Napefonn i Stryn raser over Rv 15. Foto NGI, CC-BY-ND-SA-2.0

. fri

Snøskred, også kalt snøras eller lavine, er en plutselig forflytning av store mengder snø nedover en fjellside eller en skråning. De fleste snøskred oppstår på grunn av naturlige forhold, men snøskred kan også utløses av skiløpere eller annen trafikk i et ustabilt område. Snøskred kan i tillegg utløses kontrollert ved hjelp av sprengning.

Snøskred starter vanligvis i terreng som er brattere enn 30° og som ikke er dekket av tett skog. Variasjonen i størrelse og form er stor når det gjelder skredterreng. Høydeforskjellen mellom start og stopp-punktet for snøskred i Norge varierer mellom cirka 5 og 1500 meter. Sideveis utbredelse kan også være svært forskjellig, fra 10-25 m og opp til 1-2 km. Store skredområder har ofte en komplisert topografi, slik at det kan være vanskelig å avgrense det totale skredutsatte arealet.

I noen skredområder løsner det skred hvert år, mens det i andre kan gå for eksempel 10, 50, 100 eller enda flere år mellom hver gang det utløses skred. Ser vi på det enkelte skredområde, kan de øverste delene av området være utsatt for skred hver eneste vinter. Lenger nede i skredbanen og ut til sidene vil hyppigheten avta, og ytterst i dalbunnen kan det gå lang tid mellom hver gang skredet når frem. Hvor langt et skred maksimalt kan nå, er imidlertid vanskelig å fastslå.

Et snøskredområde inndeles vanligvis i tre hoveddeler: Utløsningsområdet, skredløpet, og utløpsområdet.

Terrenghelningen i utløsningsområdet er den topografiske faktoren som har størst betydning for graden av skredfare. For at et skred skal bli utløst og fortsette bevegelsen nedover, må terrenget ha en viss helning som gjør dette mulig. Det finnes ingen eksakt nedre grense for utløsning av snøskred. Både skredtypen og snøforholdene er avgjørende for hvilke terrenghelning som er trygg.

Alle områder i en fjellside eller i en skråning som ikke er dekket av tett skog, og som har en helning mellom 30°og cirka 60°, er mulige utløsningsområder. I enkelte sjeldne tilfeller med svært ustabilt snødekke kan tørre flakskred bli utløst ned mot 28°. Når terrenget er bratt, dvs. mellom cirka 60° og 90°, glir snøen vanligvis ut etter hvert som den avlagres, og skredene blir som regel små. De fleste naturlige skredene utløses rundt 38 grader.

Områdene i en fjellside som samler mest snø, finner vi på steder der vinden får minst tak. I le av større og mindre rygger og knauser eller andre fremstikkende formasjoner samles snøen, og i forsenkninger og daldrag er det mer snø enn i terrenget rundt. Undersøkelser av formen til utløsningsområdet viser at noen formasjoner går igjen som vanlige:

  • Større botner
  • Åpne skåler og forsenkninger
  • Bratte elvegjel og skar
  • Svaberg

I de store botnene som er dannet av tidligere isbreer, går det gjerne hyppige mindre skred, men enkelte ganger også svært store skred. De største skredene i Norge løsner i slikt terreng, og skredene herfra kan inneholde over 1 million m3 snø. Årsaken er at botnene er store og ligger i le for forskjellige vindretninger og derfor samler snø fra mange kanter.

Åpne, skålformede forsenkninger er også vanlige utløsningsområder. Forsenkningene kan ha forskjellig størrelse, fra 50-100 m bredde er vanlig. Den konkave eller innhule formen er nok til at vinden får mindre tak enn ellers i fjellsiden, slik at det samler seg mye snø. Det finnes tallrike eksempler på ulykker med skred fra slike terrengformer, både i forbindelse med ferdsel i fjellet og der skred har truffet bygninger, veier, kraftlinjer etc.

Skar og elvegjel er kanskje de terrengformasjonene der det oftest utløses skred. I dype, markerte elvegjel er le-virkningen utpreget. Store gjel har ofte et kronglet løp som gjør at sidene i gjelet får varierende himmelretning, og slike gjel samler derfor opp snø fra mange vindretninger. Samtidig er skråningene i gjel ofte bratte, slik at skred lett blir utløst.

