Insekter (systematikk)

Representanter for ulike grupper insekter.

Av /Store norske leksikon ※.
Lundblåhjort
Billenes første vingepar utgjør dekkvingene, som fungerer som et beskyttende skall. Ved å løfte dekkvingene kan det bakre vingeparet brukes til å fly med.
Av /Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY 3.0

Insekter er en klasse virvelløse dyr i rekken leddyr. Insekter er en svært suksessrik og variert gruppe av dyr. Over én million insekter er beskrevet og mer enn 3/4 av alle verdens dyr er insekter. Rundt 17 000 arter er registrert i Norge.

Faktaboks

Etymologi
latin insecare, ‘skjære inn i’; henspiller på insektkroppen som er bygd opp av en rekke ledd

Insektene er en variert dyregruppe. Både de vakre sommerfuglene og myggen som stikker oss om sommeren er insekter. Det samme er biller, fluer, veps og humler. Maur er sosiale insekter som lever i organiserte samfunn. Bier er nytteinsekter som gir oss honning. Gresshoppene kan ødelegge avlinger når de opptrer i store svermer.

Kroppen er delt i tre ledd: hodet, brystet og bakkroppen. De skiller seg fra andre leddyr ved at de har tre par ben og vanligvis to par vinger. De har ikke noe indre skjelett, men et hudskjelett som er vanntett og som gjør dem motstandsdyktige. De fleste insekter legger egg, men noen føder også levende larver.

På hodet har de gjerne to antenner. De fleste har fasettøyne, men noen har punktøyne. De kan ofte se ultrafiolett lys. Noen kan også lage lys selv, som sankthansormen. Enkelte insekter kan høre, for eksempel gresshopper.

Insekter kan være ganske tøffe i forhold til størrelsen. En maur kan bære 50 ganger sin egen vekt. Vandregresshoppen kan fly 100 kilometer uten å hvile. Vingene til knotten slår 1000 ganger i sekundet.

Systematisk deles insekter i 29 ordener, og 23 ordener som er representerte i Norge. Edderkopper er ikke insekter, men hører til en egen klasse, edderkoppdyr.

Læren om insekter kalles entomologi.

Bygning

Insekter

Insekter. Skjematisk snitt gjennom en honningbie (hunn). Muskulatur er ikke tatt med.

Av /Store norske leksikon ※.

Insektenes størrelse varierer fra 0,2 millimeter (snylteveps i familien Mymaridae) til lengder på over 30 centimeter (vandrende pinner), eller vingespenn på 28 centimeter (en søramerikansk sommerfugl). Hudskjelettet og åndedrettssystemets bygning umuliggjør særlig større insekter enn dette. Insektene viser stor variasjon i de fleste bygningstrekk.

Hudskjelett

Insektene har ikke noe indre skjelett, men huden er ytterst dekket av en kutikula utskilt av hudens celler. Kutikulaen danner dels hardere partier, plater, dels tynnere og bøyelige områder, for eksempel i leddene. Kitin, et polysakkarid, er en viktig del av kutikulaen. Det er meget motstandsdyktig mot mekanisk og kjemisk påvirkning. Ytterst er kutikulaen dekket av et meget tynt vokslag som gjør den vanntett. Foruten å beskytte mot vanntap er kutikulaen et hudskjelett som gir beskyttelse og feste for musklene. Kutikulaen kan ha forskjellige overflatestrukturer og bevegelige hår som kan fungere som sansehår, kjertelhår og lignende. Skjellene på sommerfuglene er omdannede hår.

Hodet

Følehorn

Insekter. Ulike typer antenner (følehorn) hos insekter.

Av /KF-arkiv ※.
Fasettøye hos Drosophila melanogaster
Fasettøyne er satt sammen av en rekke enkeltøyne og er egnet til å oppfatte bevegelser. Bildet er tatt i elektronmikroskop.
Av /Dartmouth Electron Microscope Facility.

Hodet (caput) er sannsynligvis dannet av seks segmenter som er smeltet sammen til en hodekapsel. På hodet sitter munndelene, antennene og øynene.

Munndelene sitter på hodets underside. De kan peke fremover som hos mange rovinsekter, nedover som hos mange planteetere, eller bakover som hos plantesugere. Hos snutebillene sitter munndelene i spissen på hodet, som er trukket ut i en snute. Hos de særegne tropiske stilkøyefluene er hodet trukket ut i en lang stilk til hver side, og i spissen av stilken sitter øyet og den lille føleren. Munndelene består forrest av en uparet overleppe (labrum), så følger overkjevene (mandiblene), underkjevene (maxillene), og bakerst underleppen (labium), dannet ved sammenvoksning av et lemmepar. Overleppen er en hudfold, de andre tre delene er omdannede lemmepar som er parede og oftest består av flere ledd. Både underkjevene og underleppen bærer flerleddede kjevefølere, palper, som er viktige sanseorganer.

Munndelenes form varierer i overensstemmelse med hva de spiser. I bitemunnen, som er den opprinneligste, er overkjevene kraftige tygge- eller biteredskaper. I slikkemunnen (for eksempel hos bier og humler) danner de forlengede underkjevene og underleppen et sugerør. En del av underleppen, «tungen», er lang, bøyelig og tjener til å slikke opp nektar og føre den inn i sugerøret. Stikkmunnen har samtlige munndeler forlenget, underleppen danner en renne hvor de øvrige munndelene ligger, dekket av overleppen.

Hos plantesugere og stikkmygg danner forskjellige munndeler to rør inne i snabelen, foran er sugerøret og bakenfor dette en fin kanal for spyttet. Stikkmyggenes kjever er flate stikksager som kan gjennombore offerets hud. Selve snabelen føres ikke inn i såret, men knekkes bakover under blodsugingen. Sugemunnen består hos fluene av underleppen, som ytterst har to oppsvulmede lepper med fire åpninger som næringsvæsken suges opp gjennom. Hos kleggene danner dessuten de øvrige munndelene selve stikkapparatet. Mest spesialisert er sommerfuglenes sugesnabel, som dannes av de forlengede underkjevene. De er renneformet uthulet på innsiden og heftet sammen til et sugerør, som rulles sammen under hodet når det ikke brukes. De øvrige munndelene er redusert.

Hos larvene av de store vannkalvene er de spisse overkjevene gjennomboret av en kanal. Har larven fanget et bytte, slår den kjevene inn i det og pumper fordøyelsesvæske inn i offeret gjennom kjevekanalen. De bløte delene løses opp inne i offeret, og deretter kan næringsvæsken suges opp. Denne spesielle fordøyelsesmåten, hvor maten brytes ned utenfor den som spiser, forekommer bare hos noen få andre insektlarver (og hos sopp).

Antennene, også kalt følehorn, sitter foran på hodet, og kan variere mye i form og størrelse. De er viktige sanseorganer.

Øynene er av to slag. På hver side av hodet sitter de store, oftest halvkuleformede fasettøynene. De er satt sammen av en rekke enkeltøyne og er egnet til å oppfatte bevegelser. Enkle punktøyne, som oftest tre, sitter på toppen av hodet. Larvene har bare punktøyne på sidene av hodet.

Brystet

Øyenstikker, vannymfe
Hos de fleste insekter er brystleddene fast sammenvokst og danner et solid feste for ben og vinger og deres muskler.
Øyenstikker, vannymfe
Lisens: CC BY SA 3.0

Brystet (thorax) består av tre ledd: for-, mellom- og bakbryst (pro- meso- og metathorax) hvis hudskjelett dannes av ryggplaten, sideplatene og bukplaten. Hos de fleste insekter er brystleddene fast sammenvokst og danner et solid feste for ben og vinger og deres muskler. Hvert brystledd bærer ett par ben, og som oftest bærer mellom- og bakbrystet ett par vinger hver. Brystet kan ha utvekster, ofte meget store.

Bena

Bena er innleddet i hoftegroper mellom side- og bukplatene, og består av følgende ledd (regnet innenfra):

  • hofte (coxa)
  • hofte- eller lårring (trochanter)
  • lår (femur)
  • legg (tibia)
  • fot (tarsus)

Foten består av flere ledd, det ytterste bærer klør (tarsklør), ofte også hefteskiver som gjør at de kan gå på glatte flater, i tak og liknende. Benas form er tilpasset leveviset. Man skjelner mellom løpeben, hoppeben med fortykkede lår, graveben, hvor den flate leggen har takker i forkanten, svømmeben med hårbrem i kantene og fangben hvor leggen kan slås inn mot låret som bladet på en lommekniv. Mange insektlarver har, foruten tre par ekte ben, også gangvorter eller vorteføtter, som er hudutposninger fra kroppsveggen.

