Pollinering

Heterostyli og selvsterilitet hos Forsythia. A) Langgriflet blomstertype. B) Kortgriflet blomstertype. Grønne pollenkorn inneholder stoffet rutin i ytterveggen. Rutin spaltes av et enzym som bare finnes på de lange griflenes arr, og bare her kan disse pollenkornene spire. Røde pollenkorn inneholder quercetin i veggen, og dette spaltes bare på de korte griflenes arr. Bare ved etasjevis pollinering oppnås befruktning (fertilitet).

Av /Store norske leksikon ※.
Bestøvning (vivendel og Arum maculatum)

Eksempel på insektpollinering. A) Blomst av vivendel. 1) Det første, hannlige stadium. Pilen viser insektets vei. 2) Det hunnlige stadium med griffelen og arret fremstrakt. – B) Blomsterstand av Arum maculatum, gjennomskåret. w) Hunnblomster. m) Hannblomster. b) Børstehår som «filtrerer» insektene, slik at bare små fluer kommer ned i beholderen. k) Illeluktende kølle. h) Høyblad som i førstningen er glatt på innsiden, slik at insektene glir nedover mot blomstene. Når w er pollinert, åpner m seg, mens b visner og h mister sin glatte innside. Insektene kan da krype ut av «fellen» og føre med seg støv (fra m) til andre blomsterstander. (Etter Stocker.)

Av /Store norske leksikon ※.

Pollinering (tidligere kalt bestøvning) er overføring av pollen fra pollenbærerne (en plantes hannlige deler) til en plantes hunnlige deler. Hensikten med pollinering er å befrukte plantens hunnlige deler, altså å oppnå plantenes form for kjønnet formering. Oftest fører pollinering til befruktning og setting av frø, men ikke alltid.

Faktaboks

Uttale

pollinˈering

Også kjent som
bestøvning

Hos dekkfrøete planter skal pollenet treffe et arr, og hos nakenfrøede planter skal pollenet gå direkte til frøemnets munn, mikropylen.

Selvpollinering og krysspollinering

Planter kan i mange tilfeller befrukte seg selv. For å oppnå mer genetisk mangfold må imidlertid pollineringen skje til et annet individ.

Selvpollinering

Foregår pollineringen innenfor én og samme blomst, kalles dette selvpollinering (autogami), og dersom pollineringen skjer mellom de enkelte blomstene på samme morplante eller samme skuddgruppe, kalles det nabopollinering (geitonogami). Nabopollinering og selvpollinering er like, sett fra et genetisk synspunkt.

Krysspollinering

Dersom pollen overføres fra ett individs pollenbærere til et annet individs arr, kalles det krysspollinering (tidligere kalt fremmedpollinering).

Eksempler

Krysspollinering skjer alltid hvis en planteart har enkjønnede individer (er særbu). Noen planter, for eksempel dyrket bygg og havre, er alltid selvpollinerende. Det samme gjelder kleistogame (eller lukkede) blomster, som setter frukt og frø uten at de har åpnet seg. Disse opptrer senere på året enn vanlige åpne blomster, men setter rikelig med frø, som for eksempel fioler og gjøkesyre. Særlig i arktisk-alpin flora (se for eksempel fjellflora) er det mange selvpollinerende arter.

Mange viltvoksende planter gir imidlertid intet, lite eller bare svakt utviklet frø ved selvpollinering.

Pollineringsmåter

Pollinering kan foregå ved hjelp av vind, vann eller bestemte dyr, særlig insekter og nektaretende fugler, i visse tilfeller også nektarslikkende flaggermus (chiropterofili).

Mange planter har svært spesielle tilpasninger til bestemte pollineringsmåter, og enkelte kan være helt avhengige av tilstedeværelsen av visse insekter som humler eller sommerfugler, eller fugler, for eksempel kolibrier i Amerika, og honningetere og solfugler i Australia, Asia og Afrika.

Da for eksempel rødkløver ble innført til New Zealand på 1800-tallet, var den ikke i stand til å sette frø. Først da det ble innført humler, som tidligere manglet i New Zealands fauna, ble det dannet kløverfrø.

Vindpollinering

Pollinering (vindpollinering, gressblomst)

Eksempler på tilpasninger til vindpollinering.

A) Blomst av en gressart med fjærformede arr og tynne, lett bevegelige pollentråder. B) Pollen av vanlig furu med luftsekker som øker sveveevnen. (Etter Stocker.)

Av /Store norske leksikon ※.

Ved vindpollinering (anemofili) er pollenet gjerne tørt og fint og produseres i store mengder. Pollenet kan ha luftsekker som bedrer evnen til å sveve. Pollenbærerne har ofte tynne, lett bevegelige pollentråder, og selve blomsten eller blomsterstanden kan være så «slarket» at den svaier ved det minste vindpust, for eksempel hos gress, kjempe, bjørk, or, osp, eik og bøk. Arrene er her gjerne frynsete eller fjærformede.

Insektpollinering

Ved insektpollinering er pollenet grovere og gjerne noe klebrig (pollenkitt), og dessuten ofte utstyrt med pigger og andre utvekster, som får kornene til å klumpe seg sammen og henge fast på insektkroppen. Arrene er ofte klebrige.

Fuglepollinering

Arter med fuglepollinering har gjerne rikelig, men tynn og noe slimet nektar i blomster som ofte er store, rørformede og sterkt fargede. Hos planter med vannpollinering (hydrofili) kan pollenkornene være ormformede og vikle seg om arrene når de treffer dem, for eksempel hos ålegress.

Frøavl og pollineringsøkologi

Ved frøavl i landbruk, hagebruk og skogskjøtsel spiller kjennskapet til vedkommende planters pollineringsøkologi og pollineringsmåter en avgjørende rolle, særlig fordi det knapt finnes to plantearter som løser pollineringen på nøyaktig samme måte. Ved fruktavl må sorter som er mer eller mindre selvsterile, plantes sammen med andre sorter som egner seg til krysspollinering, eller det må podes inn egne grener av en «pollineringssort».

Hvordan planter unngår selvpollinering

Siden mange planter er tokjønnede, altså har både hunnlige og hannlige plantedeler, har mange planter måter å forhindre at de pollinerer seg selv.

Ulike deler av planten kan for eksempel utvikle seg til ulike tider, de kan skille ut stoffer som hindrer befruktning, eller planten kan være bygget opp slik at pollenet i liten grad kan treffe arret.

Dikogame planter

Geitrams

Geitrams er førsthannlig. Da er arret klart for pollinering først etter at pollenbærerne i samme blomst slipper ut sitt pollen. Arret i blomsten i forgrunnen er tydelig åpent og klart for pollinering.

Dikogame planter har tokjønnede blomster med en rytme som forhindrer selvpollinering, ved at pollenbærerne og arret (eller arrene) i én og samme blomst utvikler seg til forskjellig tid.

Hos enkelte arter, for eksempel skogstorkenebb, brister pollenknappene og tømmes for pollen før arrene er utvokst (førsthannlig eller protandrisk blomst). Hos andre, for eksempel hårfrytle og kjempe, utvikles arrene før blomstens pollenbærere trer i funksjon (førsthunnlig eller proterogyn blomst). Her blir det krysspollinering fordi de enkelte eksemplarene av samme art sjelden eller aldri blomstrer i takt med hverandre.

Hvis pollenbærerne og arrene i en blomst modnes samtidig, sies arten å være homogam, og selvpollinering inntreffer da ofte.

Selvsterile planter

Selvsterile planter skiller ut stoffer som forhindrer at selvpollinering fører til befruktning, enten ved at blomstens eget pollen forhindres i å spire på arret, eller at spiringen foregår så langsomt at pollen fra andre individer får forsprang på arret. Selvsterilitet er betinget av bestemte genetiske faktorer (sterilitetsfaktorer).

Herkogami

Ved herkogami forhindres selvpollinering ved at planten er bygget opp på bestemte måter. For eksempel kan pollenbærerne være slik plassert i forhold til arret at verken tyngdekraften, vind eller insekter kan bringe en blomsts pollen over på eget arr.

En spesiell form for herkogami er etasjepollinering (se heterostyli), der lengden på blomstenes griffel og pollenbærere divergerer. Dette finnes hos nøkleblom, kattehale med flere, og er oftest kombinert med absolutt eller høy grad av selvsterilitet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg