Treforedling, produksjon av tremasse, cellulose, papir, kartong, fiberplater o.l. av trevirke. Produksjonen skjer ved hjelp av prosesser som forandrer trevirket så meget at makrostrukturen ikke lenger kan gjenkjennes, dvs. treet spaltes helt ned til enkelte fibrer for så å gjenforenes til et materiale som er vesentlig forskjellig fra trematerialet.

Norsk treforedlingsindustri besto i 2004 av 22 produserende enheter, men i løpet av 2005 er flere enheter besluttet nedlagt, f.eks. Union Bruk i Skien.

Treforedlingsprosessene omfatter to trinn: 1) fiberskillende prosesser, dvs. fremstilling av tremasse (mekanisk masse) og cellulose (kjemisk masse) og 2) prosesser hvor fibrene igjen kombineres, dvs. fremstilling av papir, kartong o.l.

De to trinnene kan utføres i integrerte fabrikker, men første trinn kan også utføres separat i et tresliperi eller cellulosefabrikk mens annet trinn skjer separat i en papirfabrikk. Bulkprodukter som avispapir, kraftliner, sekkepapir o.l. fremstilles gjerne i integrerte fabrikker, mens hygieneprodukter og finere trykk- og spesialpapir gjerne fremstilles i frittstående papirfabrikker.

Råstoff for første prosesstrinn er tømmer og kubb, men sekundærvirke fra sagbrukene som bakhun og sagflis har fått stadig økende betydning. Som råstoff ble det før brukt overveiende virke fra bartrær, men også løvtrær og ettårige planter har nå meget stor betydning, spesielt i tropiske og subtropiske områder.

Fremstilling av tremasse skjer ved at kubb på 1–1,5 m lengde fylles i en sjaktlignende beholder som er åpen i bunnen mot en roterende slipestein. Steindiameteren er oftest 1,2–1,8 m, men også større steiner kan benyttes. Tidligere brukte man naturlig sandstein, men nå benyttes nesten bare steiner hvor slipekornene er støpt inn i sement eller et keramisk materiale. Veden presses mot steinen enten med et stempel eller ved hjelp av kjeder eller skruer langs sjaktens sider. I lukkede slipestoler står systemet under et bestemt damptrykk, og temperaturen under slipingen blir høyere. Dette gir en sterkere masse, uten at kraftforbruket øker. Slike sterke masser fremstilles i økende grad fra flis i såkalte raffinører, men da med større kraftforbruk. Ca 70 % av denne kraften kan imidlertid gjenvinnes.

Tremasse ble tidligere hovedsakelig solgt som våtmasse med 50 % vann. Nå selges den stort sett med 10 % vann etter tørking i flashtørke.

Ved koking av massen under tilsetning av forskjellige kjemikalier dannes kjemisk masse eller cellulose. Etter kokingen blir massen vasket, silt og behandlet med forskjellige kjemikalier som oksygen, alkali, klordioksid og peroksid. Tidligere brukte man også klorgass og hypokloritt, men av miljømessige grunner brukes disse stoffene mindre og mindre, se bleking (treforedling). Etter blekingen følger igjen vasking og siling før massen tørkes eller pumpes til papirfabrikken.

Om produksjon av papir, se papir (fremstilling).

Etter en sterk økning av papirforbruket etter den annen verdenskrig, har nå forbruket i den vestlige verden stagnert. I stedet har man fått en betydelig forbruksøkning i de folkerike landene i Asia, og det reises fortsatt spørsmål om råstoffresursene vil strekke til. Grunnen til at dette foreløpig ikke har vært noe problem, ligger på flere plan. Viktigst er kanskje evnen og viljen til å utnytte returpapir. I de fleste industriland resirkuleres ca. 50 % av det papir som brukes. Videre tillater ny teknologi bruk av en rekke vedslag, ikke minst i tropiske strøk, som tidligere ikke kunne utnyttes, og man kan blande inn vesentlig mer kortfibret masse fra løvtrær enn tidligere. Økende mengder virke kommer fra plantasjer i tropiske og subtropiske strøk, og det finnes fortsatt betydelige råstoffreserver i form av forskjellige planteslag (bambus, kenaf, bagasse, rishalm m.m.). I enkelte land kan imidlertid virkesmangel være et problem, og miljøhensyn legger større restriksjoner på avvirkningen enn tidligere for å beskytte forskjellige biotoper. I Skandinavia kreves det således konsesjon før man får bygge nye treforedlingsfabrikker.

I mer enn 1700 år hadde man laget papir før det ble et treforedlingsprodukt. Dette skyldes at papir tradisjonelt ble laget av tekstilfibrer. Etter at papirmaskinen ble introdusert omkring år 1800, måtte man imidlertid se seg om etter et nytt råstoff fordi det ikke kunne skaffes nok filler av tekstiler. I 1843 fikk den saksiske veveriarbeider F. G. Keller den idé å slipe ved mot en slipestein, og etter 13 års forsøk greide den tyske maskinfabrikant H. Völter å lage et slipeapparat som var brukbart industrielt. Dette la grunnlaget for en treforedlingsprosess som fremdeles er i bruk, nemlig slipeprosessen. Det første apparat av Völters type ble installert på Bentse Brug ved Akerselva 1863. Samtidig arbeidet man med kjemisk oppslutning av halm og 1857 kokte Houghton i Storbritannia ved med kaustisk soda, NaOH, under trykk, og dermed var den første kjemiske treforedlingsprosess blitt virkelighet. Denne alkaliske prosess ble senere modifisert til det man kaller sulfatprosessen. Endelig fant amerikaneren B. C. Tilgham i 1866 på å koke ved under trykk med en blanding av svovelsyrling og kalsiumbisulfitt, dette ble utviklet av svensken Ekman 1884 til det man kaller sulfittprosessen. Fremstilling av kjemisk masse etter alkalimetoden ble først satt i gang ved Hafslund 1874, mens sulfittproduksjon kom i gang på Vadrette ved Skien 1881.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.