vegetasjonssone

Nemoral sone kjennetegnes av eikeskoger med stort innslag av frostømfintlige og varmekrevende arter, for eksempel bjørnebær, lundhengeaks og firtann. Den utgjør et smalt belte på Sørlandet og er den nordligste utløper av en sone som dekker Danmark, Skåne og store deler av Mellom-Europa. Nemoral sone er klart den minste av vegetasjonssonene i Norge og dekker bare 0,5 prosent av landarealet.

Boreonemoral sone danner en overgang mellom den nemorale sonen og de typiske barskogområdene. I solvendte, varme områder dominerer edelløvtrærne, mens resten av skoglandskapet har bjørke- gråor- eller barskoger. Dette er den mest artsrike av sonene i Norge, med blant annet bergflette (eføy), blodstorkenebb og knollmjødurt. Sonen strekker seg langs kysten fra Østfold til Møre og går opp i de varmeste dalførene på Østlandet.

Sørboreal sone domineres av barskog, men også en del oreskog, bare små areal med edelløvskog på de varmeste lokalitetene. Typisk for sonen er et sterkt innslag av arter med krav til høy sommertemperatur. Blant disse er blåveis, kantkonvall og knollerteknapp. Lavlandet på Østlandet, de ytre fjordstrøkene på Vestlandet og landet rundt Trondheimsfjorden inngår i denne sonen.

Mellomboreal sone er den typiske barskogsonen. Granskog og myrer dekker store arealer, furuskog på tørr og grunnlendt mark mens edelløvskogene mangler. Utafor granas utbredelsesområde er det furuskoger, oreskoger eller bjørkeskoger. Blant arter som skiller mot nordboreal sone er hassel, einstape og myske. Åstraktene på Østlandet og i Trøndelag samt de indre fjordstrøkene på Sør- og Vestlandet utgjør hoveddelen av denne sonen.

Dette er den nordligste/øverste av sonene som har skog. Den avgrenses av skoggrensa mot fjellet og mot nord. I denne sonen er det bjørkeskog som dominerer, men lavvokst barskog med både furu og gran inngår. Myrene dekker større areal enn i noen annen sone. Plantearter fra de sørlige sonene mangler her, derimot er fjellplanter vanlige. Sonen er også kalt «seterregionen» siden det aller meste av stølsdrifta fant sted og finnes fortsatt her, og store områder ble tidligere brukt til utmarkslått og beite for husdyra.

Denne nederste sonen i snaufjellet strekker seg fra skoggrensa og så høyt som det finnes blåbærlyng og annen krattvegetasjon. Risheier, grunne myrer og vierkratt er med på å karakterisere denne sonen som ellers veksler mellom rabber med greplyng og fjellkrekling, lesider med blåbær og smyle, og snøleier med musøre og fjellmarikåpe. Nedbørfattige strøk får stor dekning av lav. Lavalpin sone dekker store deler av Finnmark sørover til de sentrale fjellstrøkene. I Jotunheimen går sonen opp til 1500 meter over havet.

Den mellomalpine sonen karakteriseres av vide flyer med kortvokst, vindherdig vegetasjon. Rabbesiv, stivstarr og sauesvingel er planter som klarer seg bra på slike vindutsatte vidder sammen med lav og moser. Nå er det slutt på myrene, det er for liten produksjon av materiale for å bygge torv, men oppstikkende steiner er vanlige og kan dekke store areal. I de sentrale fjellområdene dekker mellomalpin sone høydebeltet mellom 1500 og 1800 meter over havet.

Høyalpin sone skiller seg fra alle de andre sonene ved at den ikke har sammenhengende vegetasjonsdekke. Naken grus og blokkmark dekker mesteparten av arealet. Noen få karplanter finnes spredt, blant annet issoleie som er den som går høyest – opp til 100 meter under Galdhøpiggen vokser denne. Lav og moser er derimot vanlig. Høyalpin sone dekker toppene av de høyeste fjellene i landet, for eksempel Jotunheimen, Dovrefjell og Saltfjellet.