer.

For skiløpere er det viktig å være oppmerksom på at et løssnøskred som utløses av skiløperen selv, alltid starter fra skiene og brer seg ut videre nedover i skråningen. Snøen er ikke fast nok til at den kan overføre belastningen fra skiløperen til områder utenfor skiene, i motsetning til det som skjer i et flakskred, som beskrevet nedenfor.

Et flakskred består av et snøflak der all snøen glir ut samtidig. Skredtypen kjennetegnes ved at flaket glir ut langs et løsere lag lenger ned i snødekket eller langs bakken. Flakskredene blir størst og farligst, og praktisk talt alle skred som gjør skader hører til denne typen. I prinsippet er snødekket delt i tre lag i et flakskred: Eldre fast snø med stor styrke nærmest bakken, et tynt løst lag med liten styrke i midten, og på toppen et lag med ny fokksnø.

Når et flakskred utløses, oppstår et spontant skjærbrudd i glidesjiktet. Bruddet forplanter seg raskt langs dette sjiktet, med det resultat at et mer eller mindre sammenhengende område av snøen glir ut. Øverst i skråningen, der snødekket er godt forankret, skjer det et strekkbrudd, og det dannes en markert bruddkant som står cirka 90° på underlaget. Lengden av bruddkanten kan variere fra cirka 10 m til over 1 km. Høyden på bruddkanten er som regel mellom cirka 20 cm og 2–3 m.

Sørpeskred er en variant av snøskred der innholdet av vann i snøen er så stort at snøen nærmest blir flytende. Skredtypen har forskjellige lokalnavn, som for eksempel vassfonn, vassdemme eller dapeskott. Sørpeskred kan forekomme alle steder i Norge, men er mest fremtredende i områder med stor lavtrykksaktivitet og mildværsinnslag om vinteren. Kyst- og fjordstrøkene fra Sørvestlandet til Nordland er mest utsatt, men også i Troms og Finnmark går det sørpeskred. På Svalbard har det forekommet sørpeskred som både har ført til tap av menneskeliv og store materielle skader. Sørpeskredene varierer svært i størrelse, fra mindre utglidninger i bekkeløp, til skred med lengder på over 1 km.

Toppområdet i et skredområde er som regel et fjellplatå med en markert overgang til det bratte utløsningsområdet nedenfor. Over disse fjellplatåene oppstår det ofte kraftig fokksnødrift når det blåser fra frisk bris og sterkere. En stor del av snøen som eroderes (fjernes) fra platået på denne måten legger seg opp i utløsningsområdet, i le for vinden. For å hindre denne fokksnødriften, og dermed redusere mengden av fokksnø i utløsningsområdet, kan det settes opp samleskjermer på platået.

For å hindre snøskred i å løsne, bygges såkalte støtteforbygninger i utløsningsområdet. Disse forbygningene er i prinsippet kraftige gjerder som forankrer snøen slik at brudd ikke oppstår.

I skredløpet og i utløpsområdet er det vanlig å benytte løsmasser til voller, for å stoppe, lede eller bremse skredene. Sikringstiltakene bør fortrinnsvis plasseres langt nede i skredbanen, der skredhastigheten er liten og der skredvolumet som påvirkes av tiltaket er minst mulig. Dersom det ikke er plass til voller av løsmasser, kan man benytte murer av betong, men disse blir som regel dyrere enn voller av løsmasser. Andre byggematerialer kan også benyttes, for eksempel gabionmurer, eller armerte jordfyllinger.

Fangvoller og fangmurer brukes til å stoppe skred. Konstruksjoner av betong, stål eller wirenett kan også nyttes, såfremt man kan dimensjonere konstruksjonen mot de belastninger som følger av skredet.

Ledevoller brukes til å lede skred bort fra det som ligger utsatt, for eksempel et hus, en kraftmast eller lignende. Vollene kan gis plogform dersom dette er hensiktsmessig.

Bremsekjegler er en type sikringstiltak som benyttes for å redusere skredets hastighet og spre skredmassene ut til siden. Kjeglene benyttes gjerne i kombinasjon med andre tiltak, som for eksempel lede- eller fangvoller, for å redusere hastigheten og volumet på skredet før det når frem til sikringsvollen.

Skredoverbygg er først og fremst aktuelt for sikring av veier og jernbaner. Overbygg gir tilnærmet full sikkerhet mot skredskader, men de er kostbare. Statens vegvesen har utarbeidet håndbøker og dimensjoneringsregler for overbygg.

En mye benyttet sikringsmetode er å utløse snøskred i kontrollerte former, før et større skred eventuelt går av naturlige årsaker og fører til skade.

I prinsippet er det mange fremgangsmåter som kan benyttes. Sprengstoff er det vanligste, men eksplosive gassblandinger har også vært brukt. Sprengningen må foretas i forbindelse med en akutt skredsituasjon, det vil si når det allerede er fare for skred. Forsøk på kunstig utløsning av skred når snødekket er stabilt har liten hensikt. Skal man lykkes med å få ned et skred, må det alltid gjøres når snødekket er ustabilt.

I områder der fysisk sikring ikke er hensynsmessig, for eksempel fordi området brukes bare en begrenset periode eller området er for stort til fysisk sikring, kan varsling være et alternativ til å sikre området mot snøskred. Området blir i så fall overvåket med en daglig vurdering av skredfaren og utviklingen de neste 24 timene. Skredfaren meldes på en skala fra 1 – liten til 5 – meget stor på den europeiske fareskalaen for snøskred. I de fleste tilfellene vil en evakuerings- eller stengningsplan være knyttet til faregraden, slik at områdene ikke brukes når skredfaren blir for overhengende.