lind

Lind, slekt i kattostfamilien (tidligere lindefamilien). Trær, ofte store og med tykke stammer. Bladene er skjevt hjerteformet og sagtakket i kanten, blomsterstanden kvastformet og sammenvokst med et stort, gulgrønt forblad som siden fungerer som spredningsorgan for nøttefruktene. Blomstene er gulhvite med sterk duft; det er begerbladene som er utstyrt som nektarier.

50 arter i Europa, Asia og Amerika. I Norge bare én viltvoksende art, vanlig lind, T. cordata, i berg og på lune, tørre steder nord til Ringebu på Østlandet og til Sunnmøre på Vestlandet, dessuten isolerte forekomster i Trøndelag og på Brønnøy i Nordland. Lind kan bli gammel, flere hundre år, men blir som oftest innhul. Det er store trær, opp til 30 m og med stammer som måler 7 m i omkrets. I hager og parker og som allétrær blir plantet storlind, som har lodne bladstilker, ungarsk sølvlind, T. tomentosa, med sølvgrå filt på undersiden av bladene, og amerikansk sølvlind, T. americana, som har større blomsterkvaster. Parklind, T. x europaea, er en hybrid mellom lind og storlind. Parklind har bladstilker uten hår og blad som er grønne på begge sider.

Lind har vært en av de viktigste fiberplantene. Basten er motstandsdyktig mot sjøvann og ble brukt til tau, «bastetau», til matter og kurver, og i eldre tid til å lage beholdere for smør, «smørlaupar». En del av tauverket i Osebergfunnet er visstnok lindbast. Lindete av blomstene er blitt anvendt i medisinen som svettedrivende og smertestillende middel.

Lind lar seg beskjære ganske sterkt og har vært mye brukt som prydtre. Den tåler også godt luftforurensning og kan derfor brukes som allé- og veirabatt-tre langs trafikkerte veier.

• Egenskaper
• Anbefalt litteratur