Insekter er en klasse virvelløse dyr i rekken leddyr. Insekter er en svært suksessrik og variert dyregruppe. Over 1 million insekter er beskrevet og mer enn 3/4 av alle verdens dyr er insekter. Rundt 17 000 er registrert i Norge.

Insektene er en variert dyregruppe. Både de vakre sommerfuglene og myggen som stikker oss om sommeren er insekter. Det samme er biller, fluer, veps og humler. Maur er sosiale insekter som lever i organiserte samfunn. Bier er nytteinsekter som gir oss honning. Gresshoppene kan ødelegge avlinger når de opptrer i store svermer.

Kroppen er delt i tre ledd: hodet, brystet og bakkroppen. De skiller seg fra andre leddyr ved at de har 3 par ben og vanligvis 2 par vinger. De har ikke noe indre skjelett, men et hudskjelett som er vanntett og som gjør dem motstandsdyktige. De fleste insekter legger egg, men noen føder også levende larver.

På hodet har de gjerne to antenner. De fleste har fasettøyne men noen har punktøyne. De kan ofte se ultraviolett lys. Noen kan også lage lys selv, som sankthansormen. Enkelte insekter kan høre, for eksempel gresshopper.

Insekter kan være ganske tøffe i forhold til størelsen. En maur kan bære 50 ganger sin egen vekt. Vandregresshoppen kan fly 100 km uten å hvile. Vingene til knotten slår 1000 ganger i sekundet.

Systematisk deles insekter i 29 ordener. Nederst i artikkelen finnes en oversikt over de 23 ordenene som er representert i Norge. I tidligere systematikk ble ytterligere tre ordener i klassen Entognater regnet med til insektene. Disse tre, proturer, tohaler og spretthaler utgjorde sammen med børstehaler en underklasse som ble kalt Apterygota, dvs. insekter uten vinger. Tilsammen ble disse gruppene også kalt urinsekter eller Archeognatha, men det er betegnelser som nå er lite brukt.

Læren om insekter kalles entomologi.

Insektenes størrelse varierer fra 0,2 mm (snylteveps i familien Mymaridae) til lengder på over 30 cm (vandrende pinner) eller vingespenn på 28 cm (en søramerikansk sommerfugl). Hudskjelettet og åndedrettssystemets bygning umuliggjør særlig større insekter enn dette. Insektene viser stor variasjon i de fleste bygningstrekk.

Hudskjelett

Insektene har ikke noe indre skjelett, men huden er ytterst dekket av en kutikula utskilt av hudens celler. Kutikulaen danner dels hardere partier, plater, dels tynnere og bøyelige områder, for eksempel i leddene. Kitin, et polysakkarid, er en viktig del av kutikulaen. Det er meget motstandsdyktig mot mekanisk og kjemisk påvirkning. Ytterst er kutikulaen dekket av et meget tynt vokslag som gjør den vanntett. Foruten å beskytte mot vanntap er kutikulaen et hudskjelett som gir beskyttelse og feste for musklene. Kutikulaen kan ha forskjellige overflatestrukturer og bevegelige hår som kan fungere som sansehår, kjertelhår og lignende. Skjellene på sommerfuglene er omdannede hår.

Hodet (caput) er sannsynligvis dannet av seks segmenter som er smeltet sammen til en hodekapsel. På hodet sitter munndelene, antennene og øynene.

Munndelene sitter på hodets underside. De kan peke fremover som hos mange rovinsekter, nedover som hos mange planteetere eller bakover som hos plantesugere. Hos snutebillene sitter munndelene i spissen på hodet, som er trukket ut i en snute. Hos de eiendommelige tropiske fluene av slekten Diopsis er hodet trukket ut i en lang stilk til hver side, og i spissen av stilken sitter øyet og den lille føleren. Munndelene består forrest av en uparet overleppe (labrum), så følger overkjevene (mandiblene), underkjevene (maxillene), og bakerst underleppen (labium), dannet ved sammenvoksning av et lemmepar. Overleppen er en hudfold, de andre tre delene er omdannede lemmepar som er parede og oftest består av flere ledd. Både underkjevene og underleppen bærer flerleddede kjevefølere, palper, som er viktige sanseorganer.

Munndelenes form varierer i overensstemmelse med ernæringen. I bitemunnen, som er den opprinneligste, er overkjevene kraftige tygge- eller biteredskaper. I slikkemunnen (bier, humler o.a.) danner de forlengede underkjevene og underleppen et sugerør. En del av underleppen, «tungen», er lang, bøyelig og tjener til å slikke opp nektar og føre den inn i sugerøret. Stikkmunnen har samtlige munndeler forlenget, underleppen danner en renne hvor de øvrige munndelene ligger, dekket av overleppen.

Hos plantesugere og stikkmygg danner forskjellige munndeler to rør inne i snabelen, fortil sugerøret og bakenfor dette en fin kanal for spyttet. Stikkmyggenes kjever er flate stikksager som kan gjennombore offerets hud. Selve snabelen føres ikke inn i såret, men knekkes bakover under blodsugningen. Sugemunnen består hos fluene av underleppen, som ytterst har to oppsvulmede lepper med fire åpninger som næringsvæsken suges opp gjennom. Hos kleggene danner dessuten de øvrige munndelene selve stikkapparatet. Mest spesialisert er sommerfuglenes sugesnabel, som dannes av de forlengede underkjevene. De er renneformet uthulet på innsiden og heftet sammen til et sugerør, som rulles sammen under hodet når det ikke brukes. De øvrige munndelene er redusert.

Hos larvene av de store vannkalvene er de spisse overkjevene gjennomboret av en kanal. Har larven fanget et bytte, slår den kjevene inn i det og pumper fordøyelsesvæske inn i offeret gjennom kjevekanalen. De bløte delene løses opp og deretter kan næringsvæsken suges opp. Denne eiendommelige fordøyelsesmåten, utenfor dyret, forekommer bare hos noen få andre insektlarver.

Antennene, som sitter foran på hodet, kan variere mye i form og størrelse. De er viktige sanseorganer (se følehorn).

Øynene er av to slag. På hver side av hodet sitter de store, oftest halvkuleformede fasettøynene. De er satt sammen av en rekke enkeltøyne og er egnet til å oppfatte bevegelser. Enkle punktøyne, som oftest tre, sitter på toppen av hodet. Larvene har bare punktøyne på sidene av hodet.

Brystet (thorax) består av tre ledd: for-, mellom- og bakbryst (pro- meso- og metathorax) hvis hudskjelett dannes av ryggplaten, sideplatene og bukplaten. Hos de fleste insekter er brystleddene fast sammenvokst og danner et solid feste for ben og vinger og deres muskler. Hvert brystledd bærer ett par ben, og som oftest bærer mellom- og bakbrystet ett par vinger hver. Brystet kan ha utvekster, ofte meget store.

Bena er innleddet i hoftegroper, mellom side- og bukplatene, og består av følgende ledd (regnet innenfra):

  • hofte (coxa)
  • hofte- eller lårring (trochanter)
  • lår (femur)
  • legg (tibia)
  • fot (tarsus).

Foten består av flere ledd, det ytterste bærer klør (tarsklør), ofte også hefteskiver som gjør at de kan gå på glatte flater, i tak o.l. Benas form er tilpasset leveviset. Man skjelner mellom løpeben, hoppeben med fortykkede lår, graveben, hvor den flate leggen har takker i forkanten, svømmeben med hårbrem i kantene og fangben hvor leggen kan slås inn mot låret som bladet på en lommekniv. Mange insektlarver har, foruten tre par ekte ben, også gangvorter eller vorteføtter, som er hudutposninger fra kroppsveggen.

Vingene er utposninger av brystets kroppsvegg. De er avflatet og oftest trekantet, men ekstreme vingetyper forekommer. Den øvre og nedre vingeflaten holdes utspent av hule ribber, årer, hvis forgrening er forskjellig hos de enkelte grupper og som danner en viktig karakter for den systematiske grupperingen. Vingene er innleddet mellom rygg- og sideplatene og festet til brystet ved et komplisert leddsystem, og de beveges indirekte av brystets vingemuskulatur.

Normalt har insektene to par vinger, men reduksjon av ett vingepar forekommer. Tovingene (fluer og mygg) har bakvingene omdannet til svingkøller (hapterer), som ser ut som knappenåler med et stort hode. De fungerer som balanseorganer under flukten. Alle urinsekter, mange parasittiske insekter, arbeiderne hos maur og termitter, og flere insekter på isolerte øyer er vingeløse. Hos noen har hannen normale vinger, mens hunnen er vingeløs (frostmåler, sankthansorm). Billene har hardere forvinger, dekkvinger, som i hvile ligger som et beskyttende skall over bakvingene. Hos tegene er forvingenes indre del tykk og forsterket, mens den ytre er hinneaktig, halvdekkvinger. Alle insektlarver er vingeløse.

Bakkroppen (abdomen) hos primitive insekter har 11 ledd; hos høyerestående insekter er antallet redusert. Bakkroppen er sammenvokst med brystet i hele sin bredde eller forbundet med brystet ved en tynn stilk. Bakkroppens ledd har bare ryggplate og bukplate forbundet med en tynn, elastisk bindehud, og hos hunninsekter med store eggstokker kan bindehuden utvides enormt. Reduserte lemmevedheng på bakkroppsleddenes bukplater finnes hos noen urinsekter (sølvkre). De bakerste leddene kan ha vedheng, som hos hunnen kan være omdannet til en giftbrodd eller leggebrodd. Hos mange hanner deltar de bakre leddene i dannelsen av ytre kjønnsorganer (gripetang o.l.). De to haletrådene som sitter bakerst hos steinfluer, døgnfluer o.a., er rester av et lemmepar. Hos saksedyr danner de saksen.

Tarmkanalen er forskjellig bygd hos de forskjellige ordener, og selv hos samme art kan bygning og funksjon variere i forskjellige utviklingsstadier. Dette skyldes at larvene ofte har annen føde enn det voksne insektet.

Tarmkanalen har tre hovedavsnitt: fortarm, mellomtarm og baktarm.

Fortarmen kan bestå av munnhule, svelg, spiserør, kro og tyggemage. Kroen tjener til oppbevaring av flytende føde, f.eks. nektar hos bier og bladlussukker hos maur. Tyggemagen er særlig utviklet hos insekter som lever av harde stoffer. Mellomtarmen har som oppgave å fordøye føden. Den er lengre hos planteetere enn hos kjøttetere. Symbiose med mikroorganismer er meget viktig hos mange insekter, spesielt for fordøyelsen av cellulose. Blindtarmer kan forekomme. Baktarmen er også delt i flere avsnitt. Det bakerste avsnittet, endetarmen, er meget elastisk og kan lagre store ekskrementmasser.

Flere larver som lever av flytende næring, har lukket tarm. Ufordøyelige næringsrester samles i den lukkede, bakre delen av mellomtarmen og utstøtes først når larven forpupper seg.

Viktige organer er fettlegemene, som finnes både hos larver, pupper og imago. De lagrer reservenæring og er viktige i stoffskiftet.

Flere kjertler munner ut i tarmkanalen.

  • Spyttkjertlene åpner seg i munnhulen. Bienes spytt forvandler blomstersaft til honning, andre kan oppløse fast sukker med spyttet eller hindre koagulasjon av blod.
  • Mange larver har spinnekjertler. Væsken fra kjertlene stivner til en silketråd i luft, og tjener til å holde fast larven til næringsplanten (viklere), til å lage en kokong for puppen (silkespinner) eller til å lage fangnett (vårfluelarver).
  • Analkjertlene, som ligger nær endetarmens åpning, kan tjene til forsvar.

Av andre kjertler, som ikke står i forbindelse med tarmkanalen, nevnes:

Ved baktarmens begynnelse munner de malpighiske rør (lange, tynne blindsekker) ut. De fungerer som ekskresjonsorganer, nyrer.

Åndedrettsorganene består av rørformede, forgrenede innbuktninger av huden (trakeer). De fineste forgreningene trenger inn i alle organers cellevev. Da åndedrettet foregår direkte fra cellene overalt i kroppen, muliggjøres et oksygenforbruk som er større enn hos andre virvelløse dyr. Utad munner trakeene i åndehull langs kroppens sider, de kan åpnes og lukkes etter behov. Larvene av mange vanninsekter har lukkede trakégjeller i bakkroppens spiss (vannymfer), på siden av bakkroppen (døgnfluer) eller i endetarmen (øyenstikkere). Åndingen nede i vannet kan også foregå direkte gjennom huden eller ved særlig tynnhudede vedheng, for eksempel knottpuppenes buskformede rørgjeller.

Da blodkarsystemet vesentlig tjener til å føre de løste næringsstoffene til kroppens organer og avfallsstoffene bort, er det enkelt bygd. Et rørformet hjerte, delt i flere kamre, driver blodet fremover i en pulsåre, hvorfra blodet strømmer ut i kroppshulen for igjen å oppsuges av hjertet.

Nervesystemet består av to rekker nerveknuter som forbindes med tversgående og to langsgående nervestrenger. Hos høyerestående insekter smelter flere eller færre nerveknuter sammen. Det viktigste nervesenteret er hjernen, som ligger på svelgets ryggside. Hos maur, bier og andre kan den ha en betydelig størrelse og være meget komplisert bygd. Hos insektene er ikke alle livsfunksjoner sentralisert i hjernen, og de enkelte nerveknuter bevarer en viss grad av selvstendighet.

Indresekretoriske kjertler, som særlig finnes i hodet og brystet, produserer hormoner som regulerer hudskifte, utvikling, eggproduksjon med mer. Den er festet på innsiden av hudskjelettet.

Sansene er til dels annerledes enn våre. Enkelte kan se polarisert lys, de fleste ultrafiolett lys, men de færreste, derimot, ser dypt rødt. Enkelte insekter, som sankthansorm og visse tropiske smellere, kan frembringe lys i spesielle lysorganer. Lyset fremkommer ved en oksidasjonsprosess av et stoff, luciferin, under medvirkning av et enzym, luciferase. Luktesansen er uhyre fin, og duftstoffer spiller en stor rolle i insektenes liv (se feromoner).

Enkelte insekter kan høre. Hos løvgresshopper sitter øret på leggen av forbenet, hos markgresshopper på sidene av første bakkroppsledd. Mange insekter kan frembringe lyd. Noen banker (f.eks. borebillen «dødningeuret»), mens andre gnir kroppsdeler mot hverandre. Løvgresshoppenes sang frembringes ved at forvingene gnis hurtig mot hverandre. Markgresshoppene stryker innsiden av bakbenas lår, som har en rad bitte små tapper, mot kanten av forvingene som settes i vibrasjon. Den sterkeste lyden frembringer hannene av de tropiske sangsikadene, som har trommeorganer på bakkroppens bukside.

Insektene har en rikt utviklet muskulatur, fortrinnsvis tverrstripede muskler, og stor muskelytelse i forhold til kroppsstørrelsen. De hurtigste flygerne er tussmørkesvermerne, som presterer 15 m/s. En kålsommerfugl gjør 10 vingeslag i sekundet, en bie 190 og knott opptil 1000 per sekund. Vandregresshopper kan tilbakelegge 100 km uten å hvile, og den nordamerikanske monark-sommerfuglen kan sannsynligvis fly over Atlanterhavet til England. Maur kan løfte mer enn 50 ganger deres egen vekt. Også loppenes og gresshoppenes sprang er store i forhold til kroppsstørrelsen.

Insektene er normalt særkjønnet. Man skjelner mellom to hovedavsnitt av de indre kjønnsorganene: de egentlige kjønnskjertlene, gonader, og utførselsgangene for kjønnsproduktene. De hunnlige kjønnsorganene består av eggstokker, eggledere, livmor, skjede og forskjellige vedhengskjertler. De hannlige kjønnsorganene består av et par testikler, fra hver av disse fører en sædgang, som hos høyerestående insekter fører ut i et uparet avsnitt til selve paringslemmet. Overføring av spermier fra hann til hunn skjer oftest ved en paring hvor spermiene opptas og oppbevares i en sædbeholder hos hunnen.

Hos enkelte avsetter hannen spermiene i en sædkapsel på underlaget, og hunnen opptar etterpå sædkapselen. Sæden kan oppbevares meget lenge i hunnens sædbeholder, hos bidronningen 4–5 år, hos enkelte maurdronninger opptil 9–10 år. Eggene blir først befruktet når de legges. Kittkjertler leverer en kittsubstans som fester eggene til underlaget, eller det lages en felles kapsel omkring flere egg (kakerlakker).

Ikke alle insekter legger egg, enkelte føder «levende larver», og hos noen tovinger gjennomgår larven hele sin utvikling i mordyret og forpuppes like etter fødselen. Eggene er av høyst forskjellig utseende og størrelse, fra 0,1 mm opptil 5–6 mm. Visse bladlus legger bare ett egg, bidronningen ca. 60 000, og visse termittdronninger millioner. Hos noen små snyltevepser utvikles fra ca. 180 til 1500 larver av ett eneste egg. Insektegg legges fritt, stikkes inn i planter eller dyr, anbringes i store kaker eller snorer, eller flere egg fødes i et beskyttende hylster.

Ikke alle insekter fremkommer av befruktede egg. Jomfrufødsel, partenogenese, forekommer hos flere ordener. Hos visse sosiale insekter kan hunnen vilkårlig legge ubefruktede egg som utvikles til hanner. Pedogenese, larval partenogenese, finnes hos noen gallmygg hvor larvene lever under barken i formoldnende tre. I larven utvikles nye små larver som fortærer morlarvens organer. Ut av insektegget kommer en larve.

Betegnelsen «larve» brukes om alle ungstadiene, så lenge de tar næring til seg og ikke er kjønnsmodne. «Nymfe» kan brukes om ungstadier hos insekter med ufullstendig forvandling.

Noen larver har vorteføtter på bakkroppen i tillegg til brystets føtter, andre er lemmeløse maddiker. Da hudskjelettet bare muliggjør en begrenset vekst, må larven skifte hud under sin utvikling. Gjennomsnittlig skjer dette 4–6 ganger, men antall hudskifter varierer fra art til art. Etter et hudskifte puster larven seg opp inntil den nye kutikulaen er herdet.

Man kan skjelne mellom tre utviklingstyper:

Direkte utvikling finnes hos de primitive, primært vingeløse insektene (Apterygota, urinsekter).

Ufullstendig forvandling finnes hos de mer primitive av de vingede insektene (f.eks. øyenstikkere, teger, gresshopper). Her vokser anleggene til vingene ved hvert hudskifte. Vingeanleggene er synlige utvendig, og disse insektene kalles derfor ofte exopterygote. Døgnfluenes eiendommelige siste ungstadium, subimago, har vinger og kan fly. Etter kort tid skifter subimago igjen hud og forvandles til det ferdige insektet.

Hos insekter med fullstendig forvandling (metamorfose) er den vingeløse larven helt forskjellig fra imago og avviker ofte fra denne både i levevis og ernæring. Gruppen karakteriseres ved at det mellom larve og det utviklede insekt (imago) er innskutt et stadium, puppen, hvor de spesielle larveorganene tilbakedannes samtidig med at imagos organer, som finnes hos larven som små, indre anlegg, imaginalskiver, vokser ut. Puppen tar aldri næring til seg.

Man skjelner mellom to hovedtyper pupper: fri puppe og mumiepuppe. Mens anleggene til vinger, ben o.l. ligger innvendig i larven (gruppen kalles ofte endopterygote), kan de på puppen sees utvendig.

Hos den frie puppen stikker ben og vinger fritt ut fra kroppen, mens de hos mumiepuppen er klemt fast inn til kroppsoverflaten. Hos noen fluer stivner larvens hud like før forpuppingen, og i denne tønnepuppen ligger den egentlige puppen. Flere larver spinner en kokong omkring seg like før forpuppingen (silkespinner). Larvens vekst avhenger av en rekke ytre forhold som næringsmengde, temperatur, fuktighet m.m. Den lengste utviklingstiden, 17 år, har en amerikansk sikade. Levetiden for det ferdig utviklede insektet varierer fra noen timer hos enkelte døgnfluer til 14–16 år hos visse maurdronninger.

Hudskiftet og forvandlingen reguleres av hormoner. Fra celler i hjernen produseres et hormon som stimulerer forbrystkjertelen til å produsere hudskiftehormonet (ecdyson), som setter i gang hudskiftet. Er det samtidig til stede mye juvenilt hormon, blir neste stadium en larve; er mengden av dette hormonet mindre, blir det, avhengig av mengden, en puppe eller imago.

Mange insekter opptrer i ekstreme mengder. De har tilpasset seg til de forskjelligste livsvilkår og spiller en viktig rolle i naturens husholdning. Insekter forekommer fra de arktiske strøks karrige jord til tropenes urskoger og ørkenstrøk. De lever i underjordiske huler, i elver og ferskvann, i varme kilder, ja selv i brakkvann og i saltsjøer finnes det insektlarver.

Til nytteinsektene hører de som pollinerer flere av våre kulturplanter, likeså de honningproduserende biene, silkespinneren, insekter som produserer fargestoffer, voks eller lakk, foruten snylteinsekter som utrydder utallige skadelige insekter. Mange fortærer døde dyr og planter og fremmer derved humusdannelsen i jorden.

Til skadeinsektene hører de mange artene som angriper kulturvekstene, trevirke i hus og innbo, lagrede matvarer, pelsvarer og klær m.m. I nordlige strøk er mengden av blodsugende insekter en stor plage for mennesker og dyr, og i varmere strøk, særlig i tropene, er insektene overførere av farlige menneske-og dyresykdommer (filarier, gulfeber, malaria, sovesyke m.m.) som har gjort store områder nær sagt ubeboelige, vanskeliggjort husdyravl og nedsatt den allmenne helsetilstand.

Sosiale insekter, f.eks. bier, maur og termitter, lever i organiserte samfunn med en gjennomført arbeidsdeling mellom individene. Arbeidsdelingen kan skje mellom forskjellige individtyper. F.eks. kan termittene ha soldater med store hoder og kraftige, spisse kjever, vingeløse små arbeidere, mens konge og dronning er aktive kjønnsindivider som opprinnelig har vinger. Tilsvarende legger bidronningen egg, mens arbeiderne utfører alt arbeid i kuben. Hos disse arbeiderne har vi en ny arbeidsdeling som henger sammen med insektets alder. En biarbeider har først arbeid i kuben, f.eks. fôring av larver, senere får den andre oppgaver inne og blir «dørvakt», og i den siste fasen av livet har den utearbeid som samlebie.

Insekter er en klasse i underrekken insekter og tusenben (Uniramia), i rekken leddyr.

Insektene deles inn i 29 ordener, hvorav 23 er representert i Norge, se tabell. I tidligere systematikk ble ytterligere tre ordener i klassen Entognater regnet med til insektene. Disse tre er proturer, tohaler og spretthaler. Opp mot 1|million arter er beskrevet i verden, og de utgjør således 3/4 av alle kjente dyrearter. Det virkelige antallet kan man bare gjette seg til, men realistiske anslag er kalkulert til godt over 10 millioner. De fleste uoppdagede artene finnes i tresjiktet i tropisk regnskog, der de utryddes raskere enn de oppdages på grunn av massiv avskoging. I Norge er det kjent bortimot 17 700 arter, men trolig finnes det ca. 23 000.

Antall arter
Registrert1 Trolig
Børstehaler (Thysanura) 5 5
Døgnfluer (Ephemeroptera) 48 48
Øyenstikkere (Odonata) 48 48
Steinfluer (Plecoptera) 35 35
Gresshopper (Orthoptera) 30 31
Saksedyr (Dermaptera) 3 3
Kakerlakker (Dictyoptera) 6 6
Støvlus (Psocoptera) 59 59
Pels- og fjærlus (Mallophaga) 226 500
Lus (Anoplura) 20 25
Nebbmunner (Hemiptera) 1 237 1 400
trips (Thysanoptera) 125 130
Mudderfluer (Megaloptera) 5 5
Kamelhalsfluer (Raphidoptera) 3 4
Egentlige nettvinger (Planipennia) 58 58
Biller (Coleoptera) 3 558 3 800
viftevinger (Strepsiptera) 4 7
Skorpionfluer (Mecoptera) 5 5
Lopper (Siphonaptera) 57 60
Tovinger (Diptera) 5 052 6 000
Sommerfugler (Lepidoptera) 2 212 2 400
Vårfluer (Trichoptera) 200 200
Årevinger (Hymenoptera) 4 308 8 000

12011

  • Norske insekter, 1928-1950, Finn boken
  • Olsen, Lars-Henrik & Jakob Sunesen: Små dyr i hus og hage, 2004, Finn boken
  • Olsen, Lars-Henrik m.fl.: Insekter og småkryp i norske skoger, 1997, Finn boken
  • Raastad, Jan Emil & Lars-Henrik Olsen: Insekter og småkryp i vann og vassdrag, 1999, Finn boken
  • Sundby, Ragnhild: Insekter og deres mangfoldige verden, 1995, Finn boken
  • Sømme, Lauritz: Insekter og andre virvelløse dyr på land og i ferskvann, 1998, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. april 2010 skrev Per Kristian Lund

Tusenbein.

De svarte ulldottene som kryper over snøen nå på våren. Er det tusen bein. Blir de sommerfugler senere.

Det fins mange arter av tusenbein.

27. april 2010 svarte Preben S. Ottesen

Hei, Tenker du sikter til bjørnespinnerlarver, de blir til nattsommerfugler. De er ikke tusenbein. Se artikkel "bjørnespinnere".

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.