Vingene

Vanlig solflue
Hos tovingene, som omfatter mygg og fluer, er det andre vingeparet omdannet til svingkøller, som bidrar til styring når de flyr.
Av /Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY 3.0
Gulløye

Gulløyne har et rikt forgrenet årenett på vingene. Det er årenettet som holder vingeflaten til insekter utspent. Årenettene er ofte særegne for ulike grupper, og kan brukes til å bestemme arter.

Vingene er utposninger av brystets kroppsvegg. De er avflatet og oftest trekantet, men ekstreme vingetyper forekommer. Den øvre og nedre vingeflaten holdes utspent av hule ribber, årer. Disse er ulikt forgrenet hos de enkelte grupper, og dette danner en viktig karakter for systematisk gruppering. Vingene er innleddet mellom rygg- og sideplatene og festet til brystet ved et komplisert leddsystem, og de beveges indirekte av brystets vingemuskulatur.

Normalt har insektene to par vinger, men reduksjon av ett vingepar forekommer. Tovingene (fluer og mygg) har bakvingene omdannet til svingkøller (hapterer), som ser ut som knappenåler med et stort hode. De fungerer som balanseorganer under flukten. Alle urinsekter, mange parasittiske insekter, arbeiderne hos maur og termitter, og flere insekter på isolerte øyer er vingeløse. Hos noen har hannen normale vinger, mens hunnen er vingeløs (frostmåler, sankthansorm). Billene har hardere forvinger kalt dekkvinger, som i hvile ligger som et beskyttende skall over bakvingene. Hos tegene er forvingenes indre del tykk og forsterket, mens den ytre er hinneaktig, halvdekkvinger. Alle insektlarver er vingeløse.

Bakkroppen

Bakkroppen (abdomen) hos primitive insekter har elleve ledd; hos høyerestående insekter er antallet redusert. Bakkroppen er sammenvokst med brystet i hele sin bredde eller forbundet med brystet ved en tynn stilk. Bakkroppens ledd har bare ryggplate og bukplate forbundet med en tynn, elastisk bindehud, og hos hunninsekter med store eggstokker kan bindehuden utvides enormt. Reduserte lemmevedheng på bakkroppsleddenes bukplater finnes hos noen urinsekter (sølvkre). De bakerste leddene kan ha vedheng, som hos hunnen kan være omdannet til en giftbrodd eller leggebrodd. Hos mange hanner deltar de bakre leddene i dannelsen av ytre kjønnsorganer (gripetang og liknende). De to haletrådene som sitter bakerst hos steinfluer, døgnfluer og andre, er rester av et lemmepar. Hos saksedyr danner de saksen.

Fordøyelse, ekskresjon

Tarmkanalen er forskjellig bygd hos de forskjellige ordener, og selv innenfor samme art kan bygning og funksjon variere i forskjellige utviklingsstadier. Dette skyldes at larvene ofte har annen føde enn det voksne insektet.

Tarmkanalen har tre hovedavsnitt:

  • fortarm
  • mellomtarm
  • baktarm

Fortarmen kan bestå av munnhule, svelg, spiserør, kro og tyggemage. Kroen tjener til oppbevaring av flytende føde, for eksempel nektar hos bier og bladlussukker hos maur. Tyggemagen er særlig utviklet hos insekter som lever av harde stoffer. Mellomtarmen har som oppgave å fordøye føden. Den er lengre hos planteetere enn hos kjøttetere. Symbiose med mikroorganismer er meget viktig hos mange insekter, spesielt for fordøyelsen av cellulose. Blindtarmer kan forekomme. Baktarmen er også delt i flere avsnitt. Det bakerste avsnittet, endetarmen, er meget elastisk og kan lagre store mengder ekskrementer.

Flere larver som lever av flytende næring, har lukket tarm. Ufordøyelige næringsrester samles i den lukkede, bakre delen av mellomtarmen og utstøtes først når larven forpupper seg.

Viktige organer er fettlegemene, som finnes både hos larver, pupper og imago. De lagrer reservenæring og er viktige i stoffskiftet.

Kjertler

Silkespinnerens kokong
Silkespinnerens spinnekjertler skiller ut en væske som stivner til silke i luft. Kokongen bygges av slike silketråder.

Flere kjertler munner ut i tarmkanalen.

Av andre kjertler, som ikke står i forbindelse med tarmkanalen, nevnes:

Ekskresjon

Ved baktarmens begynnelse munner de malpighiske rør (lange, tynne blindsekker) ut. De fungerer som ekskresjonsorganer, nyrer.

Åndedrett, blodomløp

Åndedrettsorganene består av rørformede, forgrenede innbuktninger av huden (trakeer). De fineste forgreningene trenger inn i alle organers cellevev. Da åndedrettet foregår direkte fra cellene overalt i kroppen, muliggjøres et oksygenforbruk som er større enn hos andre virvelløse dyr. Utad munner trakeene i åndehull langs kroppens sider, de kan åpnes og lukkes etter behov.

Larvene av mange vanninsekter har lukkede trakégjeller i bakkroppens spiss (vannymfer), på siden av bakkroppen (døgnfluer) eller i endetarmen (øyenstikkere). Åndingen nede i vannet kan også foregå direkte gjennom huden eller ved særlig tynnhudede vedheng, for eksempel knottpuppenes buskformede rørgjeller.

Blodkarsystemets hovedoppgave er å føre de løste næringsstoffene til kroppens organer og avfallsstoffene bort, og er derfor enkelt bygd. Et rørformet hjerte, delt i flere kamre, driver blodet fremover i en pulsåre, hvorfra blodet strømmer ut i kroppshulen for igjen å bli oppsugd av hjertet.

Nervesystem, sanser

Nervesystemet består av to rekker nerveknuter som forbindes med tversgående og to langsgående nervestrenger. Hos høyerestående insekter smelter flere eller færre nerveknuter sammen. Det viktigste nervesenteret er hjernen, som ligger på svelgets ryggside. Hos maur, bier og andre kan hjernen ha en betydelig størrelse og være meget komplisert bygd. Hos insektene er ikke alle livsfunksjoner sentralisert i hjernen, og de enkelte nerveknutene bevarer en viss grad av selvstendighet.

Indresekretoriske kjertler

Indresekretoriske kjertler, som særlig finnes i hodet og brystet, produserer hormoner som regulerer hudskifte, utvikling, eggproduksjon med mer. De er festet på innsiden av hudskjelettet.

Sansene

Sankthansorm hunn
Både hannen, hunnen og larven av sankthansorm kan lyse.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sansene hos insekter er til dels annerledes enn våre. Enkelte kan se polarisert lys, de fleste ultrafiolett lys, men de færreste, derimot, ser dypt rødt. Enkelte insekter, som sankthansorm og visse tropiske smellere, kan frembringe lys i spesielle lysorganer. Lyset fremkommer ved en oksidasjonsprosess av et stoff, luciferin, under medvirkning av et enzym, luciferase.

Luktesansen er uhyre fin, og duftstoffer spiller en stor rolle i insektenes liv (se feromoner).

Enkelte insekter kan høre. Hos løvgresshopper sitter øret på leggen av forbenet, hos markgresshopper på sidene av første bakkroppsledd.

Mange insekter kan frembringe lyd. Noen banker (som borebillen «dødningeuret»), mens andre gnir kroppsdeler mot hverandre. Løvgresshoppenes sang frembringes ved at forvingene gnis hurtig mot hverandre. Markgresshoppene stryker innsiden av bakbenas lår, som har en rad bitte små tapper, mot kanten av forvingene som settes i vibrasjon. Den sterkeste lyden frembringer hannene av de tropiske sangsikadene, som har trommeorganer på bakkroppens bukside.

Muskler

Monarksommerfugl
Monarksommerfugler er ypperlige flyvere. De kommer opprinnelig fra Nord- og Mellom-Amerika, men har i de siste hundre år spredt seg naturlig til Sør-Amerika, Stillehavsøyene, Australia og New Zealand samt Kanariøyene.
US Fish and Wildlife Service.

