Etymologi eller ordhistorie er den delen av språkvitenskapen som tar for seg hvor ordene kommer fra. Det vil si ordenes avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydningshistorie.
Etymologi brukes også om grunnformen eller grunnbetydningen til et ord. Man sier for eksempel at etymologien til dusin er det franske douze (tolv), eller at herre etymologisk henger sammen med komparativ til en germansk grunnform haira- med betydningen gråhåret.
Ordet etymologi uttrykker egentlig den oppfatningen at det eksisterer en naturlig sammenheng mellom tingen og tingens navn, altså at ordet ved sin form og klang avspeiler tingens sanne og virkelige vesen. Dette er også tydelig tilfellet når det gjelder de såkalte onomatopoetiske eller lydhermende ordene, for eksempel brumme, og fugleskriket i kråke (egentlig krāke).
I alle språk er det mange ord hvor det er en åpenbar sammenheng mellom form og betydning. Det er lett for enhver å øyne sammenhengen mellom venn, vennlig og vennskap, og det krever relativt beskjeden fagkunnskap for å se den etymologiske forbindelsen mellom flyte, flod, flåte, fløte og derfra å trekke linjer til for eksempel tysk fliessen og engelsk float.
Ved de aller fleste ord er imidlertid den etymologiske sammenhengen og betydningen vanskelig å se for en amatør, ikke sjelden også for en erfaren lingvist. Det gjelder ikke minst en mengde arveord som hører til de mest dagligdagse i språket.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.