sitkagran

Veden har grå til rødbrun kjerneved, som ikke danner noen skarp grense med yteveden. Densitet ved 15 prosent trefuktighet er cirka 0,45 gram per kubikkcentimeter. Virke plantet i Europa har dårligere styrkeegenskaper enn på hjemstedet, men sitkagran vokst i Norge kan brukes i de lavere styrkeklassene av konstruksjonsvirke. Den brukes stort sett til de samme formål som vanlig gran, men den kan ikke trykkimpregneres.

Enkelttrær skal være plantet i Norge rundt 1870, mens de første plantninger ble etablert på 1890-tallet. I skogreisinga langs kysten fra 1950 til 1990 var sitkagran det desidert viktigste fremmede treslaget med et tilplantet areal på cirka 500 000 dekar. Størst har utplantingen vært i Nordland (rundt 130 000 dekar), deretter følger Hordaland (rundt 65 000 dekar), Møre og Romsdal (rundt 60 000 dekar) og Rogaland (rundt 55 000 dekar). Plantefeltene finnes langs hele kysten nord til Troms.

Etter myndighetene ble oppmerksomme på risikoene ved å innføre arter til nye områder, har det blitt innført restriksjoner på bruk av fremmede treslag i skogbruksnæringa. I 2012 ble det vedtatt en forskrift om utsetting av fremmede treslag til skogbruksformål. Av denne følger at man trenger tillatelse for å plante ut sitkagran i Norge.

I Fremmedartslista 2018 til Artsdatabanken er sitkagran (inkludert lutzgran) ført til risikokategori SE — Svært høg risiko. Det begrunnes med at arten har stort invasjonspotensial og høg økologisk effekt (blant annet gjengroing av de rødlistede naturtypene kystlynghei og kysthøgmyr).

Sitkagran, Picea sitchensis, og lutzgran, Picea x lutzii (hybriden mellom sitkagran og kvitgran Picea glauca), kan være vanskelig å skille fra hverandre, og det er ofte uklart hva som er plantet. I risikovurderinga til Artsdatabanken er derfor sitkagran og lutzgran behandla samlet, og i arealstatistikken er talla for de to artene særs usikre.

• Fremmedartslista
• gran

• Faktaark fra NINA, Norsk institutt for naturforskning.
• Forskrift om utsetting av fremmede treslag (Lovdata)