pollinering - botanikk

Foregår pollineringen innenfor én og samme blomst, kalles dette selvpollinering (autogami), og dersom pollineringen skjer mellom de enkelte blomstene på samme morplante eller samme skuddgruppe, kalles det nabopollinering (geitonogami). Nabopollinering og selvpollinering er like, sett fra et genetisk synspunkt.

Dersom pollen overføres fra ett individs pollenbærere til et annet individs arr, kalles det fremmedpollingering eller krysspollinering.

Fremmedpollinering skjer alltid hvis en planteart har enkjønnede individer (er særbu). Noen planter, for eksempel dyrket bygg og havre, er alltid selvbestøvere. Det samme gjelder kleistogame (eller lukkede) blomster, som setter frukt og frø uten at de har åpnet seg. Disse opptrer senere på året enn vanlige åpne blomster, men setter rikelig med frø, som for eksempel fioler og gjøkesyre. Særlig i arktisk-alpin flora (se for eksempel fjellflora) er det mange selvbestøvende arter.

De fleste viltvoksende planter gir imidlertid intet, lite eller bare svakt utviklet frø ved selvpollinering.

Ved vindpollinering (anemofili) er pollenet gjerne tørt og fint og produseres i store mengder. Pollenet kan ha luftsekker som bedrer evnen til å sveve. Pollenbærerne har ofte tynne, lett bevegelige pollentråder, og selve blomsten eller blomsterstanden kan være så «slarket» at den svaier ved det minste vindpust, for eksempel hos gress, kjempe, bjørk, or, osp, eik og bøk. Arrene er her gjerne frynsete eller fjærformede.

Ved insektpollinering er pollenet grovere og gjerne noe klebrig (pollenkitt), og dessuten ofte utstyrt med pigger og andre utvekster, som får kornene til å klumpe seg sammen og henge fast på insektkroppen. Arrene er ofte klebrige.

Arter med fuglepollinering har gjerne rikelig, men tynn og noe slimet nektar i blomster som ofte er store, rørformede og sterkt fargede. Hos planter med vannpollinering (hydrofili) kan pollenkornene være ormformede og vikle seg om arrene når de treffer dem, for eksempel hos ålegress.

Ved frøavl i landbruk, hagebruk og skogskjøtsel spiller kjennskapet til vedkommende planters pollineringsøkologi og pollineringsmåter en avgjørende rolle, særlig fordi det knapt finnes to plantearter som løser pollineringen på nøyaktig samme måte. Ved fruktavl må sorter som er mer eller mindre selvsterile, plantes sammen med andre sorter som egner seg til krysspollinering, eller det må podes inn egne grener av en «pollineringssort».

Dikogame planter har tokjønnede blomster med en rytme som forhindrer selvpollinering, ved at pollenbærerne og arret (eller arrene) i én og samme blomst utvikler seg til forskjellig tid.

Hos enkelte arter, for eksempel skogstorkenebb, brister pollenknappene og tømmes for pollen før arrene er utvokst (førsthannlig eller protandrisk blomst). Hos andre, for eksempel hårfrytle og kjempe, utvikles arrene før blomstens pollenbærere trer i funksjon (førsthunnlig eller proterogyn blomst). Her blir det krysspollinering fordi de enkelte eksemplarene av samme art sjelden eller aldri blomstrer i takt med hverandre.

Hvis pollenbærerne og arrene i en blomst modnes samtidig, sies arten å være homogam, og selvpollinering inntreffer da ofte.

Selvsterile planter skiller ut stoffer som forhindrer at selvpollinering fører til befruktning, enten ved at blomstens eget pollen forhindres i å spire på arret, eller at spiringen foregår så langsomt at pollen fra andre individer får forsprang på arret. Selvsterilitet er betinget av bestemte genetiske faktorer (sterilitetsfaktorer).

Ved herkogami forhindres selvpollinering ved at planten er bygget opp på bestemte måter. For eksempel kan pollenbærerne være slik plassert i forhold til arret at verken tyngdekraften, vind eller insekter kan bringe en blomsts pollen over på eget arr.

En spesiell form for herkogami er etasjepollinering (se heterostyli), der lengden på blomstenes griffel og pollenbærere divergerer. Dette finnes hos nøkleblom, kattehale med flere, og er oftest kombinert med absolutt eller høy grad av selvsterilitet.