Mindre skred som utløses i de bratteste partiene vil i sin tur kunne utløse skred i slakere partier lenger nede.

svaberg og jevne gresskledde flater som er bratte nok, utløses det også skred. Oftest skjer dette om våren, når smeltevann siger ned gjennom snødekket. Vann som samler seg opp på bergoverflaten eller bakken nedsetter friksjonen, slik at hele snødekket kan gli ut.

Skredløpet er terrenget mellom utløsningsområdet og utløpsområdet, og har som regel en helning mellom 30° og 15-25°. Denne delen av skredbanen kan også variere mye i størrelse og fasong. Det vanligste er at snøskredene følger forsenkninger eller bekkeløp som er mer eller mindre markerte. Utløsningsområdet snevres da gjerne inn i overgangen til skredløpet, for eksempel når skredet starter i en åpen botn og ledes inn i et skar.

Mange skred går i terreng som ikke har et utpreget skredløp som bekker, raviner eller andre forsenkninger. Bredden kan da bli stor, i prinsippet like stor som selve utløsningsbredden, som i mange tilfeller kan bli over 1 km. Der skredet går ut over rygger kan bredden øke nedover i terrenget.

Utløpsområdet ligger nederst i skredbanen og der bremses skredet opp og stopper. Hvor langt et skred går er avhengig av både størrelsen på skredet og sammensetningen av skredmassene. Tørre skredmasser har lavere friksjon og går derfor raskere og lengre enn våte skredmasser. I skredløp der skredene er små og våte vil skredet bremses og stanse i terreng mellom cirka 25°

og 15° helning, det vil si i nærheten av fjellfoten i overgangen til dalbunnen.

Skredene som går lengst er de som både er store, for eksempel på flere hundre tusen kubikkmeter, og som samtidig består av tørre skredmasser.

Oppbremsingen av slike skred skjer først for alvor når terrenghelningen blir mindre enn 10°. De kan kan gå flere hundre meter utover horisontalt terreng, krysse brede dalfører, eller gå langt ut i fjorder og vann. I enkelte tilfeller kan de også gå 50-100 m opp i motsatt dalside.

Utløpsområdet til mange skred ligger gjerne på bekke- eller elvevifter. En bekkevifte består av stein, grus og sand som er brakt ned fra fjellsiden av rennende vann og av skred etter istiden. Slike bekkevifter er en vanlig terrengform i Norge og finnes i de fleste dalfører i fjord og fjell-landskapet.

Snøskred inndeles vanligvis i to hovedtyper: Løssnøskred og flakskred. De to hovedtypene kan igjen deles i tørrsnøskred og våtsnøskred, og videre skjelner man mellom skred som glir ut langs bakken og skred som glir ut langs et underliggende snølag.

Løssnøskred går helst i lett løs nysnø eller i våt snø. Skredene blir utløst når snøoverflaten er bratt nok til at kohesjonen og friksjonen mellom snøkrystallene blir overvunnet. Både friksjonen og kohesjonen er avhengig av faktorer som densitet, krystallform, temperatur og vanninnhold. Når det snør i kaldt vær uten vind, hekter snøkrystallene seg i hverandre, etter hvert som snøen avlagres.

Til å begynne med henger snøkrystallene godt sammen på grunn av alle forgreningene i krystalloverflaten, og snøen kan feste seg i svært bratte skråninger, opp til cirka 80°. Som regel må det være brattere enn 45° for at tørre løssnøskred skal løses ut. Gjennom likevektsmetamorfosen forsvinner etter hvert alle forgreningene på krystalloverflatene. Dermed avtar kohesjonen og friksjonen og faren for løssnøskred øker. Løssnøskredene utløses gjerne under eller like etter intense snøfall i bratt terreng. Solskinn og regn, særlig på nysnø, er også utløsende faktorer.

For skiløpere er det viktig å være oppmerksom på at et løssnøskred som utløses av skiløperen selv, alltid starter fra skiene og brer seg ut videre nedover i skråningen. Snøen er ikke fast nok til at den kan overføre belastningen fra skiløperen til områder utenfor skiene, i motsetning til det som skjer i et flakskred, som beskrevet nedenfor.