Insektene har en rikt utviklet muskulatur, fortrinnsvis tverrstripede muskler, og stor muskelytelse i forhold til kroppsstørrelsen. De hurtigste flygerne er tussmørkesvermerne, som kan fly 15 meter i sekundet. En kålsommerfugl gjør ti vingeslag i sekundet, en bie 190 og knott opptil 1000 per sekund. Vandregresshopper kan tilbakelegge 100 kilometer uten å hvile, og den nordamerikanske monarksommerfuglen kan sannsynligvis fly over Atlanterhavet til England. Maur kan løfte mer enn 50 ganger sin egen vekt. Også loppenes og gresshoppenes sprang er store i forhold til kroppsstørrelsen.

Forplantning

Øyenstikkere i paring
Øyenstikkere har en særegen paring idet hannen med bakkroppspissen griper hunnen i nakken.
Øyenstikkere i paring
Lisens: CC BY SA 3.0

Insektene er normalt særkjønnet. Man skjelner mellom to hovedavsnitt av de indre kjønnsorganene: de egentlige kjønnskjertlene, gonader, og utførselsgangene for kjønnsproduktene. De hunnlige kjønnsorganene består av eggstokker, eggledere, livmor, skjede og forskjellige vedhengskjertler. De hannlige kjønnsorganene består av et par testikler, fra hver av disse fører en sædgang, som hos høyerestående insekter fører ut i et uparet avsnitt til selve paringslemmet. Overføring av spermier fra hann til hunn skjer oftest ved en paring hvor spermiene opptas og oppbevares i en sædbeholder hos hunnen.

Hos enkelte avsetter hannen spermiene i en sædkapsel på underlaget, og hunnen opptar etterpå sædkapselen. Sæden kan oppbevares meget lenge i hunnens sædbeholder. Hos bidronningen kan den lagres i 4–5 år, og hos enkelte maurdronninger opptil 9–10 år.

Egg og larver

Eggene blir først befruktet når de legges. Kittkjertler leverer en kittsubstans som fester eggene til underlaget, eller det lages en felles kapsel omkring flere egg, for eksempel hos kakerlakker.

Ikke alle insekter legger egg, enkelte føder «levende larver», og hos noen tovinger gjennomgår larven hele sin utvikling i mordyret og forpuppes like etter fødselen. Eggene er av høyst forskjellig utseende og størrelse, fra 0,1 millimeter opptil 5–6 millimeter. Visse bladlus legger bare ett egg, mens bidronningen legger cirka 60 000, og visse termittdronninger legger millioner. Hos noen små snyltevepser utvikles fra cirka 180 til 1500 larver av ett eneste egg. Insektegg legges fritt, stikkes inn i planter eller dyr, anbringes i store kaker eller snorer, eller flere egg fødes i et beskyttende hylster.

Ikke alle insekter fremkommer av befruktede egg. Jomfrufødsel, partenogenese, forekommer hos flere ordener. Hos visse sosiale insekter kan hunnen vilkårlig legge ubefruktede egg som utvikles til hanner. Pedogenese, larval partenogenese, finnes hos noen gallmygg hvor larvene lever under barken i råtnende trær. I larven utvikles nye små larver som fortærer morlarvens organer. Ut av insektegget kommer én larve.

Betegnelsen «larve» brukes om alle ungstadiene, så lenge de tar næring til seg og ikke er kjønnsmodne. «Nymfe» kan brukes om ungstadier hos insekter med ufullstendig forvandling.

Noen larver har vorteføtter på bakkroppen i tillegg til brystets føtter, andre er lemmeløse maddiker. Siden hudskjelettet er lite fleksibelt er det bare mulig med begrenset vekst, og larven må skifte hud under sin utvikling. Gjennomsnittlig skjer dette 4–6 ganger, men antall hudskifter varierer fra art til art. Etter et hudskifte puster larven seg opp inntil den nye kutikulaen er herdet.

Utviklingstyper

Insekter

Insekter. Metamorfose, hovedstadier i en kålsommerfugls utvikling fra egg til voksent individ.

Av /Store norske leksikon ※.
Metamorfose hos sommerfugl
Mange insekter gjennomgår fullstendig forvandling eller metamorfose, fra larvestadiet, til puppe, til imago.

Man kan skjelne mellom tre utviklingstyper:

Direkte utvikling finnes hos de primitive, primært vingeløse insektene (Apterygota, urinsekter).

