Bestandsskogbruk, skogbruk som bygger på bestandet som behandlingsenhet, i motsetning til bledningsskogbruk, der det enkelte tre eller små grupper av trær er en behandlingsenhet.

Bestandsskogbruk er det vanlige i Norge siden 1930-årene. En skog drevet etter bestandsskogbruksprinsippet vil ha bestand på alle alderstrinn, fra snauhugd mark til hugstmoden skog. Forutsatt ensartet skog med hensyn til bonitet og treslag blir årlig foryngelsesareal lik skogens areal dividert med hugstmodenhetsalder eller omløpstid, og en teoretisk «riktig» oppbygd skog har alle utviklingstrinn likt representert. En slik skog blir gjerne kalt normalskog. I praksis er det variasjon i både bonitet og treslag, og det er derfor vanlig å dele opp skogen i hugstklasser i stedet for aldersklasser. I bestandsskogbruket skiller man mellom tynningshugster som har til oppgave å gi de gjenstående trær bedre utviklingsmuligheter og å frigjøre en del av bestandets avkastning på et tidlig tidspunkt, og slutthugster, hvor man både høster hovedavkastningen og frigjør marka for ny skog.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.