Et flakskred består av et snøflak der all snøen glir ut samtidig. Skredtypen kjennetegnes ved at flaket glir ut langs et løsere lag lenger ned i snødekket eller langs bakken. Flakskredene blir størst og farligst, og praktisk talt alle skred som gjør skader hører til denne typen. I prinsippet

er snødekket delt i tre lag i et flakskred: Eldre fast snø med stor styrke nærmest bakken, et tynt løst lag med liten styrke i midten, og på toppen et lag med ny fokksnø.

Når et flakskred utløses, oppstår et spontant skjærbrudd i glidesjiktet. Bruddet forplanter seg raskt langs dette sjiktet, med det resultat at et mer eller mindre sammenhengende område av snøen glir ut. Øverst i skråningen, der snødekket er godt forankret, skjer det et strekkbrudd, og det dannes en markert bruddkant som står cirka 90° på underlaget (Perla 1976). Lengden av bruddkanten kan variere fra cirka 10 m til over 1 km. Høyden på bruddkanten er som regel mellom cirka 20 cm og 2-3 m.

Sørpeskred er en variant av snøskred der innholdet av vann i snøen er så stort at snøen nærmest blir flytende. Skredtypen har forskjellige lokalnavn, som for eksempel vassfonn, vassdemme eller dapeskott. Sørpeskred kan forekomme alle steder i Norge, men er mest fremtredende i områder med stor lavtrykksaktivitet og mildværsinnslag om vinteren. Kyst- og fjordstrøkene fra Sørvestlandet til Nordland er mest utsatt, men også i Troms og Finnmark går det sørpeskred. På Svalbard har det forekommet sørpeskred som både har ført til tap av menneskeliv og store materielle skader. Sørpeskredene varierer svært i størrelse, fra mindre utglidninger i bekkeløp, til skred med lengder på over 1 km.

Midtvinters blir snøskred vanligvis utløst i forbindelse med at det snør og blåser kraftig. Det er intensiteten i snøakkumulasjon, altså hvor fort snøen samler seg opp i fjellsiden, som er den mest avgjørende enkeltfaktor for at skred skal bli utløst. Om våren er det gjerne varmluft,

solstråling og regn som får skredene til å gå. Kort oppsummert er de tre viktigste værfaktorene som bestemmer graden av skredfare:

  • Nysnømengde og nedbørintensitet
  • Vindstyrke og retning
  • Lufttemperatur

Nysnømengden har størst betydning for skredfaren, men det er vanskelig og ofte nærmest umulig å måle nysnømengden direkte i skredenes utløsningsområder. Nedbørmengden i millimeter har vist seg å samsvare godt med sannsynligheten for skred.

Vinden kan transportere store snømengder i fjellet, og fare for skred forekommer praktisk talt alltid i forbindelse med vind.

Lufttemperaturen har en sammensatt virkning på stabiliteten i snødekket. Streng kulde fører til at en ustabil situasjon opprettholdes og endatil forverres. Stigende temperatur vil generelt nedsette styrken i snøen og dermed øke sannsynligheten for skredutløsning. Samtidig vil

metamorfoseprosesser i snødekket føre til økt styrke. Stigende temperatur fører derfor først til øket skredfare, men etter noe tid vil sannsynligheten for skred avta. Erfaring har også vist at skredene har en tendens til å utløses i forbindelse med varmfrontpassasjer fordi temperaturen stiger. Da øker siget i snødekket med økende fare for skred. På samme vis vil kraftig regn, spesielt på løs nysnø, øke skredfaren.

Det er flere måter å hindre snøskred på, samt å redusere snøskredenes kraft og ødeleggelsene som følger. Slike tiltak blir utført i områder der snøskred utgjør en fare for menneskeliv, slik som ved skisentre, fjellandsbyer, veier og jernbaner.

En effektiv sikring mot snøskred krever som regel store og kostbare konstruksjoner. Ofte er det både sikrere og billigere å flytte det som er utsatt for snøskredfare til et sikkert sted, enten det gjelder bolighus, en utsatt veistrekning eller for eksempel en kraftledning.

