Jakt. Øverst: Et haglgevær med markering av de enkelte delene. – Under: Tverrsnitt av løpene til de tre typene av jaktvåpen, haglgevær, rifle og kombinasjonsvåpen.

jakt av Kunnskapsforlaget/※. Gjengitt med tillatelse

Jakt etter rådyrbukk starter allerede 10. august. Til denne «bukkejakten» er det kun tillatt med bruk av rifle, mens det til den ordinære rådyrjakten også er tillatt å bruke hagle.

iStockPhoto. begrenset

Jakt. Toløpet haglgevær i kaliber 12.

iStockphoto. begrenset

Jakt. Labrador retriever er en jakthund med utmerkede apportegenskaper.

iStockphoto. begrenset

Jakt, å oppspore og felle eller fange ville dyr og fugler. Jakt lar seg ikke klart avgrense fra fangst.

Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet. Fortsatt er jakt i kombinasjon med fiske det viktigste næringsgrunnlaget for mange folk, bl.a. for inuitene (eskimoene) og jegerfolk i Sibir. Etter hvert som menneskene ble bofaste og tok til med jordbruk, ble jakt en viktig binæring i matproduksjonen. Det utviklet seg handel med skinnvarer, huder og pelsverk. For dagens moderne mennesker er jakt først og fremst en fritidsbeskjeftigelse som ved siden av en betydelig matauk også representerer naturopplevelser i skog og mark.

I Norge er jakt fremdeles en betydelig binæring. Samlet årlig verdi av kjøtt og pels av viltet i Norge er mer enn en mrd. kr (2004).

Den historiske utvikling av jakt har artet seg forskjellig i de forskjellige land etter deres sosiale og politiske struktur. Vanligst er at retten til jakt følger grunnen, slik tilfellet er i Norge. Etter hvert som økende folkemengde, forbedrede samferdselsmidler og jaktvåpen medførte større inngrep i viltbestanden, samtidig som oppdyrking av jorden og kultivering av skogen innskrenket de naturlige tilholdssteder for viltet, ble det nødvendig å begrense og regulere beskatningen av viltet og ved positive tiltak fremme viltstellet. I erkjennelse av at jakten og viltet representerer store materielle og immaterielle verdier, har mange land lagt mye arbeid i utvikling av den ved lovgivning, biologiske undersøkelser av viltartene, oppsyn mot ulovlig jakt, opprettelse av viltreservater osv.

Jakten i Norge deles i storviltjakt og småviltjakt.

Storviltjakten omfatter jakt etter klovvilt som elg, hjort, villrein og rådyr. Den bygger på prinsippet om kvotefastsettelse etter minsteareal per dyr. Arealets størrelse fastsettes etter antall dyr i kommunen, tilgang på mat og eventuell skadevoldelse. Det trengs spesiell tillatelse fra kommunen eller fra Direktoratet for naturforvaltning for å jakte på storvilt.

Storvilt er i forskrift til viltloven definert som: elg, hjort, dåhjort, villrein, rådyr, villsvin, muflon, moskusfe, bjørn, ulv, jerv og gaupe.

Elgjakt kan drives med løshund, dvs. hunden slippes på elgsporet. Når den når opp til elgen, gir hunden hals – stålos – som forteller jegeren hvor dyret står. Han forsøker da å komme på skuddhold uten at elgen får været av ham. Elgjakt kan også drives med ledhund (hund i bånd) som føres av jegeren. Hunden følger sporet mot vinden. Når den kommer nær elgen, tar den «åpent vær», dvs. at den med løftet hode snuser i den retning elgen er. Hunden blir kommandert til å legge seg, «dekkes», og jegeren smyger seg så alene frem på skuddhold. De fleste steder i landet, særlig på Sørlandet, er drivjakt den viktigste jaktmåten. Flere jegere eller drivere jager elgen mot på forhånd utsatte poster plassert på steder man vet at elgen trekker over når den blir jaget. Denne jaktmåten er også ofte kombinert med ledhund, som da føres av en av driverne.

