Mykorrhiza. Symbiose mellom skivesopp og bartre, ektotrof mykorrhiza. 1) Sukker fra fotosyntesen i bladene føres ned mot rotsystemet. 2) Utsnitt fra et fintforgrenet rotparti hvor sopphyfer danner mykorrhiza. Fra mykorrhiza-området tilføres treet vann, fosfor og andre stoffer, og soppene tilføres blant annet sukker, som transporteres videre opp gjennom stilken til hatten.
Mykorrhiza (tegning) av KF/Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse
Ektomykorrhiza hos en rotgren fra furu.
Mykorrhiza (foto) av Ø. Vasshaug/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
. fri
. fri
Sopprot er tett samliv (symbiose) mellom sopp og planterøtter. Soppmycelet og planterøttene vokser sammen på en slik måte at det kan skje en utveksling av næringsstoffer.
På fagspråket kalles sopprot for mykorrhiza, og man skjelner mellom to hovedtyper:
Ektomykorrhiza består av en hyfekappe (mantel) som ligger rundt røttene og et Hartig-nett som består av sopphyfer som trenger inn mellom epidermiscellene i rota. Smårøttene blir sterkt forgrenede og bleke, fargete eller svarte avhengig av soppen.
Fra trærne mottar soppen oppløste karbohydrater i form av enkle sukkerarter, til dels også vekststoffer og vitaminer. Sopphyfene utgjør et vidstrakt system for vann- og næringsopptak og bidrar med viktige næringsstoffer som blant annet fosfor, nitrogen og kalium fra forbindelser trærne ellers ikke kan utnytte. Dessuten beskytter soppene røttene mot angrep fra parasitter samt binder giftige metaller som kan lekke ut i jorda fra for eksempel gruvevirksomhet.
Her inngår hovedsakelig stilksporesopper som kremler, risker, slørsopper og rørsopper; men også sekksporesopper som trøfler og en del begersopper.
I noen tilfeller er samlivet spesialisert der én bestemt soppart er knyttet til ett bestemt treslag. For eksempel lerkesopp som alltid er knyttet til trær i slekt lerk. Andre er mindre spesialiserte, for eksempel rød fluesopp eller kantarell som er knyttet til flere ulike treslag, gran, furu, bjørk, eik og så videre.
Ektomykorrhiza oppsto sannsynligvis i kritt. Kanskje var det slik at etter hvert som de nakenfrøete skogene tetnet til i tidsavsnittet mesozoikum, økte mengden av strøfall og humus. Jordsmonnet ble surere og rikere på tungt nedbrytelig organisk materiale. Dette gjorde at nitrogen ble bundet opp i kompliserte organiske molekyler og vanskelig tilgjengelig. Ektomykorrhiza med sin mer effektive nitrogenmetabolisme ble derfor fordelaktig i skogøkosystemene.
Ved endomykorrhiza endrer ikke smårøttene utseende i særlig grad, de er løst omspunnet av mycel som trenger helt inn i rotcellene.
Arbuskulær mykorrhiza (AM) har karakteristiske blærer og grensystemer inne i rotcellene. Soppene som inngår tilhører endomykorrhizaordenen, se Glomales. Det er også klart vist at plantene stimuleres av symbiosen under næringsfattige forhold. AM er, som nevnt, karakterisert ved greinete strukturer (arbuskler) og – hos noen representanter – også blærer (vesikler) inni rotcellene. Sporene er store, ukjønnete klamydosporer som produseres i enden av hyfer. De store klamydosporene spres ikke med vinden, men hovedsakelig med gnagere, større virvelløse dyr, vann og annen bevegelse i jorda. For øvrig skjer spredningen lokalt ved at hyfene vokser fra rot til rot. Kjønnete stadier og sporer er ikke kjent.
Arbuskulær mykorrhiza er den vanligste mykorrhizatypen og var allerede utviklet hos de tidligste landplantene, urbregnene i silur-devon. Denne påviste fossile mykorrhizaen er forbausende lik moderne former, noe som viser at AM-symbioseforholdet neppe har forandret seg vesentlig siden landplantenes opprinnelse. AM var sannsynligvis avgjørende for evolusjonen av landplanter.
Erikoid mykorrhiza finnes hos arter i lyngfamilien som vokser på sur, næringsfattig jord, for eksempel røsslyng og blåbær, og soppene er vesentlig sekksporesopp, små begersopper. Erikoid mykorrhiza forekommer på meget tynne røtter, i oppsvulmete barkceller hvor hyfene trenger inn, i tillegg kommer hyfer i mucigel (en slimet matriks) som ligger utenpå rotbarken. Ericoid mykorrhiza er spesialtilpasset sur jord med mye organisk materiale som polyfenoler, lite nitrogen og fosfor, og ofte med oppløst aluminium og tungmetall. Detoksifikasjon er kanskje like viktig som nitrogenopptak ved ericoid mykorrhiza.
Orkidémykorrhiza finnes hos orkideer. Orkideene har små frø med lite opplagsnæring og er avhengig av mykorrhiza for å kunne etablere seg. Her er næringsutvekslingen mest i favør av orkideene fordi både karbohydrater (sukkerarter) og mineralnæring går fra sopp til plante. Noen orkideer mangler klorofyll og er helt avhengige av hva soppene kan skaffe.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.