Nesten uansett hvor omfattende man dimensjonerer et sikringstiltak, finnes det alltid en mulighet for at skredet kan bli større enn forventet, slik at sikringen ikke virker etter hensikten. Derfor er det fornuftig å regne med en ”restrisiko” når man dimensjonerer sikringstiltak, men at denne restrisikoen må gjøres så liten som mulig.

De fleste sikringstyper mot skred kan benyttes for alt fra hus og kraftmaster til veier og anleggssteder i fjellet. Det finnes imidlertid også sikringsmetoder som er utviklet for spesialformål, for eksempel skredoverbygg som nesten utelukkende benyttes for veier og jernbaner. I det følgende er de vanligste sikringsmetodene beskrevet. 

Toppområdet i et skredområde er som regel et fjellplatå med en markert overgang til det bratte utløsningsområdet nedenfor. Over disse fjellplatåene oppstår det ofte kraftig

fokksnødrift når det blåser fra frisk bris og sterkere. En stor del av snøen som eroderes (fjernes) fra platået på denne måten legger seg opp i utløsningsområdet, i le for vinden. For å hindre denne fokksnødriften, og dermed redusere mengden av fokksnø i utløsningsområdet, kan det settes opp samleskjermer på platået.

For å hindre snøskred i å løsne, bygges såkalte støtteforbygninger i utløsningsområdet. Disse forbygningene er i prinsippet kraftige gjerder som forankrer snøen slik at brudd ikke oppstår.

I skredløpet og i utløpsområdet er det vanlig å benytte løsmasser til voller, for å stoppe, lede eller bremse skredene. Sikringstiltakene bør fortrinnsvis plasseres langt nede i skredbanen, der skredhastigheten er liten og der skredvolumet som påvirkes av tiltaket er minst mulig. Dersom det ikke er plass til voller av løsmasser, kan man benytte murer av betong, men disse blir som regel dyrere enn voller av løsmasser. Andre byggematerialer kan også benyttes, for eksempel gabionmurer, eller armerte jordfyllinger.  

Fangvoller og fangmurer brukes til å stoppe skred. Konstruksjoner av betong, stål eller wirenett kan også nyttes, såfremt man kan dimensjonere konstruksjonen mot de belastninger som følger av skredet.

Ledevoller brukes til å lede skred bort fra det som ligger utsatt, for eksempel et hus, en kraftmast eller lignende. Vollene kan gis plogform dersom dette er hensiktsmessig.

Bremsekjegler er en type sikringstiltak som benyttes for å redusere skredets hastighet og spre skredmassene ut til siden. Kjeglene benyttes gjerne i kombinasjon med andre tiltak, som for eksempel lede- eller fangvoller, for å redusere hastigheten og volumet på skredet før det når frem til sikringsvollen.

Skredoverbygg er først og fremst aktuelt for sikring av veier og jernbaner. Overbygg gir

tilnærmet full sikkerhet mot skredskader, men de er kostbare. Statens vegvesen har utarbeidet håndbøker og dimensjoneringsregler for overbygg.

En mye benyttet sikringsmetode er å utløse snøskred i kontrollerte former, før et større skred eventuelt går av naturlige årsaker og fører til skade.

I prinsippet er det mange fremgangsmåter som kan benyttes. Sprengstoff er det vanligste, men eksplosive gassblandinger har også vært brukt. Sprengningen må foretas i forbindelse med en akutt skredsituasjon, det vil si når det allerede er fare for skred. Forsøk på kunstig utløsning av skred når snødekket er stabilt har liten hensikt. Skal man lykkes med å få ned et skred, må det alltid gjøres når snødekket er ustabilt.

I områder der fysisk sikring ikke er hensynsmessig, for eksempel fordi området brukes bare en begrenset periode eller området er for stort til fysisk sikring, kan varsling være et alternativ til å sikre området mot snøskred. Området blir i så fall overvåket med en daglig vurdering av skredfaren og utviklingen de neste 24t. Skredfaren meldes på en skala fra 1 – liten til 5 – meget stor på den europeiske fareskalaen for snøskred. I de fleste tilfellene vil en evakuerings- eller stengningsplan være knyttet til faregraden, slik at områdene ikke brukes når skredfaren blir for overhengende.

Hver eneste vinter skjer det større eller mindre ulykker som følge av snøskred i Norge. Særlig blir veinettet berørt, men både kraftlinjer, boligområder, skiløpere og andre som driver friluftsaktiviteter er også utsatt. Et såkalt stort snøskredår forekommer gjennomsnittlig hvert 13. år, med 10-20 dødsfall og 100-200 millioner kroner i materielle skader. Siden midt på 1800-tallet har cirka 1550 mennesker omkommet i snøskred i Norge.

Hvert år omkommer gjennomsnittlig tre til fem personer i Norge i snøskred. Mens det tidligere oftest var personer som oppholdt seg i hus som mistet livet, er det i dag en økende tendens til at dødsulykkene skjer i forbindelse med friluftsaktiviteter.

I 1979 var det 11 dødsfall som følge av snøskred, og 48 personer ble i varierende grad rammet av skred. Samtidig ble 109 våningshus eller driftsbygninger og 161 hytter og anleggsbrakker truffet av snøskred. Den verste ulykkesvinteren i senere tid inntraff i 1986, da 22 mennesker mistet livet i snøskred. 16 av disse var soldater på militærøvelse i Vassdalen i Nordland.

Vinteren 2010/11 var den verste snøskredvinteren på 25 år i Norge, med hele 13 omkomne innen utgangen av april. De mange dødsulykkene skyldtes en kombinasjon av spesielle værforhold og en ny type friluftsliv, der mange mennesker oppsøker bratt terreng for å kjøre på ski eller med snøscooter.

Per 2012 er det ikke etablert en landsdekkende snøskredvarsling i Norge. Meteorologisk institutt sender ut varsler om skredfare for hele landsdeler dersom faregraden kommer opp i stor eller meget stor. De siste tre år har NVE testet et opplegg for regionale skredvarsler for deler av landet. Dette prøveprosjektet skal settes i drift fra 2013 og de regionale skredvarslene skal bli tilgjengelige på nettet. I tillegg kan NGI (Norges Geotekniske Institutt) ved behov utforme mer spesifiserte varsler på bestilling fra kunder.

Nettstedet Snoskred.no tilbyr oppdatert informasjon til friluftsinteresserte som ønsker å planlegge fjellturer slik at de kan bli så trygge som mulig. Snoskred.no legger fortløpende ut NGIs vurderinger om snøskredfare, varsler om snøskred som er gått samt oversikt over snø- og værforhold med lenker til værdata og andre aktuelle nettsteder.

Skredportalen Skrednett inneholder blant annet mer enn 3000 registreringer av skredulykker i Norge. På Skrednett kan du også blant annet se aktsomhetskart (potensiell fare) for stein- og snøskred samt forsvarets snøskredkart.

Det var en serie snøskredulykker som førte til at Norge fikk en organisert snøskredforskning. Tre mennesker mistet livet og fire bruk ble ødelagt av et stort snøskred 19. februar 1968 på gården Riise vest for Sæbø ved Hjørundfjorden. Sju ungdommer omkom i en skredulykke ved Oppdal i mars 1969, og i 1970 mistet sju personer livet i et snøskred mot et kraftanlegg under bygging ved Folgefonna. I 1971 omkom seks menn og en gutt i et snøskred ved Molaupen i Hjørundfjorden.

I kjølvannet av disse ulykkene vedtok Stortinget i desember 1972 at det skulle igangsettes organisert snø- og snøskredforskning i Norge. NGI fikk oppgaven med å drive forskning og rådgivning på snø og snøskred. NGI etablerte en forskningsstasjon på Strynefjellet i 1973. Stasjonen ble utstyrt som en fullverdig meteorologisk observasjonsstasjon, som i tillegg skulle drive med snøundersøkelser. Den eksisterende forskningsstasjonen, Fonnbu, ble innviet i 2006 etter at den gamle Fonnbu ble totalskadd i brann i 2005.

Forskningen utføres i dag i samarbeid med nasjonale undervisningsinstitusjoner og statlige etater og i tett kontakt med internasjonale samarbeidspartnere i alpelandene, USA og Canada. NGI driver et av Europas få fullskala forsøksfelt for snøskred, der store skred observeres med avanserte instrumenter som registrerer skredets bevegelser. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.