Ufullstendig forvandling finnes hos de mer primitive av de vingede insektene (for eksempel øyenstikkere, teger, gresshopper). Her vokser anleggene til vingene ved hvert hudskifte. Vingeanleggene er synlige utvendig, og disse insektene kalles derfor ofte exopterygote. Døgnfluenes spesielle siste ungstadium, subimago, har vinger og kan fly. Etter kort tid skifter subimago igjen hud og forvandles til det ferdige insektet.

Hos insekter med fullstendig forvandling (metamorfose) er den vingeløse larven helt forskjellig fra imago og avviker ofte fra denne både i levevis og ernæring. Gruppen karakteriseres ved at det mellom larve og det utviklede insektet (imago) er innskutt et stadium, puppen, hvor de spesielle larveorganene tilbakedannes samtidig med at imagos organer, som finnes hos larven som små, indre anlegg, imaginalskiver, vokser ut. Puppen tar aldri til seg næring.

Man skjelner mellom to hovedtyper pupper: fri puppe og mumiepuppe. Mens anleggene til vinger, ben og liknende ligger innvendig i larven, kan de på puppen sees utvendig.

Hos den frie puppen stikker ben og vinger fritt ut fra kroppen, mens de hos mumiepuppen er klemt fast inntil kroppsoverflaten. Hos noen fluer stivner larvens hud like før forpuppingen, og i denne tønnepuppen ligger den egentlige puppen. Flere larver spinner en kokong omkring seg like før forpuppingen (silkespinner). Larvens vekst i puppen avhenger av en rekke ytre forhold som næringsmengde, temperatur, fuktighet og lignende.

Den lengste utviklingstiden, 17 år, har en amerikansk sikade. Levetiden for det ferdig utviklede insektet varierer fra noen timer hos enkelte døgnfluer til 14–16 år hos visse maurdronninger.

Hudskiftet og forvandlingen reguleres av hormoner. Fra celler i hjernen produseres et hormon som stimulerer forbrystkjertelen til å produsere hudskiftehormonet ecdyson, som setter i gang hudskiftet. Er det samtidig til stede mye juvenilt hormon, blir neste stadium en larve; er mengden av dette hormonet mindre, blir det, avhengig av mengden, en puppe eller imago.

Utbredelse, levevis

Admiralsommerfugl
Admiralsommerfuglen er utbredt i hele Norge nord til Polarsirkelen.
Admiralsommerfugl
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Mange insekter opptrer i ekstreme mengder. De har tilpasset seg de forskjelligste livsvilkår og spiller en viktig rolle i naturens husholdning. Insekter forekommer fra den karrige jorden i arktiske strøk til tropenes urskoger og ørkenstrøk. De lever i underjordiske huler, i elver og ferskvann, i varme kilder, ja selv i brakkvann og i saltsjøer finnes det insektlarver.

Nytteinsekter

Mange insekter er nyttige for mennesker. Insektene som pollinerer flere av våre kulturplanter, de honningproduserende biene, silkespinneren, insekter som produserer fargestoffer, voks eller lakk, og snylteinsekter som utrydder utallige skadelige insekter kan kalles nytteinsekter. Mange fortærer døde dyr og planter og fremmer derved humusdannelsen i jorden.

Skadeinsekter

Tsetseflue
Mange blodsugere overfører farlige sykdommer. Tsetsefluer overfører sovesyke og nagana.
Tsetseflue
Av /AfricanBioServices.
Lisens: CC BY SA 3.0

Andre insekter er til skade for menneskelige interesser. Mange arter angriper kulturvekster, trevirke i hus og innbo, lagrede matvarer, pelsvarer og klær med mer. I nordlige strøk er mengden av blodsugende insekter en stor plage for mennesker og dyr, og i varmere strøk, særlig i tropene, er insektene overførere av farlige menneske- og dyresykdommer, som filarier, gulfeber, malaria, og sovesyke. Disse sykdommene har gjort store områder nær sagt ubeboelige, vanskeliggjort husdyravl og nedsatt den allmenne helsetilstanden. Disse kan kalles skadeinsekter.

Sosiale insekter

Sosiale insekter, for eksempel bier, maur og termitter, lever i organiserte samfunn med en gjennomført arbeidsdeling mellom individene. Arbeidsdelingen kan skje mellom forskjellige individtyper.

