jakt

I Norge er det mange instanser som organiserer jakt, fra den lovgivende forsamling til den enkelte jeger. Myndighetene består av Stortinget (bestemmer jaktlovens utforming), regjeringen (legger fram forskjellige forfatninger, for eksempel om nye jakttider), Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet (oppsyn med jakt og viltstell, gir råd i anledning forslag om nye bestemmelser og lover), statsforvalteren (viltforvaltere for hvert fylke), Politidirektoratet (ansvar for våpenloven), og politikammeret (jaktoppsyn, kontrollerer våpenkort, med videre).

Jegerens interesseorganisasjoner er utbygd både nasjonalt, regionalt og lokalt (Norges Jeger- og Fiskerforbund med fylkes- og lokallag).

Elgjakt kan drives med løshund, det vil si at hunden slippes på elgsporet. Når den når opp til elgen, gir hunden hals – stålos – som forteller jegeren hvor dyret står. Jegeren forsøker da å komme på skuddhold uten at elgen får været av vedkommende. Elgjakt kan også drives med ledhund (hund i bånd) som føres av jegeren. Hunden følger sporet mot vinden. Når den kommer nær elgen, tar den «åpent vær», det vil si at den med løftet hode snuser i den retning elgen er. Hunden blir kommandert til å legge seg, «dekkes», og jegeren smyger seg så alene frem på skuddhold.

De fleste steder i landet, særlig på Sørlandet, er drivjakt den viktigste jaktmåten. Flere jegere eller drivere jager elgen mot på forhånd utsatte poster plassert på steder man vet at elgen trekker over når den blir jaget. Denne jaktmåten er også ofte kombinert med ledhund, som da føres av en av driverne.

• Les mer om elgjakt.

Villreinjakt i høyfjellet foregår som smyg- eller stillingsjakt. Jegeren kikker etter dyr, og forsøker å komme på skuddhold ved å stille innpå mot vinden uten å bli sett. Ofte foregår jakten ved at jegeren ser en flokk rein, forsøker å beregne hvor flokken vil passere, og posterer der til flokken kommer på skuddhold. Jakten drives vesentlig sør for Dovre.

• Les mer om villreinjakt.

Hjortejakt foregår i alle landets fylker unntatt Troms og Finnmark og Oslo. Jakten drives dels som smygjakt, dels som drivjakt, dels som posteringsjakt. Jegeren velger da et sted, vinden tatt i betraktning, hvor han eller hun av erfaring vet at hjorten passerer når den om kvelden trekker ned på myrer, åkrer, engslåtter og lignende for å beite.

• Les mer om hjortejakt.

Rådyret, Norges minste klovvilt, jages ofte med lavbent hund av rasene beagle, drever eller dachshund (tillatt boghøyde er 41 centimeter). En del dyr felles også ved drivjakt, men særlig ved smygjakt og ved postering langs kjente trekkveier («veksler») til og fra beiteplassene, åkrer, enger og lignende. For voksen rådyrbukk gjelder egen jakttid fra 10. august (mot vanlig 25. september), og kun med rifle.

Dåhjorten (dådyret) regnes som en introdusert art og kan jaktes over hele landet.

• Les mer om rådyrjakt og dåhjortjakt.

Rype- og skogsfugljakt drives både med og uten hund. Jakt med hund skjer best mot vinden, som gir hunden mulighet til å få fert (lukt) av fuglen eller av spor etter den. Når den får fert, trekker den mot fuglen, som «trykker», det vil si gjemmer seg på bakken. Når hunden kommer opp til fuglen, stivner hunden – den tar stand for fuglen – og viser dermed jegeren hvor fuglen ligger.

På kommando «reis», «frem» eller lignende jager så hunden fuglen på vingene («reiser fuglen»), og gir dermed jegeren sjanse til skudd. Straks fuglen flyr opp, skal hunden stanse, eventuelt sette seg. Når fuglen er felt, bør hunden hente fuglen til jegeren («apportere»). De mest brukte hunder til fuglejakt er setterraser, pointere og vorstehhunder. En del rype blir også fanget i snare vinterstid, fortrinnsvis i de nordligste fylkene.

• Les mer om rypejakt og skogsfugljakt.

Harejakt foregår som regel med hund som «søker» (leter opp) viltet eller sporet av det. Når dyret står oppreist, begynner hunden å gi hals («losen går»). Jegerne, ofte mellom tre og fem personer, inntar sine poster på steder hvor haren pleier å trekke forbi og venter normalt på posten så lenge losen går. Jakten drives med en rekke hunderaser, hvorav dunker og sveitser-, finske- og svenskestøvere er mest benyttet.

• Les mer om harejakt.

Jakt er ikke en del av allemannsretten, siden retten til å jakte i utgangspunktet tilhører grunneieren. Dette gjør at jakt bare kan drives med tillatelse fra grunneier. Et unntak er den frie jakten på fjord og hav, der jakt kan skje uten tillatelse utenfor grensen mellom sjø og land.

Jakt og fangst kan enten drives på offentlig grunn eller på privat grunn. Generelt sett er småviltjakt på offentlig grunn relativt rimelig og åpent tilgjengelig, mens storviltjakt på offentlig eller privat grunn er vesentlig dyrere og mindre tilgjengelig. Samlet sett er det likevel et bredt tilbud av ulike jaktformer i Norge.

Grunneiers enerett til å drive jakt på sin eiendom er spesifisert i viltlovens kapittel 7. Loven inneholder enkelte bestemmelser som begrenser grunneiers enerett, som for eksempel forfølgingsretten på såret storvilt. Forfølgingsretten forutsetter at storvilt er såret på lovlig grunn, før dyret samme dag (inntil midnatt) kan følges inn på annen manns eiendom og avlives der. Jegeren kan da ta viltet med seg. Grunneier kan også etter initiativ fra kommunen og ved vedtak i Miljødirektoratet pålegges å selge jaktkort til allmennheten under bestemte forutsetninger.

Jaktretten kan ikke skilles fra eiendommen for mer enn ti år. Loven gir også mulighet for å belegge en eiendom med biotopvern og å tvangssammenslå områder for å oppnå minstearealer for storviltjakt.

Mot elv og ferskvann går jaktretten til djupålen, det vil si så langt som eiendomsretten går. Kan djupålen ikke påvises, går jaktretten til midtlinjen i vassdraget. Mot hav går jaktretten så langt landet til enhver tid ligger tørt. Utenfor er jakten fri for enhver som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge.

Viltloven regulerer jaktretten i sameier og jakten på statsgrunn, mens jakt i statsallmenninger er regulert gjennom fjelloven av 6. juni 1975.

Ingen har rett til å drive jakt i Norge før vedkommende har løst offentlig jegeravgiftskort som gjelder for hele landet. Jegeravgiftskortet gir ingen automatisk rett til å drive jakt, bortsett fra på sjøen, men kortet er en forutsetning for å kunne utøve jakt. I tillegg må jegeren ha jaktkort, som er en tillatelse fra grunneieren (eventuelt grunneierlag, jegerforeninger, fjellstyrer eller allmenningsstyrer) til å drive jakt.

Alle førstegangsjegere må avlegge en obligatorisk jegerprøve for å jakte på egen hånd. For å felle elg, hjort og villrein må det betales offentlig fellingsavgift, og jegeren må hvert år avlegge særskilt skyteprøve. Årlig skyteprøve må også avlegges av den som skal jakte rådyrbukk med rifle. Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i viltfondet, som skal brukes til fremme av viltstellet.

Aldersgrensen for å drive jakt er 16 år for småvilt og 18 år for storvilt med visse unntak. For fangst av gaupe er aldersgrensen 18 år.

Den som har fylt 14 år kan i opplæringsøyemed fram til fylte 16 år delta i småviltjakt med våpen og delta i fangst av villmink, mår, rype, kråkefugl og måker når vedkommende har samtykke fra foreldre eller foresatte, og er under forsvarlig tilsyn av person som har fylt 20 år. Den som har tilsynet skal ha mulighet til å kontrollere og instruere vedkommende. Tilsynspersonen skal ha tillatelse fra rettighetshaver, og må ha utøvd jakt og betalt jegeravgiften i minst tre år.

Alle som betaler jegeravgift for et jaktår må sende rapporteringsskjema over jakt- og fangstutbytte til Statistisk sentralbyrå (SSB) innen 1. mai. Skjemaet blir sendt ut sammen med jegeravgiftskortet i mars/april hvert år.

Ulovlig jakt blir juridisk sett delt inn i to kategorier: jakt som strider mot lov og forskrifter, og jakt som uten rett foregår på annen manns eiendom – såkalt tjuvjakt.

Det er forbudt under jakt å løsne skudd fra motorkjøretøy. Likeså er det under jakt forbudt å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy til forfølgning av vilt eller til avledning av viltets oppmerksomhet fra jegeren, eller til lokalisering av vilt utenfor vei.

Det var først i 1730 at det ble gitt forordninger om fredningstider for elg, hjort og rein. Samtidig ble grunneierens eneretter en del utvidet. På 1700- og 1800-tallet fikk man flere fredningsbestemmelser, for eksempel fredning av egg og dunvær.

Forordningen av 5. mai 1733 forsøkte igjen å gjøre all jakt til en enerett for grunneieren samtidig med at det ble innført fredningsbestemmelser for fuglevilt, elg, hjort og hare. Fugleviltet ble fredet fra 1. april til 31. juli med unntak av trekkfugler.

Denne forandringen ble igjen opphevet ved forordningen av 5. februar 1744, som gjeninnførte Christian 5s lovregler. Kun § 8 i forordningen av 1733, som oppmuntrer til utryddelse av rovdyr ved fastsettelse av premier, forble i kraft til 1845.

30. august 1842 ble egg- og dunvær, samt ærfugl, fredet. 22. juni 1845 ble det vedtatt en «lov om utryddelse av rovdyr og fredning av annet vilt». Ved siden av at den satte nye premiebestemmelser for utryddelse av rovdyr, innførte den faste og noenlunde ensartede fredningstider for nesten alt matnyttig vilt. Landets viktigste fuglevilt, rypene, ble imidlertid ikke tatt med blant fredede arter, ettersom de ble regnet for å forekomme i så stort antall at de ikke trengte noen fredningstid. Når det gjaldt retten til å drive jakt foretok loven ingen merkbare forandringer.

Ved lov av 28. september 1857 ble det vedtatt at Kongen skulle ha adgang til å utvide fredningstiden for samtlige fredede viltarter, enten for et helt amt eller deler av det.

Lov av 22. juni 1863 forhøyet premiene for rovdyrs utryddelse og utvidet forskjellige fredningstider. Nå ble ryper tatt med blant de fredede viltarter. Noe av det som var spesielt viktig med denne loven var at den gav det offentlige myndighet til å bestemme jaktmåter og fredningstider for blant annet elg, hjort og bever.

Loven av 1899 ble Norges første moderne jaktlov. Den bygde på biologiske vurderinger, i tillegg til at grunneierens enerett fastslått som prinsipp.

Prinsippene i jaktloven av 1899 ble lagt til grunn ved lovendringer i 1932, i jaktloven av 1951 og videreført i lov om jakt og fangst av vilt (viltloven) av 1981 – som er den som gjelder i dag. I 1951 ble viltets egenverdi og vernebehov tatt med, noe som ytterligere ble skjerpet i viltloven av 1981.