Kart, forminsket, generalisert avbildning av en del av jordoverflaten. Terrengpunktene projiseres først på en jordellipsoide, som så overføres til plane kart ved en egnet kartprojeksjon. Forminskningen eller forholdet mellom kartets lengder og de tilsvarende lengder på Jorden kalles kartets målestokk. I målestokk 1:100 000 vil 1 cm på kartet tilsvare 1 km i terrenget. Kartet blir mer eller mindre fortegnet avhengig av den kartprojeksjon som blir brukt.

Statens kartverk (tidl. Norges geografiske oppmåling og Norges Sjøkartverk) står ansvarlig for alt statlig kartarbeid i Norge.

Kartene deles i landkart og sjøkart. Etter formål og målestokk deles landkartene inn i tekniske kart, økonomiske kart, topografiske kart og oversiktskart i ulike målestokker.

Tekniske kart, målestokk 1:500–1:1000, brukes for detaljplanlegging og prosjektering. Det meste av slike kart i Norge blir produsert ved fotogrammetrisk konstruksjon fra flybilder, og arbeidet utføres av private firmaer.

Økonomiske kart, målestokk 1:5000–1:10 000, tjener både tekniske og økonomiske formål. I Norge startet arbeidet med økonomisk kartverk i 1965.

Topografiske kart fremstiller ved egne konvensjonelle tegn de viktigste detaljer i landskapet som bebyggelse, kommunikasjonslinjer, vannsystem, skog, myr, breer m.m. Dessuten gir de et bilde av terrengets høyde- og stigningsforhold. På eldre kart ble dette gjort ved hjelp av fjelltone, formlinjer eller bakkestreker. På moderne kart blir høydeforholdene fremstilt ved høydekurver, der ekvidistansen er avhengig av kartmålestokken.

I Norge blir topografiske kart i målestokk 1:50 000–1:250 000 utarbeidet av Statens kartverk. Topografisk hovedkartverk er N 50, i målestokk 1:50 000, med ekvidistanse 20 m. Denne kartserien blir fremstilt ved fotogrammetrisk konstruksjon fra flybilder. Serien dekker landet med 727 kartblad, første gang utgitt i perioden 1955–1988. Topografiske kart i mindre målestokker blir fremstilt som avledede (deriverte) kart på grunnlag av originaldata fra N 50, i enkelte tilfeller ved direkte nedfotografering, med eventuelt revidert og supplert tegn- og navnsetting, f.eks. flere turist/fritidskart i målestokk 1:50 000–1:250 000.

Oversiktskart (tidl. geografiske kart, herunder landgeneralkart m.m.) gir en mer lettleselig oversikt over større sammenhengende områder og inneholder bare de viktigste detaljer i terrenget ved forenklet fremstilling. Oversiktskart og ulike spesialkart i målestokk 1:250 000–1:1 000 000 blir utgitt av Statens kartverk, dels i samarbeid med Forsvaret, Statens vegvesen m.fl.

Det blir også laget en lang rekke tematiske kart som gir opplysninger om spesielle forhold og får navn deretter; f.eks. ledningskart for alle slags ledninger og avløp; geologiske kart over grunnforholdene; flykart; værkart; klimakart; etnografiske kart, kart som viser fordelingen av folkestammer og språk; hydrografiske kart, kart over vannsystemer; politiske kart, kart over statsdannelser, administrative grenser; statistiske kart, kart som viser utbredelse og mengder av ulike objekter (demografi, plantegeografi m.m.).

Spor av karttegning finnes allerede tidlig i oldtiden og hos naturfolk. En karttegning bygd på vitenskapelige metoder begynner imidlertid først med grekerne. I tidsrommet 300–100-tallet f.Kr. innføres av greske lærde kartenes orientering etter bredde og lengde, gradinndelingen og de første projeksjonsmetoder. En videre praktisk utvikling fikk karttegningen ved Marinus fra Tyros (ca. 100 e.Kr.), som innførte gradnettet på sine plankart. Sin høyeste vitenskapelige utvikling når karttegningen i oldtiden ved Klaudios Ptolemaios. Romerne bygde på Ptolemaios, men med Romerrikets forfall forfalt også karttegningen, og Ptolemaios' verk ble etter hvert glemt. Araberne gjenopptok Ptolemaios' arbeid, men deres karttegnere (al-Idrisi, 1100-tallet) nådde ikke høyt. Mot slutten av middelalderen, etter oppblomstringen av de italienske byers skipsfart og kompassets innføring, opptrer de italienske og katalanske sjøkart, de såkalte portulankart (det eldste fra 1311). De har ikke gradinndeling, men er inndelt etter kompassretningene (kompasskarter). Portulankartene over middelhavslandene nådde hurtig en stor nøyaktighet.

I begynnelsen av 1400-tallet ble Ptolemaios' Geographica oversatt til latin, noe som gav støtet til en gjenoppblomstring av karttegningen. Ptolemaios' kart (som for øvrig i den kjente skikkelse skriver seg fra originaler tegnet flere århundrer etter Ptolemaios) ble gjengitt, nye kart over deler av Europa (tabulae modernae) ble føyd til. Karttegningen blomstret i Italia og Tyskland og fra 1500-tallet især i Nederlandene (Ortelius' kartsamling av 1570, Gerhardus Mercators virksomhet, den yngre Mercators atlas 1595). Etter oppdagelsen av de nye verdensdeler gikk karttegningen hurtig fremover; nye og forbedrede projeksjonsmetoder ble innført; karttegningens teknikk ble festnet. Triangulering ble tatt i oppmålingens tjeneste (Württemberg 1624–35) og fant alminnelig anvendelse i løpet av 1700-tallet. Astronomiens fremskritt muliggjorde nøyaktigere stedsbestemmelser (Frankrike og England 1600- og 1700-tallet).

Fra slutten av 1400-tallet kunne kart og atlas masseproduseres ved ulike trykketeknikker. Vanligst var kobberstikket, senere kom litografiske metoder til. På 1800-tallet ble reproduksjonsmetodene forbedret ved innføringen av fotolitografi. Tyskland og Østerrike gikk her i spissen.

For detaljkartlegging av terrenget var målebordet gjennom århundrer det dominerende utstyr. Fra et kjent oppstillingspunkt tegnet landmåleren ved hjelp av en diopterlinjal, et målebordskompass og senere en målebordskikkert inn siktelinjer på manuskartet. Fra omkring 1. verdenskrig ble fotogrammer tatt i bruk for kartlegging, den første tiden til militært bruk. Etter 1945 har fotogrammetri basert på flybilder vært nær enerådende ved alle former for kartlegging.

Fram til 1965 ble alle kart tegnet manuelt med flybildene montert i en autograf. Utover på 1970- og 1980-tallet revolusjonerte innføringen av datamaskinassisterte instrumenter (digitaliseringsbord, digitale stereoinstrument) karttegningen. I senere år er satellittbilder og laserskanning kommet som et supplement til tradisjonell fotogrammetri. I dagens fulldigitaliserte produksjonslinje er kart å betrakte som utplott fra et geografisk informasjonssystem.

Det eldste kjente kart utført i Norge er Nordfjordkartet fra 1598, utført etter foranledning av Tycho Brahe. Fra slutten av Christian 4s og begynnelsen av Frederik 3s tid foreligger et kartverk over Norge, tegnet av den kongelige kartograf Johannes Mejer. Dette kartverk fikk imidlertid ikke innflytelse på den gjengse fremstilling av Norge, som i lang tid i sine hovedtrekk ble bestemt av Olaus Magnus' Carta marina (1539) og Andreas Buræus' kart over Skandinavia (1626), ved siden av nederlandske sjøkarter over den norske kyst. Omfattende detaljmålinger ble foretatt ca. 1700 i det sørlige Norge av sjøfartsdirektør Jens Sørensen. For øvrig bestod karttegningen vesentlig av enkeltmannsforetagender og mer tilfeldige arbeider (særlig i militært øyemed), inntil generalforstamtet (brødrene J. G. og F. P. von Langen) i 1730- og 1740-årene kartla store deler av Norge. I anledning av grensereguleringen mellom Norge og Sverige ble det tatt opp kart over grensestrøkene (1730- til 1760-årene). Ellers også i denne perioden vesentlig militære og private kartarbeider, inntil Norges geografiske oppmåling ble opprettet 1773 og startet opptakelse og utgivelse av alle land- og sjøkart over Norge.

  • Harley, J.B. & D. Woodward, red.: The history of cartography, 1987-, 6 b.,Finn boken
  • Hoem, Arne I.: Norge på gamle kart, 1986, isbn 82-02-10921-3, Finn boken
  • Mingroot, Erik van & Eduard van Ermen: Norge og Norden i gamle kart og trykk, 1988, isbn 82-03-15737-8, Finn boken
  • Moreland, Carl & David Bannister: Antique maps, 3rd ed., 1989, isbn 0-7148-2954-4, Finn boken

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.