Termittene kan ha soldater med store hoder og kraftige, spisse kjever, vingeløse små arbeidere, mens konge og dronning er aktive kjønnsindivider som opprinnelig har vinger.

På samme måte legger bidronningen egg, mens arbeiderne utfører alt arbeid i kuben. Hos disse arbeiderne har vi en ny arbeidsdeling som henger sammen med insektets alder. En biarbeider har først arbeid i kuben, for eksempel fôring av larver, senere får den andre oppgaver inne og blir «dørvakt», og i den siste fasen av livet har den utearbeid som samlebie.

Systematikk

Insekter er en klasse i underrekken insekter og tusenben (Uniramia), i rekken leddyr.

Insektene deles inn i 29 ordener, hvorav 23 er representert i Norge. I tidligere systematikk ble ytterligere tre ordener i klassen Entognater regnet med til insektene. Disse tre er proturer, tohaler og spretthaler.

Det er beskrevet opp mot én million arter i verden, og insekter utgjør dermed tre fjerdedeler av alle kjente dyrearter. Det virkelige antallet kan man bare gjette seg til, men realistiske anslag er kalkulert til godt over ti millioner arter.

De fleste uoppdagede artene finnes i tresjiktet i tropisk regnskog, der de utryddes raskere enn de oppdages på grunn av massiv avskoging.

I Norge er det kjent bortimot 17 700 arter, men trolig finnes det rundt 23 000.

Systematisk oversikt over norske ordener av insekter

Antall arter
Orden Registrerte arter 1) Trolig
Børstehaler (Thysanura) 5 5
Døgnfluer (Ephemeroptera) 48 48
Øyenstikkere (Odonata) 48 48
Steinfluer (Plecoptera) 35 35
Gresshopper (Orthoptera) 30 31
Saksedyr (Dermaptera) 3 3
Kakerlakker (Dictyoptera) 6 6
Støvlus (Psocoptera) 59 59
Pels- og fjærlus (Mallophaga) 226 500
Lus (Anoplura) 20 25
Nebbmunner (Hemiptera) 1237 1400
Trips (Thysanoptera) 125 130
Mudderfluer (Megaloptera) 5 5
Kamelhalsfluer (Raphidoptera) 3 4
Egentlige nettvinger (Planipennia) 58 58
Biller (Coleoptera) 3558 3800
Viftevinger (Strepsiptera) 4 7
Skorpionfluer (Mecoptera) 5 5
Lopper (Siphonaptera) 57 60
Tovinger (Diptera) 5052 6000
Sommerfugler (Lepidoptera) 2212 2400
Vårfluer (Trichoptera) 200 200
Årevinger (Hymenoptera) 4308 8000

1) 2011

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Norske insekter, 1928–1950
  • Olsen, Lars-Henrik og Sunesen, Jakob (2004): Små dyr i hus og hage
  • Olsen, Lars-Henrik med flere (1997): Insekter og småkryp i norske skoger
  • Raastad, Jan Emil og Olsen, Lars-Henrik (1999): Insekter og småkryp i vann og vassdrag
  • Sundby, Ragnhild (1995): Insekter og deres mangfoldige verden
  • Sømme, Lauritz (1998): Insekter og andre virvelløse dyr: på land og i ferskvann

Faktaboks

insekter
Insecta
Artsdatabanken-ID
89
GBIF-ID
216

Kommentarer (5)

skrev Per Kristian Lund

Tusenbein.De svarte ulldottene som kryper over snøen nå på våren. Er det tusen bein. Blir de sommerfugler senere.Det fins mange arter av tusenbein.

svarte Preben S. Ottesen

Hei, Tenker du sikter til bjørnespinnerlarver, de blir til nattsommerfugler. De er ikke tusenbein. Se artikkel "bjørnespinnere".

skrev Lauritz S. Sømme

Læren om insekter er Entomologi, men i boksen øverst til høyre står det Etymologi.

svarte Marit M. Simonsen

Etymologi henviser her til opphavet til ordet insekt, altså begrepet fra språkvitenskapen. (https://snl.no/etymologi) Hilsen Marit, redaktør

svarte Lauritz S. Sømme

Da har jeg misforstått. Det kunne stå tydelig at "navnet insekt kommer av..".Etymologi og Entomologi kan forveksles. Hilsen Lauritz

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg