Etymologi er den delen av språkvitenskapen som tar for seg hvor ordene kommer fra. Det vil si ordenes avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydningshistorie.

Ordet brukes også om grunnformen eller grunnbetydningen til et ord. Man sier for eksempel at etymologien til dusin er det franske douze, 'tolv', eller at herre etymologisk henger sammen med komparativ til en germansk grunnform haira- med betydningen 'gråhåret'.

Ordet etymologi uttrykker egentlig den oppfatning at det eksisterer en naturlig sammenheng mellom tingen og tingens navn, altså at ordet ved sin form og klang avspeiler tingens sanne og virkelige vesen. Dette er også tydelig tilfellet ved de såkalte onomatopoetiske eller lydhermende ord, for eksempel brumme, og fugleskriket i kråke (egentlig krāke).

I alle språk er det mange ord hvor det er en åpenbar sammenheng mellom form og betydning. Det er også lett for enhver å øyne sammenhengen mellom venn, vennlig og vennskap, og det krever relativt beskjeden fagkunnskap for å se den etymologiske forbindelse mellom flyte, flod, flåte, fløte og derfra å trekke linjer til for eksempel tysk fliessen og engelsk float.

Ved de aller fleste ord er imidlertid den etymologiske sammenhengen og betydningen vanskelig å se for en amatør, ikke sjelden også for en erfaren lingvist. Det gjelder ikke minst en mengde arveord som hører til de mest dagligdagse i språket.

Det var begynnelsen til en systematisk sammenligning av de indoeuropeiske språkene tidlig på 1800-tallet som innførte vitenskapelig metode og kritikk i den etymologiske forskningen. Dette grunnlaget ble særlig lagt av danske Rasmus Rask og tyske Jacob Grimm, som klarla den såkalte germanske lydforskyvningen. Her tilsvarer indoeuropeisk p, t, k (c) germansk f, th (þ), h, slik at for eksempel sanskrit pitar, gresk patēr og latinsk pater i germansk blir norrønt faþer (fadir) og engelsk father, mens latinsk cornu i engelsk, tysk og nordisk heter horn. Ved hjelp av denne og andre lydlover søker etymologien ikke lenger etter tilfeldige ytre likheter, men følger hva som er kalt den genetiske sammenhengen ordet har tilbake til dets tidligste form i grunnspråket.

Hvor fristende det enn kan være å sette likhetstegn mellom det norske verbet ha, tysk haben og det latinske habere med samme betydning, så er det likevel bevislig at de ikke er etymologisk identiske, men må komme av to forskjellige ord i grunnspråket. Likheten er med andre ord tilfeldig.

Omvendt kan det ut fra samme lydregler konstateres at siden dyrenavnet katt, som gjenfinnes i latinsk cattus, ikke har fått overgangen c til h, må det dreie seg om et lånord i germansk.

I det hele tatt er etymologien det sikreste middel til å bringe på det rene ordenes innlåning og vandring fra land til land. Også person- og stedsnavn lar seg bare betydningsmessig forklare om man søker til de eldste tilgjengelige eller konstruerbare former av ordet.

En for overfladisk og tilsynelatende nærliggende fortolkning av ordenes betydning kan lett lede til falsk etymologi eller folkeetymologi.

Den etymologiske betydningen kan ofte tjene til å forklare et ords betydning, og enda oftere den betydningsendringen ordet har gjennomgått. Derfor vil leksikalske verker og fyldigere ordbøker gjerne ha med etymologiske opplysninger til artiklene.

  • Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (1903–06, faksimileutg. 1991; økt utg. Norwegisch-Dänisches etymologisches Wörterbuch, 1910, 2. oppl. 1960),
  • Alf Torp: Nynorsk etymologisk ordbok (1919, faksimileutg. 1992),
  • Jan de Vries: Altnordisches etymologisches Wörterbuch (1962)
  • Niels Åge Nielsen: Dansk etymologisk ordbog (4. utg., 1989)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.