Harejakt av /Statskog. CC BY NC 2.0

jakt

Rypejakten er den største småviltjakten her i landet, og hvert år felles det rundt en halv million ryper. Her er det felt en lirype.

Jakt
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Jeger og hund tar seg en hvil under rypejakten i Femund-traktene i Hedmark. Jakt er en fin fritidsbeskjeftigelse for den som er glad i kombinasjonen skyting og friluftsliv i vakker natur. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Jakt er å oppspore og felle eller fange ville dyr og fugler. Jakt lar seg ikke klart avgrense fra fangst. I Norge er jakt strengt regulert og kun tillatt på bestemte arter i gitte perioder, for det aller meste om høsten.

Faktaboks

Etymologi
fra middelnedertysk ‘det å jage’

Historisk betydning

Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet. Fortsatt er jakt i kombinasjon med fiske det viktigste næringsgrunnlaget for mange folk, blant annet for inuitene og for jegerfolk i Sibir. Etter hvert som menneskene ble bofaste og tok til med jordbruk, ble jakt en viktig binæring i matproduksjonen. Det utviklet seg handel med skinnvarer, huder og pelsverk. For dagens moderne mennesker er jakt først og fremst en fritidsbeskjeftigelse som ved siden av en betydelig matauk også representerer naturopplevelser i skog og mark.

I Norge er jakt fremdeles en betydelig binæring. Samlet årlig verdi av kjøtt og pels av viltet i Norge var for eksempel over én milliard kroner i 2004.

Den historiske utvikling av jakt har artet seg forskjellig i forskjellige land avhengig av sosiale og politiske strukturer. Vanligst er det at retten til jakt følger grunnen, slik tilfellet er i Norge. Etter hvert som økende folkemengde, forbedrede samferdselsmidler og jaktvåpen medførte større inngrep i viltbestanden, samtidig som oppdyrking av jorden og kultivering av skogen innskrenket de naturlige tilholdssteder for viltet, ble det nødvendig å begrense og regulere beskatningen av viltet og ved positive tiltak fremme viltstellet. Siden jakten og viltet representerer store materielle og immaterielle verdier, har mange land lagt mye arbeid i utvikling av den ved lovgivning, biologiske undersøkelser av viltartene, oppsyn mot ulovlig jakt, opprettelse av viltreservater og så videre.

Jaktformer i Norge

Alt vilt i Norge er fredet året rundt, men myndighetene åpner for begrensede perioder med jakt i bestemte områder og felling av arter som gjør skade. Jakten reguleres særlig av viltloven samt en egen forskrift om jakt- og fangsttider som revideres hvert femte år og en forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst. Jakten foregår for det aller meste om høsten og deles i storviltjakt og småviltjakt.

Storviltjakten omfatter jakt etter klovvilt som elg, hjort, villrein og rådyr. Den bygger på prinsippet om kvotefastsettelse etter minsteareal per dyr. Arealets størrelse fastsettes etter antall dyr i kommunen, tilgang på mat og eventuell skadevoldelse. Det trengs spesiell tillatelse fra kommunen eller fra Miljødirektoratet for å jakte på storvilt. Storvilt er i forskrift til viltloven definert som elg, hjort, dåhjort, villrein, rådyr, villsvin, muflon, moskusfe, bjørn, ulv, jerv og gaupe.

Småviltjakt omfatter jakt på hare, rev, rype, skogsfugl (tiur, røy, orrhane og orrhøne), jerpe, rugde, gjess, ender og vadefugler. Slik jakt drives praktisk talt over hele landet.

Elgjakt

Elgjakt kan drives med løshund, det vil si at hunden slippes på elgsporet. Når den når opp til elgen, gir hunden hals – stålos – som forteller jegeren hvor dyret står. Han forsøker da å komme på skuddhold uten at elgen får været av ham. Elgjakt kan også drives med ledhund (hund i bånd) som føres av jegeren. Hunden følger sporet mot vinden. Når den kommer nær elgen, tar den «åpent vær», det vil si at den med løftet hode snuser i den retning elgen er. Hunden blir kommandert til å legge seg, «dekkes», og jegeren smyger seg så alene frem på skuddhold.

De fleste steder i landet, særlig på Sørlandet, er drivjakt den viktigste jaktmåten. Flere jegere eller drivere jager elgen mot på forhånd utsatte poster plassert på steder man vet at elgen trekker over når den blir jaget. Denne jaktmåten er også ofte kombinert med ledhund, som da føres av en av driverne.

Villreinjakt

Villreinjakt i høyfjellet er smyg- eller stillingsjakt. Jegeren kikker etter dyr, og når han finner en flokk, stiller han innpå mot vinden uten å bli sett til han er på skuddhold. Ofte foregår jakten ved at jegeren ser en flokk rein, forsøker å beregne hvor flokken vil passere, og posterer der til flokken kommer på skuddhold. Jakten drives vesentlig sør for Dovre.

Hjortejakt

Hjortejakt foregår i alle landets fylker unntatt Troms, Finnmark og Oslo. Jakten drives dels som smygjakt, dels som drivjakt, dels som posteringsjakt. Jegeren velger da et sted, vinden tatt i betraktning, hvor han av erfaring vet at hjorten passerer når den om kvelden trekker ned på myrer, åkrer, engslåtter og lignende for å beite.

Rådyrjakt

Jakt etter rådyrbukk starter allerede 10. august. Til denne «bukkejakten» er det kun tillatt med bruk av rifle, mens det til den ordinære rådyrjakten også er tillatt å bruke hagle.

Rådyr
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Rådyret, vårt minste klovvilt, jages nå ofte med lavbent hund av rasene beagle, drever eller dachshund (tillatt boghøyde er 41 cm). En del dyr felles også ved drivjakt, men særlig ved smygjakt og ved postering langs kjente trekkveier («veksler») til og fra beiteplassene, åkrer, enger og lignende. For voksen rådyrbukk gjelder egen jakttid fra 10. august (mot vanlig 25. september), og kun med rifle.

Dåhjorten (dådyret) regnes som en introdusert art og kan jaktes over hele landet.

Rype- og skogsfugljakt

Labrador retriever er en jakthund med utmerkede apportegenskaper.

Labrador
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Rype- og skogsfugljakt drives både med og uten hund. Jakt med hund skjer best mot vinden, som gir hunden mulighet til å få fert (lukt) av fuglen eller av spor etter den. Når den får fert, trekker den mot fuglen, som trykker, det vil si gjemmer seg på bakken. Når hunden kommer opp til fuglen, stivner hunden i stand – den står – for fuglen og viser dermed jegeren hvor fuglen ligger.

På kommando «reis, frem» eller lignende jager så hunden fuglen på vingene, reiser fuglen, og gir dermed jegeren sjanse til skudd. Straks fuglen flyr opp, skal hunden stanse, eventuelt sette seg. Når fuglen er felt, bør hunden hente fuglen til jegeren (apportere). De mest anvendte hunder til fuglejakt er setterraser, pointere og vorstehhunder. En del rype blir også fanget i snare vinterstid, fortrinnsvis i våre nordligste fylker.

Hare- og revejakt

Hare- og revejakt foregår vesentlig med hund. Hunden søker, leter opp viltet eller sporet av det. Når dyret står oppreist, begynner hunden å gi hals, losen går. Jegerne, ofte mellom tre og fem personer, inntar sine poster på steder hvor haren/reven pleier å trekke forbi og venter normalt på posten så lenge losen går. Jakten drives med en rekke hunderaser, hvorav dunker og sveitser-, finske- og svenskestøvere er mest benyttet. Rev fanges også i feller, skytes for glugg, en form for kvelds- eller nattejakt med åte, samt i hi om våren.

Fangst med felle (snare) er forbudt for hare og skogsfugl.

Våpen

Etter jaktens og viltets art er jaktvåpen enten glattløpet haglgevær, som skyter ut en sverm av små kuler (hagl), eller rifle, som skyter ut én kule. I tillegg finnes kombinasjonsvåpen som har både hagl- og rifleløp.

Moderne jaktvåpen har bakladningsmekanisme. Ammunisjonen (prosjektil, forladninger, krutt, tennhette) har en hylse (patron), av papp, plast eller metall. I rifler brukes bare metallhylser.

Øverst: Et haglgevær med markering av de enkelte delene. Under: Tverrsnitt av løpene til de tre typene av jaktvåpen, haglgevær, rifle og kombinasjonsvåpen.

Gevær
Av /※.

Haglgevær

Jakt. Toløpet haglgevær i kaliber 12.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Haglgeværene har oftest to løp ved siden av hverandre, loddrett over/under eller i vannrett plan. Enkeltløpet haglgevær brukes også, særlig i de groveste kalibre. Haglgeværer med tre eller fire løp er sjeldne.

Haglgeværets kaliber beregnes ved å angi antall rundkuler av bly som passer til vedkommende løp og som til sammen veier ett pund. Haglgeværenes kaliber varierer fra kaliber 4 (løpets diameter = 26,72 mm) til kaliber 32 (10,20 mm). Vanligst er kaliber 12 (18,52 mm), kaliber 16 (16,81 mm) og kaliber 20 (15,62 mm). For å oppnå en tettere samling av haglene bores de fleste haglløp med en forsnevring av løpets munning (trangboring). Jevn spredning er det gode haglgeværets fremste egenskap. Spredningen måles ved å telle antall hagl på en skive med diameter 75 cm når skuddet er avgitt med hagl nummer 6 på 36,5 m avstand. Sylinderboret gevær skal da ha 115 hagl i skiven = 38 prosent, forbedret sylinder 140 = 46 prosent, kvart trangboring 160 = 53 prosent, halv trangboring 185 = 61 prosent, og full trangboring skal ha 215 hagl i skiven = 71 prosent.

Bly er et giftig tungmetall som ikke brytes ned i naturen, men hoper seg opp i næringskjeden. 1. januar 2005 ble det derfor forbudt å bruke blyhagljakt og på skytebaner i Norge. Dette forbudet ble igjen opphevet av Stortinget i 2015, men ble opprettholdt for skytebaner og våtmarksområder. Blyfritt såkalt miljøhagl lages i stål, vismut, molybden, wolfram eller andre legeringer i størrelser fra nummer A (4,5 mm) til nummer 8 (2 mm). Mest brukt er hagl nummer 6 og nummer 7 til rype, nummer 4 til 6 på skogsfugl og hare, nummer 2 til nummer 4 på rev og nummer 1 til nummer 3 på rådyr.

Lengste avstand for et haglskudd er for rype, skogsfugl og hare 30 meter. For rev er det 25 meter og for rådyr 20 meter.

Rifler

Av rifler finnes en mangfoldighet av konstruksjoner, både med hensyn til kaliber, lås og mekanismer. Riflekaliberet angis enten i mm, i tusendeler (Storbritannia) eller i hundredeler (USA) av engelsk inch, for eksempel 8,9 mm = 0,350 = 0,35. Til jaktbruk varierer kalibrene mellom 5,6 mm og 12,7 mm. Moderne jaktrifler overstiger sjelden 9,3 mm. I motsetning til militær ammunisjon er kuler til jaktbruk regelmessig halvmantlet og ekspanderende, beregnet på å utvide seg i dyret for å oppnå større drepeevne og sjokkvirkning.

I Norge er kravet til en jaktrifle for jakt på storviltene elg, hjort, dåhjort, villrein, villsvin, muflon, moskusfe eller felling av ulv og bjørn, at den skal bruke ammunisjon med ekspanderende prosjektil med minimumsvekt 9 gram og med følgende anslagsenergi:

  • for ammunisjon med kulevekt mellom 9 gram (138,9 grain) og 10 gram (154 grain) skal anslagsenergien være minst 2700 joule (275 kgm) målt på 100 meters avstand (E100).
  • for ammunisjon med kulevekt på 10 gram eller mer skal anslagsenergien være minst 2200 joule (225 kgm) målt på 100 meters avstand (E100).

Under jakt med rifle på rådyr, bever og gaupe eller felling av jerv og gaupe skal det brukes ammunisjon med ekspanderende prosjektil og anslagsenergien skal være minst 980 joule (100 kgm) målt på 100 meters avstand (E100).

Jaktrifler bygges som enkeltløp, dobbeltløp eller magasinrifler, til dels med automatisk lademekanisme.

Ofte forekommer en kombinasjon av rifle og hagle: et løp av hvert slag lagt ved siden av hverandre, det ene over det andre, eller to haglløp med ett rifleløp under (drilling).

Lovgivning og forvaltning

Jakt og viltforvaltning reguleres av lov om viltet av 29. mai 1981 med senere endringer (viltloven).

Klima- og miljødepartementet er øverste myndighet i saker som gjelder vilt og jakt. Under departementet hører Miljødirektoratet som har det daglige ansvaret for praktiseringen av viltloven, og som fastsetter forskrifter om jakttider, jaktmåter, våpen og ammunisjon, med mer.

Direktoratet har også som oppgave å drive veiledningstjeneste i viltforvaltning overfor de lokale viltorganene. Disse er miljøvernavdelingen hos fylkesmannen og kommunene.

Kommunene kan selv bestemme om de vil oppnevne en egen nemnd til å forvalte vilt og jakt (viltnemnd), eller om en annen nemnd skal ha denne oppgaven. Viltorganenes oppgaver er blant annet å fremme viltstellet og mulighetene for jakt og drive viltforskning. De skal også organisere viltstellområder, det vil si å samle de mange små eiendommer i kommunen til felles områder store nok til å drive rasjonelt viltstell og jakt.

Historikk

De eldste norske lovregler om jakt finnes i landsdelslovene (Gulatingslova og Frostatingslova) fra 1100- og 1200-tallet. Allerede her fastslås grunneiers rett til jakt på sin eiendom.

I 1730 fikk Norge fredningsbestemmelser for elg, hjort og rein. På 1700- og 1800-tallet fikk man flere fredningsbestemmelser, for eksempel fredning av egg og dunvær.

Spesielt viktig ble loven av 1863, som gav det offentlige myndighet til å bestemme jaktmåter og fredningstider for blant annet elg, hjort og bever.

Loven av 1899 ble Norges første moderne jaktlov. Den bygde på biologiske vurderinger. Dens prinsipper ble lagt til grunn ved lovendringer i 1932, i jaktloven av 1951 og videreført i lov om viltet av 1981 (viltloven).

Jaktretten

Grunneiers enerett til å drive jakt på sin eiendom er spesifisert i viltlovens kapittel 7.

Loven inneholder enkelte bestemmelser som begrenser grunneiers enerett, som for eksempel forfølgingsretten på såret storvilt. Forfølgingsretten forutsetter at storvilt er såret på lovlig grunn, før dyret samme dag (inntil midnatt) kan følges inn på annenmanns eiendom og avlives der. Jegeren kan da ta viltet med seg. Grunneier kan også etter initiativ fra kommunen og ved vedtak i Miljødirektoratet pålegges å selge jaktkort til allmennheten under bestemte forutsetninger.

Jaktretten kan ikke skilles fra eiendommen for mer enn 10 år. Loven gir også mulighet for å belegge en eiendom med biotopvern og å tvangssammenslå områder for å oppnå minstearealer for storviltjakt.

Mot elv og ferskvann går jaktretten til djupålen, det vil si så langt som eiendomsretten går. Kan djupålen ikke påvises, går jaktretten til midtlinjen i vassdraget. Mot hav går jaktretten så langt landet til enhver tid ligger tørt. Utenfor er jakten fri for enhver som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge.

Viltloven regulerer jaktretten i sameier og jakten på statsgrunn, mens jakt i statsallmenninger er regulert gjennom fjelloven av 6. juni 1975.

Jegeravgift og jegerprøve

Ingen har rett til å drive jakt i Norge før vedkommende har løst offentlig jegeravgiftskort som gjelder for hele landet. Aldersgrensen for jegers plikt til å løse jegeravgiftskort, og dermed rett til å drive jakt, er 16 år for småvilt og 18 år for storvilt med visse unntak.

Jegeravgiftskortet gir ingen rett til å drive jakt, bortsett fra på sjøen, men kortet er en forutsetning for å kunne utøve jakt. I tillegg må jegeren ha tillatelse fra grunneieren til å drive jakt, kalt jaktkort.

Alle førstegangsjegere må avlegge en obligatorisk jegerprøve for å jakte på egenhånd. For å felle elg, hjort og villrein må det betales offentlig fellingsavgift, og jegeren må hvert år avlegge særskilt skyteprøve. Årlig skyteprøve må også avlegges av den som skal jakte råbukk med rifle. Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i viltfondet, som skal brukes til fremme av viltstellet.

Antall jegere i Norge

I jaktåret 2018/2019 var det i følge SSB 509 570 personer som sto oppført i Jegerregisteret. (85,5 prosent menn og 14,5 prosent kvinner). Av disse hadde 202 810 betalt jegeravgift, og kan dermed regnes som aktive jegere.

Tabellen under angir antall aktive jegere som har løst jegeravgiften siden 1995.

Jaktår Antall jegere
1995/1996 173 200
1996/1997 173 200
1997/1998 177 100
1998/1999 177 600
1999/2000 188 100
2000/2001 188 900
2001/2002 188 646
2002/2003 189 946
2003/2004 190 095
2004/2005 194 855
2005/2006 192 961
2006/2007 189 487
2007/2008 191 995
2010/2011 196 278
2011/2012 198 467
2012/2013 191 283
2013/2014 194 679
2014-2015 199 268
2015-2016 198 541
2016–2017 202 352
2017–2018 202 299
2018–2019 202 810

(Kilde: SSB)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Haug, Frank (2002). Småviltjakt, 2 bind, Finn boken
  • Kirkemo, Ole (red.) (2003–2005): Aschehoug og Gyldendals jakt, fiske og friluftsliv i Norge, 5 bind, Finn boken
  • Kirkemo, Ole og Henrik Sæhle (2009). Jegerhåndboka. Oslo: Tun
  • Lier-Hansen, Stein (2002). Storviltjakt: med vekt på hjortevilt, 4. utgave, Finn boken
  • Søilen, Magne (2002). Jaktvåpen, 5. utgave, Finn boken

Kommentarer (1)

skrev Jan Sverre Knudsen

Artikkelen bør skrives kjønnsnøytralt. Det er ikke bare "han" som går på elgjakt. Det står jo at over 14% av de registrerte jegerne er kvinner. Skriv om setningene eller bruk "hen".

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg