Etymologi, den gren av språkvitenskapen som beskjeftiger seg med ordenes avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydningshistorie. Vanligvis brukes betegnelsen også om den grunnform eller den grunnbetydning et ord kan henføres til eller kommer av, som når man f.eks. sier at etymologien til dusin er det franske douze, tolv, eller at herre etymologisk henger sammen med komparativ til en germansk grunnform haira- med betydningen gråhåret.

Ordet etymologi uttrykker egentlig den oppfatning at det eksisterer en naturlig sammenheng mellom tingen og tingens navn, altså at ordet ved sin form og klang avspeiler tingens sanne og virkelige vesen. Dette er også tydelig tilfellet ved de såkalte onomatopoetiske eller lydhermende ord, f.eks. brumme, fugleskriket i kråke (eg. krāke). I alle språk er det mange ord hvor det er en åpenbar sammenheng mellom form og betydning. Det er også lett for enhver å øyne sammenhengen mellom venn, vennlig, vennskap, og det krever relativt beskjeden fagkunnskap for å se den etymologiske forbindelse mellom flyte, flod, flåte, fløte og derfra å trekke linjer til f.eks. tysk fliessen og engelsk float. Ved de aller fleste ord er imidlertid den etymologiske sammenheng og betydning skjult for legmannen, ikke sjelden også for den erfarne lingvist. Det gjelder ikke minst en mengde arveord som hører til de mest dagligdagse i språket.

Det var begynnelsen til en systematisk sammenligning av de indoeuropeiske språkene tidlig på 1800-tallet som innførte vitenskapelig metode og kritikk i den etymologiske forskning. Dette grunnlaget ble særlig lagt av dansken Rasmus Rask og tyskeren Jacob Grimm, som klarla den såkalte germanske lydforskyvning, hvorved indoeuropeisk p, t, k (c) tilsvarer germansk f, th (þ), h, slik at f.eks. sanskrit pitar, gresk patēr, latinsk pater i germansk blir f.eks. norrønt faþer (fadir), engelsk father, og latinsk cornu i engelsk, tysk og nordisk heter horn. Ved hjelp av denne og andre lydlover søker etymologien ikke lenger etter tilfeldige ytre likheter, men følger hva som er kalt den genetiske sammenheng ordet har tilbake til dets tidligste form i grunnspråket.

Hvor fristende det enn kan være å sette likhetstegn mellom det norske verbet ha, tysk haben og det latinske habere med samme betydning, så er det likevel bevislig at de ikke er etymologisk identiske, men må komme av to forskjellige ord i grunnspråket. Likheten er med andre ord tilfeldig. Omvendt kan det ut fra samme lydregler konstateres at siden dyrenavnet katt, som gjenfinnes i latinsk cattus, ikke har fått overgangen c til h, må det dreie seg om et lånord i germansk. I det hele tatt er etymologien det sikreste middel til å bringe på det rene ordenes innlåning og vandring fra land til land. Også person- og stedsnavn lar seg bare betydningsmessig forklare om man søker til de eldste tilgjengelige eller konstruerbare former av ordet. En for overfladisk og tilsynelatende nærliggende fortolkning av ordenes betydning kan lett lede til falsk etymologi eller folkeetymologi.

Den etymologiske betydning av ordene kan meget ofte tjene til å forklare et ords betydning og enda oftere den betydningsendring ordene har gjennomgått. Derfor vil leksikalske verker og fyldigere ordbøker gjerne ha med etymologiske opplysninger til artiklene. De grunnleggende verker i Norge er Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (1903–06, faksimileutg. 1991; økt utg. Norwegisch-Dänisches etymologisches Wörterbuch, 1910, 2. oppl. 1960), Alf Torp: Nynorsk etymologisk ordbok (1919, faksimileutg. 1992), Jan de Vries: Altnordisches etymologisches Wörterbuch (1962) og Niels Åge Nielsen: Dansk etymologisk ordbog (4. utg., 1989).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.