Villreinjakt i høyfjellet er smyg- eller stillingsjakt. Jegeren kikker etter dyr, og når han finner en flokk, stiller han innpå mot vinden uten å bli sett til han er på skuddhold. Ofte foregår jakten ved at jegeren ser en flokk rein, søker å beregne hvor flokken vil passere og posterer der til flokken kommer på skuddhold. Jakten drives vesentlig sør for Dovre.

Hjortejakt foregår i alle landets fylker unntatt de to nordligste og Oslo. Jakten drives dels som smygjakt, dels som drivjakt, dels som posteringsjakt. Jegeren velger da et sted, vinden tatt i betraktning, hvor han av erfaring vet at hjorten passerer når den om kvelden trekker ned på myrer, åkrer, engslåtter o.l. for å beite.

Rådyret, vårt minste klovvilt, jages nå ofte med lavbent hund (tillatt boghøyde 41 cm) av rasene beagle, drever eller dachshund. En del dyr felles også ved drivjakt, men særlig ved smygjakt og ved postering langs kjente trekkveier, «veksler», til og fra beiteplassene, åkrer, enger o.l. Egen jakttid for bukkejakt (fra 10. august og kun med rifle).

Dåhjorten (dådyret) regnes som en introdusert art og kan jaktes over hele landet.

Småviltjakt omfatter jakt på hare, rev, rype, skogsfugl (tiur, røy, orrhane og orrhøne), jerpe, rugde, gjess, ender og vadere. Slik jakt drives praktisk talt over hele landet.

Rype- og skogsfugljakt drives både med og uten hund. Jakt med hund skjer best mot vinden, som gir hunden mulighet til å få fert, lukt, av fuglen eller av spor etter den. Når den får fert, trekker den mot fuglen, som trykker, dvs. gjemmer seg på bakken. Når hunden kommer opp til fuglen, stivner hunden i stand – den står – for fuglen og viser dermed jegeren hvor fuglen ligger. På kommando «reis, frem» el.l. jager så hunden fuglen på vingene, reiser fuglen, og gir dermed jegeren sjanse til skudd. Straks fuglen flyr opp, skal hunden stanse, eventuelt sette seg. Når fuglen er felt, bør hunden hente fuglen til jegeren (apportere). De mest anvendte hunder til fuglejakt er setterraser, pointere og vorstehhunder. En del rype blir også fanget i snare vinterstid, fortrinnsvis i våre nordligste fylker.

Hare- og revejakt foregår vesentlig med hund. Hunden søker, leter opp viltet eller sporet av det. Når dyret står oppreist, begynner hunden å gi hals, losen går. Jegerne, ofte 3–5, inntar sine poster på steder hvor haren/reven pleier å trekke forbi og venter normalt på posten så lenge losen går. Jakten drives med en rekke hunderaser, hvorav dunker og sveitser-, finske- og svenskestøvere er mest benyttet. Rev fanges også i feller, skytes for glugg, en form for kvelds- eller nattejakt med åte, samt i hi om våren.

Fangst med felle (snare) er forbudt for hare og skogsfugl.

Etter jaktens og viltets art er jaktvåpen enten glattløpet haglgevær, som skyter ut en sverm av små kuler (hagl), eller rifle, som skyter ut én kule. I tillegg finnes kombinasjonsvåpen som har både hagl- og rifleløp.

Moderne jaktvåpen har bakladningsmekanisme. Ammunisjonen (prosjektil, forladninger, krutt, tennhette) har en hylse, patron, av papp, plast eller metall. I rifler brukes bare metallhylser.

Haglgeværene har oftest to løp ved siden av hverandre, loddrett over/under eller i vannrett plan. Enkeltløpet haglgevær brukes også, særlig i de groveste kalibre. Haglgeværer med tre eller fire løp er meget sjeldne.

Haglgeværets kaliber beregnes ved å angi antall rundkuler av bly som passer til vedkommende løp og som til sammen veier 1 pund. Haglgeværenes kaliber varierer fra kal. 4 (løpets diameter = 26,72 mm) til kal. 32 (10,20 mm). Vanligst er kal. 12 (18,52 mm), kal. 16 (16,81 mm) og kal. 20 (15,62 mm). For å oppnå en tettere samling av haglene bores de fleste haglløp med en forsnevring av løpets munning (trangboring). Jevn spredning er det gode haglgeværets fornemste egenskap. Spredningen måles ved å telle antall hagl på en skive med diameter 75 cm når skuddet er avgitt med hagl nr. 6 på 36,5 m avstand. Sylinderboret gevær skal da ha 115 hagl i skiven = 38 %, forbedret sylinder 140 = 46 %, kvart trangboring 160 = 53 %, halv trangboring 185 = 61 %, og full trangboring skal ha 215 hagl i skiven = 71 %.

Hagl laget av bly er ikke lenger tillatt brukt i Norge. Hagl lages nå i vismut, stål(trening og konkurranse), eller andre legeringer i størrelser fra nr. A (4,5 mm) til nr. 8 (2 mm). Se hagl. Mest brukt er hagl nr. 6 og nr. 7 til rype, nr. 4 til 6 på skogsfugl og hare, nr. 2 til nr. 4 på rev og nr. 1 til nr. 3 på rådyr. Lengste avstand for et haglskudd er for rype, skogsfugl og hare 30 m, for rev 25 m og for rådyr 20 m. Fra 1.1.2005 er det kun tillatt å benytte hagl fremstilt av giftfritt materiale i Norge. Se også miljøhagl.

Av rifler finnes en mangfoldighet av konstruksjoner, både med hensyn til kaliber, lås og mekanismer. Riflekaliberet angis enten i mm, i tusendeler (Storbritannia) eller i hundredeler (USA) av engelsk inch, f.eks. 8,9 mm = 0,350 = 0,35. Til jaktbruk varierer kalibrene mellom 5,6 mm og 12,7 mm. Moderne jaktrifler overstiger sjelden 9,3 mm. I motsetning til militær ammunisjon er kuler til jaktbruk regelmessig halvmantlet og ekspanderende, beregnet på å utvide seg i dyret for å oppnå større drepeevne og sjokkvirkning.

I Norge er kravet til en jaktrifle for jakt på storviltene elg, hjort, dåhjort, villrein, villsvin, muflon, moskusfe eller felling av ulv og bjørn, at den skal bruke ammunisjon med ekspanderende prosjektil med minimumsvekt 9 gram og med følgende anslagsenergi:

a) for ammunisjon med kulevekt mellom 9 gram (138,9 grain) og 10 gram (154 grain) skal anslagsenergien være minst 2.700 joule (275 kgm) målt på 100 meters avstand, E100 .

b) for ammunisjon med kulevekt på 10 gram eller mer skal anslagsenergien være minst 2200 joule (225 kgm) målt på 100 meters avstand, E100.

Under jakt med rifle på rådyr, bever og gaupe eller felling av jerv og gaupe skal det brukes ammunisjon med ekspanderende prosjektil og anslagsenergien skal være minst 980 joule (100 kgm) målt på 100 meters avstand, E100 .

Jaktrifler bygges som enkeltløp, dobbeltløp eller magasinrifler, til dels med automatisk lademekanisme.

Ofte forekommer en kombinasjon av rifle og hagle: et løp av hvert slag lagt ved siden av hverandre, det ene over det andre, eller to haglløp med ett rifleløp under (drilling).

Se også våpenloven.

Det er et gammelt prinsipp at grunneieren har enerett til å drive jakt på sin eiendom. Denne eneretten er også fastslått i viltloven av 1981.

Viltloven inneholder enkelte bestemmelser som begrenser grunneiers enerett, som f.eks. forfølgingsretten på såret storvilt. Forfølgingsretten forutsetter at storvilt er såret på lovlig grunn, før dyret samme dag inntil kl. 2400 kan følges inn på annenmanns eiendom, avlives der, og jegeren kan ta det med seg. Grunneier kan også etter initiativ fra kommunen og ved vedtak i Direktoratet for naturforvaltning pålegges å selge jaktkort til allmennheten under bestemte forutsetninger. Jaktretten kan ikke skilles fra eiendommen for mer enn 10 år. Loven gir også mulighet for å belegge en eiendom med biotopvern og å tvangssammenslå områder for å oppnå minstearealer for storviltjakt.

Mot elv og ferskvann går jaktretten til djupålen, dvs. så langt som eiendomsretten går. Kan djupålen ikke påvises, går jaktretten til midtlinjen i vassdraget. Mot hav går jaktretten så langt landet til enhver tid ligger tørt. Utenfor er jakten fri for enhver som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Viltloven regulerer jaktretten i sameier, jakten på statsgrunn, mens jakt i statsallmenninger er regulert gjennom fjelloven av 6. juni 1975.

Ingen har rett til å drive jakt i Norge før vedkommende har løst offentlig jegeravgiftskort som gjelder for hele landet. Aldersgrensen for jegers plikt til å løse jegeravgiftskort, og dermed rett til å drive jakt, er 16 år for småvilt og 18 år for storvilt med visse unntak. Jegeravgiftskortet gir ingen rett til å drive jakt, bortsett fra på sjøen, men kortet er en forutsetning for å kunne utøve jakt. I tillegg må jegeren ha tillatelse fra grunneieren til å drive jakt, se jaktkort. Alle førstegangsjegere må avlegge en obligatorisk jegerprøve for å jakte på egenhånd. For å felle elg, hjort og villrein må det betales offentlig fellingsavgift, og jegeren må hvert år avlegge særskilt skyteprøve. Årlig skyteprøve må også avlegges av den som skal jakte råbukk med rifle. Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i viltfondet, som skal brukes til fremme av viltstellet.

Denne tabellen angir hvor mange personer som sto oppført i Jegerregisteret i jaktåret 2015/2016.

Antall Menn (%) Kvinner (%)
482 988 86,9 13,1

(Kilde: SSB)

Tabellen angir hvor mange som faktisk løste jegeravgiften hvert år, altså aktive jegere.

Jaktår Antall jegere
1995/1996 173 200
1996/1997 173 200
1997/1998 177 100
1998/1999 177 600
1999/2000 188 100
2000/2001 188 900
2001/2002 187 900
2002/2003 189 200
2003/2004 189 400
2004/2005 194 170
2005/2006 192 250
2006/2007 188 520
2007/2008 191 300
2010/2011 144 080
2011/2012 146 530
2012/2013 137 240
2013/2014 139 380
2014-2015 142 850
2015-2016 139 010

(Kilde: SSB/Jegerregisteret)

Når det er tillatt å jakte på ulike dyr i ulike deler av landet, reguleres av Forskrift om jakt- og fangsttider fra og med 1. april 2012 til og med 31. mars 2017, se under eksterne lenker. 

  • Haug, Frank: Småviltjakt, 2002, 2 b., isbn 82-7643-227-1, Finn boken
  • Kirkemo, O.le red.: Aschehoug og Gyldendals jakt, fiske og friluftsliv i Norge, 2003-2005, 5 b., isbn 82-573-1360-2, Finn boken
  • Lier-Hansen, Stein: Storviltjakt : med vekt på hjortevilt, 4. utg., 2002, isbn 82-529-2699-1, Finn boken
  • Søilen, Magne: Jaktvåpen, 5. utg., 2002, isbn 82-529-2700-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.