jakt

Elgjakt kan drives med løshund, det vil si at hunden slippes på elgsporet. Når den når opp til elgen, gir hunden hals – stålos – som forteller jegeren hvor dyret står. Jegeren forsøker da å komme på skuddhold uten at elgen får været av ham. Elgjakt kan også drives med ledhund (hund i bånd) som føres av jegeren. Hunden følger sporet mot vinden. Når den kommer nær elgen, tar den «åpent vær», det vil si at den med løftet hode snuser i den retning elgen er. Hunden blir kommandert til å legge seg, «dekkes», og jegeren smyger seg så alene frem på skuddhold.

De fleste steder i landet, særlig på Sørlandet, er drivjakt den viktigste jaktmåten. Flere jegere eller drivere jager elgen mot på forhånd utsatte poster plassert på steder man vet at elgen trekker over når den blir jaget. Denne jaktmåten er også ofte kombinert med ledhund, som da føres av en av driverne.

Villreinjakt i høyfjellet er smyg- eller stillingsjakt. Jegeren kikker etter dyr, og forsøker å komme på skuddhold ved å stille innpå mot vinden uten å bli sett. Ofte foregår jakten ved at jegeren ser en flokk rein, forsøker å beregne hvor flokken vil passere, og posterer der til flokken kommer på skuddhold. Jakten drives vesentlig sør for Dovre.

Hjortejakt foregår i alle landets fylker unntatt Troms, Finnmark og Oslo. Jakten drives dels som smygjakt, dels som drivjakt, dels som posteringsjakt. Jegeren velger da et sted, vinden tatt i betraktning, hvor han av erfaring vet at hjorten passerer når den om kvelden trekker ned på myrer, åkrer, engslåtter og lignende for å beite.

Rådyret, vårt minste klovvilt, jages nå ofte med lavbent hund av rasene beagle, drever eller dachshund (tillatt boghøyde er 41 cm). En del dyr felles også ved drivjakt, men særlig ved smygjakt og ved postering langs kjente trekkveier («veksler») til og fra beiteplassene, åkrer, enger og lignende. For voksen rådyrbukk gjelder egen jakttid fra 10. august (mot vanlig 25. september), og kun med rifle.

Dåhjorten (dådyret) regnes som en introdusert art og kan jaktes over hele landet.

Rype- og skogsfugljakt drives både med og uten hund. Jakt med hund skjer best mot vinden, som gir hunden mulighet til å få fert (lukt) av fuglen eller av spor etter den. Når den får fert, trekker den mot fuglen, som trykker, det vil si gjemmer seg på bakken. Når hunden kommer opp til fuglen, stivner hunden i stand – den står – for fuglen og viser dermed jegeren hvor fuglen ligger.

På kommando «reis, frem» eller lignende jager så hunden fuglen på vingene, reiser fuglen, og gir dermed jegeren sjanse til skudd. Straks fuglen flyr opp, skal hunden stanse, eventuelt sette seg. Når fuglen er felt, bør hunden hente fuglen til jegeren (apportere). De mest anvendte hunder til fuglejakt er setterraser, pointere og vorstehhunder. En del rype blir også fanget i snare vinterstid, fortrinnsvis i våre nordligste fylker.

Hare- og revejakt foregår vesentlig med hund. Hunden søker, leter opp viltet eller sporet av det. Når dyret står oppreist, begynner hunden å gi hals, losen går. Jegerne, ofte mellom tre og fem personer, inntar sine poster på steder hvor haren/reven pleier å trekke forbi og venter normalt på posten så lenge losen går. Jakten drives med en rekke hunderaser, hvorav dunker og sveitser-, finske- og svenskestøvere er mest benyttet. Rev fanges også i feller, skytes for glugg, en form for kvelds- eller nattejakt med åte, samt i hi om våren.

Fangst med felle (snare) er forbudt for hare og skogsfugl.

Haglgeværene har oftest to løp ved siden av hverandre, loddrett over/under eller i vannrett plan. Enkeltløpet haglgevær brukes også, særlig i de groveste kalibre. Haglgeværer med tre eller fire løp er sjeldne.

Haglgeværets kaliber beregnes ved å angi antall rundkuler av bly som passer til vedkommende løp og som til sammen veier ett pund. Haglgeværenes kaliber varierer fra kaliber 4 (løpets diameter = 26,72 mm) til kaliber 32 (10,20 mm). Vanligst er kaliber 12 (18,52 mm), kaliber 16 (16,81 mm) og kaliber 20 (15,62 mm). For å oppnå en tettere samling av haglene bores de fleste haglløp med en forsnevring av løpets munning (trangboring). Jevn spredning er det gode haglgeværets fremste egenskap. Spredningen måles ved å telle antall hagl på en skive med diameter 75 cm når skuddet er avgitt med hagl nummer 6 på 36,5 m avstand. Sylinderboret gevær skal da ha 115 hagl i skiven = 38 prosent, forbedret sylinder 140 = 46 prosent, kvart trangboring 160 = 53 prosent, halv trangboring 185 = 61 prosent, og full trangboring skal ha 215 hagl i skiven = 71 prosent.

Bly er et giftig tungmetall som ikke brytes ned i naturen, men hoper seg opp i næringskjeden. 1. januar 2005 ble det derfor forbudt å bruke blyhagl på jakt og på skytebaner i Norge. Dette forbudet ble igjen opphevet av Stortinget i 2015, men ble opprettholdt for skytebaner og våtmarksområder. Blyfritt såkalt miljøhagl lages i stål, vismut, molybden, wolfram eller andre legeringer i størrelser fra nummer A (4,5 mm) til nummer 8 (2 mm). Mest brukt er hagl nummer 6 og nummer 7 til rype, nummer 4 til 6 på skogsfugl og hare, nummer 2 til nummer 4 på rev og nummer 1 til nummer 3 på rådyr.

Lengste avstand for et haglskudd er for rype, skogsfugl og hare 30 meter. For rev er det 25 meter og for rådyr 20 meter.

Av rifler finnes en mangfoldighet av konstruksjoner, både med hensyn til kaliber, lås og mekanismer. Riflekaliberet angis enten i mm, i tusendeler (Storbritannia) eller i hundredeler (USA) av engelsk inch, for eksempel 8,9 mm = 0,350 = 0,35. Til jaktbruk varierer kalibrene mellom 5,6 mm og 12,7 mm. Moderne jaktrifler overstiger sjelden 9,3 mm. I motsetning til militær ammunisjon er kuler til jaktbruk regelmessig halvmantlet og ekspanderende, beregnet på å utvide seg i dyret for å oppnå større drepeevne og sjokkvirkning.

I Norge er kravet til en jaktrifle for jakt på storviltene elg, hjort, dåhjort, villrein, villsvin, muflon, moskusfe eller felling av ulv og bjørn, at den skal bruke ammunisjon med ekspanderende prosjektil med minimumsvekt 9 gram og med følgende anslagsenergi:

• for ammunisjon med kulevekt mellom 9 gram (138,9 grain) og 10 gram (154 grain) skal anslagsenergien være minst 2700 joule (275 kgm) målt på 100 meters avstand (E100).
• for ammunisjon med kulevekt på 10 gram eller mer skal anslagsenergien være minst 2200 joule (225 kgm) målt på 100 meters avstand (E100).

Under jakt med rifle på rådyr, bever og gaupe eller felling av jerv og gaupe skal det brukes ammunisjon med ekspanderende prosjektil og anslagsenergien skal være minst 980 joule (100 kgm) målt på 100 meters avstand (E100).

Jaktrifler bygges som enkeltløp, dobbeltløp eller magasinrifler, til dels med automatisk lademekanisme.

Ofte forekommer en kombinasjon av rifle og hagle: et løp av hvert slag lagt ved siden av hverandre, det ene over det andre, eller to haglløp med ett rifleløp under (drilling).

De eldste norske lovregler om jakt finnes i landsdelslovene (Gulatingslova og Frostatingslova) fra 1100- og 1200-tallet. Allerede her fastslås grunneiers rett til jakt på sin eiendom.

I 1730 fikk Norge fredningsbestemmelser for elg, hjort og rein. På 1700- og 1800-tallet fikk man flere fredningsbestemmelser, for eksempel fredning av egg og dunvær.

Spesielt viktig ble loven av 1863, som gav det offentlige myndighet til å bestemme jaktmåter og fredningstider for blant annet elg, hjort og bever.

Loven av 1899 ble Norges første moderne jaktlov. Den bygde på biologiske vurderinger. Dens prinsipper ble lagt til grunn ved lovendringer i 1932, i jaktloven av 1951 og videreført i lov om viltet av 1981 (viltloven).

Grunneiers enerett til å drive jakt på sin eiendom er spesifisert i viltlovens kapittel 7.

Loven inneholder enkelte bestemmelser som begrenser grunneiers enerett, som for eksempel forfølgingsretten på såret storvilt. Forfølgingsretten forutsetter at storvilt er såret på lovlig grunn, før dyret samme dag (inntil midnatt) kan følges inn på annenmanns eiendom og avlives der. Jegeren kan da ta viltet med seg. Grunneier kan også etter initiativ fra kommunen og ved vedtak i Miljødirektoratet pålegges å selge jaktkort til allmennheten under bestemte forutsetninger.

Jaktretten kan ikke skilles fra eiendommen for mer enn 10 år. Loven gir også mulighet for å belegge en eiendom med biotopvern og å tvangssammenslå områder for å oppnå minstearealer for storviltjakt.

Mot elv og ferskvann går jaktretten til djupålen, det vil si så langt som eiendomsretten går. Kan djupålen ikke påvises, går jaktretten til midtlinjen i vassdraget. Mot hav går jaktretten så langt landet til enhver tid ligger tørt. Utenfor er jakten fri for enhver som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge.

Viltloven regulerer jaktretten i sameier og jakten på statsgrunn, mens jakt i statsallmenninger er regulert gjennom fjelloven av 6. juni 1975.

Ingen har rett til å drive jakt i Norge før vedkommende har løst offentlig jegeravgiftskort som gjelder for hele landet. Aldersgrensen for jegers plikt til å løse jegeravgiftskort, og dermed rett til å drive jakt, er 16 år for småvilt og 18 år for storvilt med visse unntak.

Jegeravgiftskortet gir ingen rett til å drive jakt, bortsett fra på sjøen, men kortet er en forutsetning for å kunne utøve jakt. I tillegg må jegeren ha tillatelse fra grunneieren til å drive jakt, kalt jaktkort.

Alle førstegangsjegere må avlegge en obligatorisk jegerprøve for å jakte på egenhånd. For å felle elg, hjort og villrein må det betales offentlig fellingsavgift, og jegeren må hvert år avlegge særskilt skyteprøve. Årlig skyteprøve må også avlegges av den som skal jakte råbukk med rifle. Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i viltfondet, som skal brukes til fremme av viltstellet.