Jakt, å oppspore og felle eller fange ville dyr og fugler. Jakt lar seg ikke klart avgrense fra fangst.
Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet. Fortsatt er jakt i kombinasjon med fiske det viktigste næringsgrunnlaget for mange folk, bl.a. for inuitene (eskimoene) og jegerfolk i Sibir. Etter hvert som menneskene ble bofaste og tok til med jordbruk, ble jakt en viktig binæring i matproduksjonen. Det utviklet seg handel med skinnvarer, huder og pelsverk. For dagens moderne mennesker er jakt først og fremst en fritidsbeskjeftigelse som ved siden av en betydelig matauk også representerer naturopplevelser i skog og mark.
I Norge er jakt fremdeles en betydelig binæring. Samlet årlig verdi av kjøtt og pels av viltet i Norge er mer enn en mrd. kr (2004).
Den historiske utvikling av jakt har artet seg forskjellig i de forskjellige land etter deres sosiale og politiske struktur. Vanligst er at retten til jakt følger grunnen, slik tilfellet er i Norge. Etter hvert som økende folkemengde, forbedrede samferdselsmidler og jaktvåpen medførte større inngrep i viltbestanden, samtidig som oppdyrking av jorden og kultivering av skogen innskrenket de naturlige tilholdssteder for viltet, ble det nødvendig å begrense og regulere beskatningen av viltet og ved positive tiltak fremme viltstellet. I erkjennelse av at jakten og viltet representerer store materielle og immaterielle verdier, har mange land lagt mye arbeid i utvikling av den ved lovgivning, biologiske undersøkelser av viltartene, oppsyn mot ulovlig jakt, opprettelse av viltreservater osv.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.