Vinter, årets kaldeste årstid, på høyere breddegrader på den nordlige halvkule gjerne månedene desember–februar (mars). Vinteren kommer i forbindelse med vintersolverv, da solen står lavest på himmelen. Treghet ved avkjøling av jordoverflaten og atmosfæren gjør at vinterens hovedtyngde kommer etter vintersolverv.

På høyere breddegrader på den sørlige halvkule faller vinteren i månedene juni–august (september). På lavere breddegrader, mellom vendesirklene, står solen på sitt høyeste to ganger i året, og det blir mindre relevant å tale om vinter; betegnelsen blir likevel til dels brukt om den del av året som har den laveste middeltemperatur. I maritimt pregede områder i den tempererte sone er vinteren karakterisert av urolig og sterkt vekslende vær med atskillig nedbør, delvis som snø. I innlandet er kulde og varig snødekke typisk. I polarstrøkene er vinteren preget av sterk kulde og lite nedbør. Varigheten regnes her ofte til seks måneder, fra november til april i nord.

I klimalæren defineres gjerne vinter kvantitativt til den perioden av året da den normale døgnmiddeltemperaturen er lavere enn 0 °C. Etter denne definisjonen varer vinteren i Oslo 119 døgn og i Tromsø 160 døgn, mens Stavanger ikke har noen vinter overhodet ettersom den kaldeste måneden (februar) har en døgnmiddeltemperatur på 1,1 °C.

På primstaven regnes vinteren som halvåret fra 14. oktober (vinterdagen) til 14. april (sommerdagen).

Se også atomvinter

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.