sopprot

Ektomykorrhiza hos en rotgren fra furu.

Mykorrhiza (foto) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Mykorrhiza. Symbiose mellom skivesopp og bartre, ektotrof mykorrhiza. 1) Sukker fra fotosyntesen i bladene føres ned mot rotsystemet. 2) Utsnitt fra et fintforgrenet rotparti hvor sopphyfer danner mykorrhiza. Fra mykorrhiza-området tilføres treet vann, fosfor og andre stoffer, og soppene tilføres blant annet sukker, som transporteres videre opp gjennom stilken til hatten.

Mykorrhiza (tegning) av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse
Arbuskulær mykorrhiza. Forsøkshage som viser planter til venstre uten mykorrhiza, og til høyre med mykorrhiza. Plantene i bakgrunnen tilhører et annet forsøk (så her sees ingen forskjell). Foto: Klaus Høiland, Frankrike, Dijon
. fri
Ektomykorrhiza mellom rot av furu og rødskivekanelslørsopp. Soppen danner en tydelig kappe over de oppsvulmete, greinete røttene. Foto: Klaus Høiland, Åmli.
. fri

Sopprot er tett samliv (symbiose) mellom sopp og planterøtter. Soppmycelet og planterøttene vokser sammen på en slik måte at det kan skje en utveksling av næringsstoffer.

Faktaboks

Etymologi
mykorrhiza kommer av gresk ‘sopp’ og ‘rot’
Også kjent som

mykorrhiza

På fagspråket kalles sopprot for mykorrhiza, og man skjelner mellom to hovedtyper:

  • Ektomykorrhiza (ektotrof) finnes hos de fleste av våre skogstrær.
  • Endomykorrhiza (endotrof) er vidt utbredt blant øvrige trær, busker og urter samt bregner, kråkefotplanter og levermoser.

Ektomykorrhiza

Ektomykorrhiza består av en hyfekappe (mantel) som ligger rundt røttene og et Hartig-nett som består av sopphyfer som trenger inn mellom epidermiscellene i rota. Smårøttene blir sterkt forgrenede og bleke, fargete eller svarte avhengig av soppen.

Fra trærne mottar soppen oppløste karbohydrater i form av enkle sukkerarter, til dels også vekststoffer og vitaminer. Sopphyfene utgjør et vidstrakt system for vann- og næringsopptak og bidrar med viktige næringsstoffer som blant annet fosfor, nitrogen og kalium fra forbindelser trærne ellers ikke kan utnytte. Dessuten beskytter soppene røttene mot angrep fra parasitter samt binder giftige metaller som kan lekke ut i jorda fra for eksempel gruvevirksomhet.

Her inngår hovedsakelig stilksporesopper som kremler, risker, slørsopper og rørsopper; men også sekksporesopper som trøfler og en del begersopper.

I noen tilfeller er samlivet spesialisert der én bestemt soppart er knyttet til ett bestemt treslag. For eksempel lerkesopp som alltid er knyttet til trær i slekt lerk. Andre er mindre spesialiserte, for eksempel rød fluesopp eller kantarell som er knyttet til flere ulike treslag, gran, furu, bjørk, eik og så videre.

Ektomykorrhiza oppsto sannsynligvis i kritt. Kanskje var det slik at etter hvert som de nakenfrøete skogene tetnet til i tidsavsnittet mesozoikum, økte mengden av strøfall og humus. Jordsmonnet ble surere og rikere på tungt nedbrytelig organisk materiale. Dette gjorde at nitrogen ble bundet opp i kompliserte organiske molekyler og vanskelig tilgjengelig. Ektomykorrhiza med sin mer effektive nitrogenmetabolisme ble derfor fordelaktig i skogøkosystemene.

Endomykorrhiza

Ved endomykorrhiza endrer ikke smårøttene utseende i særlig grad, de er løst omspunnet av mycel som trenger helt inn i rotcellene.

Arbuskulær mykorrhiza

Arbuskulær mykorrhiza (AM) har karakteristiske blærer og grensystemer inne i rotcellene. Soppene som inngår tilhører endomykorrhizaordenen, se Glomales. Det er også klart vist at plantene stimuleres av symbiosen under næringsfattige forhold. AM er, som nevnt, karakterisert ved greinete strukturer (ar­buskler) og – hos noen representanter – også blærer (vesikler) inni rotcellene. Sporene er store, ukjønnete klamydosporer som produseres i enden av hyfer. De store klamydosporene spres ikke med vinden, men hoved­sakelig med gnagere, større virvelløse dyr, vann og annen bevegelse i jorda. For øvrig skjer spredningen lokalt ved at hyfene vokser fra rot til rot. Kjønnete stadier og sporer er ikke kjent.

Arbuskulær mykorrhiza er den vanligste mykorrhizatypen og var allerede utviklet hos de tidligste landplantene, urbregnene i silur-devon. Denne påviste fossile mykor­rhizaen er forbausende lik moderne former, noe som viser at AM-sym­bioseforholdet neppe har forandret seg vesentlig siden landplantenes opprin­nelse. AM var sannsynligvis av­gjørende for evolusjonen av landplanter.

Erikoid mykorrhiza

Erikoid mykorrhiza finnes hos arter i lyngfamilien som vokser på sur, næringsfattig jord, for eksempel røsslyng og blåbær, og soppene er vesentlig sekksporesopp, små begersopper. Erikoid mykorrhiza forekommer på meget tynne røtter, i oppsvulmete barkceller hvor hyfene trenger inn, i tillegg kommer hyfer i mucigel (en slimet matriks) som ligger utenpå rotbarken. Ericoid mykorrhiza er spesialtilpasset sur jord med mye organisk materiale som polyfenoler, lite nitrogen og fosfor, og ofte med oppløst alu­minium og tungmetall. Detoksifikasjon er kanskje like viktig som nitrogenopptak ved ericoid mykor­rhiza.

Orkidémykorrhiza

Orkidémykorrhiza finnes hos orkideer. Orkideene har små frø med lite opplagsnæring og er avhengig av mykorrhiza for å kunne etablere seg. Her er næringsutvekslingen mest i favør av orkideene fordi både karbohydrater (sukkerarter) og mineralnæring går fra sopp til plante. Noen orkideer mangler klorofyll og er helt avhengige av hva soppene kan skaffe.

Kombinasjoner

Noen planter har både ektomykorrhiza og endomykorrhiza, for eksempel vier, selje og pil.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Bygning, anatomi og økologi hos sopp

Klaus Høiland
professor emeritus, biologi, Universitetet i Oslo