treforedling

Treforedling, produksjon av tremasse; cellulose, papir, kartong, fiberplater o.l. av trevirke. Produksjonen skjer ved hjelp av prosesser som forandrer trevirket så mye at makrostrukturen ikke lenger kan gjenkjennes, dvs. treet spaltes helt ned til enkelte fibrer for så å gjenforenes til et materiale som er vesentlig forskjellig fra opprinnelsen.

Prosesser

Treforedlingsprosessene omfatter to trinn: 1) fiberskillende prosesser, som er fremstilling av tremasse (mekanisk masse) og cellulose (kjemisk masse) og 2) prosesser hvor fibrene igjen kombineres, som fremstilling av papir, kartong o.l.

De to trinnene kan utføres i integrerte fabrikker, men første trinn kan også utføres separat i et tresliperi eller cellulosefabrikk, mens anet trinn skjer separat i en papirfabrikk. Bulkprodukter som avispapir, kraftliner, sekkepapir o.l. fremstilles gjerne i integrerte fabrikker, mens hygieneprodukter og finere trykk- og spesialpapir gjerne fremstilles i frittstående papirfabrikker.

Råstoff

Råstoff for første prosesstrinn er tømmer og kubb, men sekundærvirke fra sagbrukene som bakhun og sagflis har fått stadig økende betydning. Som råstoff ble det før brukt overveiende virke fra bartrær, men også løvtrær og ettårige planter har nå meget stor betydning, spesielt i tropiske og subtropiske områder. I Norge representerer returpapir en betydelig del av råstofftilgangen.

Fremstilling

Fremstilling av tremasse skjer ved at kubb på 1–1,5 m lengde fylles i en sjaktlignende beholder som er åpen i bunnen mot en roterende slipestein. Steindiameteren er oftest 1,2–1,8 m, men også større steiner kan benyttes. Tidligere brukte man naturlig sandstein, men nå benyttes nesten bare steiner hvor slipekornene er støpt inn i sement eller et keramisk materiale. Veden presses mot steinen enten med et stempel eller ved hjelp av kjeder eller skruer langs sjaktens sider. I lukkede slipestoler står systemet under et bestemt damptrykk, og temperaturen under slipingen blir høyere. Dette gir en sterkere masse, uten at kraftforbruket øker. Slike sterke masser fremstilles i økende grad fra flis i såkalte raffinører.

Tremasse ble tidligere hovedsakelig solgt som våtmasse med 50 % vann. Nå selges den stort sett med 10 % vann etter tørking i flashtørke.

Ved koking av massen under tilsetning av forskjellige kjemikalier dannes kjemisk masse eller cellulose. Etter kokingen blir massen vasket, silt og behandlet med forskjellige kjemikalier som oksygen, alkali, klordioksid og peroksid. Tidligere brukte man også klorgass og hypokloritt, men av miljømessige grunner ønsker en å gå bort fra disse stoffene, se bleking (treforedling). Etter blekingen følger igjen vasking og siling, før massen tørkes eller pumpes til papirfabrikken.

Betydning

Etter en sterk økning av papirforbruket etter den annen verdenskrig, har nå forbruket i den vestlige verden stagnert. I stedet har man fått en betydelig forbruksøkning i de folkerike landene i Asia, og det reises fortsatt spørsmål om råstoffresursene vil strekke til. Grunnen til at dette foreløpig ikke har vært noe problem, ligger på flere plan; Viktigst er kanskje evnen og viljen til å utnytte returpapir. I de fleste industriland resirkuleres det meste av papiret som brukes. Videre tillater ny teknologi bruk av en rekke vedslag, ikke minst i tropiske strøk, som tidligere ikke kunne utnyttes, og man kan blande inn vesentlig mer kortfibret masse fra løvtrær enn tidligere. Økende mengder virke kommer fra plantasjer i tropiske og subtropiske strøk, og det finnes fortsatt betydelige råstoffreserver i form av forskjellige planteslag (bambus, kenaf, bagasse, rishalm m.m.). I enkelte land kan imidlertid virkesmangel være et problem, og miljøhensyn legger større restriksjoner på avvirkningen enn tidligere for å beskytte forskjellige biotoper. I Skandinavia kreves det således konsesjon før man får bygge nye treforedlingsfabrikker.

I 2018 omsatte de 13 største norske bedriftene i bransjen for om lag 11 milliarder kroner, hvorav mer enn 90 prosent av produksjonen ble eksportert. Antall ansatte i disse bedriftene var ca. 2500.

Historikk

I mer enn 1700 år hadde man laget papir før det ble et treforedlingsprodukt. Dette skyldes at papir tradisjonelt ble laget av tekstilfibrer. Etter at papirmaskinen ble introdusert omkring år 1800, måtte man imidlertid se seg om etter et nytt råstoff fordi det ikke kunne skaffes nok filler av tekstiler. I 1843 fikk den saksiske veveriarbeider F. G. Keller den idé å slipe ved mot en slipestein, og etter 13 års forsøk greide den tyske maskinfabrikant H. Völter å lage et slipeapparat som var brukbart industrielt. Dette la grunnlaget for en treforedlingsprosess som fremdeles er i bruk, nemlig slipeprosessen. Det første apparat av Völters type ble installert på Bentse Brug ved Akerselva 1863. Samtidig arbeidet man med kjemisk oppslutning av halm og i 1857 kokte Houghton i Storbritannia ved med kaustisk soda, NaOH, under trykk, og dermed var den første kjemiske treforedlingsprosessen blitt skapt. Denne alkaliske prosess ble senere modifisert til det man kaller sulfatprosessen. Endelig fant amerikaneren B. C. Tilgham i 1866 på å koke ved under trykk med en blanding av svovelsyrling og kalsiumbisulfitt, dette ble utviklet av svensken Ekman 1884 til det man kaller sulfittprosessen. Fremstilling av kjemisk masse etter alkalimetoden ble først satt i gang ved Hafslund i 1874, mens sulfittproduksjon kom i gang på Vadrette ved Skien i 1881.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg