lind

Lind er trær som ofte er store og har tykke stammer, opptil tre meter i diameter hos de største. De mørkegrønne bladene er skjevt hjerteforma og har små sagtenner i kanten. På oversida er bladene uten hår, men på undersida finnes det små rustbrune hårdusker i nervevinklene. Blomsterstanden er kvastforma og sammenvokst med et stort, gulgrønt forblad som siden fungerer som spredningsorgan for nøttefruktene.

Det er mellom fire og femten blomster i hver blomsterstand. De radiærsymmetriske blomstene er gulhvite og har sterk duft. Blomstene har fem frie begerblader og fem frie kronblader. Pollenbærerne er tallrike, men det er bare én griffel med et hodeforma arr. Lind produserer rikelig med nektar fra nektarier som finnes på begerbladene.

Lind er avhengig av høye sommertemperaturer for vellykka frøproduksjon slik at artens hovedutbredelse er i sørlige deler av Østlandet. Siden lind lever svært lenge, kan arten allikevel finnes på steder der klimaet var gunstig i fortida selv om dagens forhold ikke er optimale.

Lokalklimatiske forhold gjør at lind også finnes i kyst og fjordstrøk til Møre og Romsdal og noen få steder lenger nord; for eksempel Ørland og Brønnøy. I utkantene av sin utbredelse finnes lind i varme sør- eller sørvestvendte lier og rasmarker. Linda har hatt mye større utbredelse i Norge tidligere da klimaet var varmere (subboreal tid). Lind er et vanlig skogstre i Europa og finnes videre i Vest-Asia.

Lind er vurdert til kategorien NT – nær truet i Rødlista av 2021 på grunn av stadig reduksjon i populasjonsstørrelse og manglende rekruttering fra frø. Selv i de klimatisk gunstigste områdene i Norge er det svært sjelden å finne frøplanter av lind. Siden individer av lind lever svært lenge og nyrekruttering fra rotskudd og stubbeskudd er vanlig vil populasjonene opprettholdes uten frørekruttering.

Av de store skogstrærne i Norge er lind unik på den måten at arten er insektpollinert i motsetning til det vanlige; vindpollinering. Denne strategien innebærer også at lind blomster langt seinere i sesongen enn de andre, som regel i juli.

Lind besøkes hyppig av bier og humler, men mange andre insektgrupper har vært observert, for eksempel fluer og ulike nattaktive sommerfugler. Lindeblomstene er førsthannlige, det vil si at pollenknappene åpnes først og at arret modnes etterpå slik at risikoen for sjølpollinering reduseres.

Frukten hos lind er nøtter med fra ett til tre frø. Forbladet som sitter nedenfor fruktstanden fungerer som en vinge slik at fruktstanden roterer gjennom lufta når fruktene løsner fra treet. På denne måten reduseres fallhastigheten og spredningsdistansen fra mortreet øker.

Lind regnes nå til den meget store kattostfamilien etter at den mindre lindefamilien er inkludert i denne. Lindeslekta har om lag 23 arter i tempererte strøk av den nordlige halvkule. Lind, Tilia cordata, er den eneste opprinnelige viltvoksende arten i slekta i Norge, men storlind, Tilia platyphyllos, og parklind, Tilia x europaea som er hybriden mellom de to, plantes mye som parktrær og forviller seg.

Flere andre arter i lindeslekta plantes noe som park- og allétrær: ungarsk sølvlind, Tilia tomentosa, som har sølvgrå filt på undersiden av bladene og amerikansk sølvlind, Tilia americana, som har større blomsterkvaster.

Lind har hatt en sterk posisjon i tidligere tiders forestillingsverden, i mange områder av Europa anses lind som et hellig tre og det knyttes mange myter og forestillinger til treet. Også i Norge har lind inngått i forestillinger og diktning.

Lind nevnes allerede i Voluspå, i strofe 50 brukes lind i betydningen skjold, trolig fordi slike kunne lages av lindevirke. Lind inngår i flere ridderviser og andre folkeviser, men er nærmest fraværende fra stev. Det at lind hovedsakelig forekommer i materiale som er sterkt påvirka av sør-europeiske overleveringer tolkes som at lindemotivet i stor grad er importert, noe som skyldes at lind nok ikke var vanlig da dette stoffet oppstod.

Navnet lind er helt enerådende i Norge og lignende navn er vidt utbredt i Europa der lindearter finnes.

Lindetrær kan bli svært gamle, flere hundre år eller endog tusen år eller mer. Eldre lindetrær blir gjerne hule, men fordi lind har evnen til å danne innvendige luftrøtter ned gjennom hulrom og forankre dem i bakken kan slike hule sylindre stå i mange år. På bratt og urolig grunn blir det sjelden store trær, men hvis stammer faller vil de ofte danne nye skudd slik at et individ vil kunne ha mange stammer utover store områder. På denne måten kan ett individ leve videre selv om enkeltstammer dør og det er foreslått at noen slike linder kan være flere tusen år gamle, opptil 6000 år.

Den absolutt viktigste bruken av lind har vært som fiberplante; lindebast har vært brukt til tauverk, til matter og annet. Tau av lindebast ble holdt for å være særlig motstandsdyktig mot sjøvann og ble brukt i båter og til fiskeredskaper. En del av tauverket i Osebergfunnet er visstnok lindbast.

Lindebast ble også brukt til mye forskjellig i hus og i gårdsdrift slik som matter og kurver, beholdere for smør, «smørlaupar». Lindeskoger var derfor svært verdifulle og flere steder, særlig i kyst- og fjordstrøka, kunne eierskap til lindeskogen være atskilt fra eierskapet til grunnen ellers.

Lind tåler beskjæring svært godt og har vært mye brukt som prydtre. Den tåler også godt luftforurensning og kan derfor brukes som allétre og veirabatt-tre langs trafikkerte veier.

Lindete av blomstene er en utbredt bruk av lind. Denne drikken har vært tilskrevet ulike effekter slik som svettedrivende, beroligende og avslappende virkning.

Yteved og kjerneved er begge blekgule av farge. Densitet ved 15 % fuktighet er cirka 0,50 gram/cm³. Lind er et lett treslag og har temmelig løs ved, og heller ikke særlig stor styrke. Cellene har spiralforsterkning innvendig, noe som medvirker til en forholdsvis stor krymping i lengderetningen, men veden er stabil etter tørking.

Veden av lind er mye anvendt til treskjæring og dreiing, men kan være vanskelig å gi en glatt overflate. Den lave vekten har gitt den en utstrakt anvendelse til proteser. Ellers brukes lind til å lage former, blindtre, trekull og treull.

Det har vært stor oppmerksomhet knytta til det årvisse fenomenet at det under blomstrende lindetrær i byer ofte finnes mengder av døde humler. Dette er i hovedsak parklind som er vanligst som beplantning.

Flere teorier er lansert, blant annet at lind skulle ha giftig nektar, at humlene sulter ihjel fordi det er lite nektar å finne selv om blomstringa er svært kraftig, at humlene blir utsatt for predasjon av fugler idet de oppsøker blomstene eller at de rett og slett lider en naturlig død.

Man vet ikke sikkert hvilke faktorer som er viktigst, men at nektaren skulle være giftig eller at humlene dør av sult oppfattes av de fleste forskere som lite sannsynlig. Flere forskere holder hypotesen om naturlig død som den mest sannsynlige: Humler lever ikke så lenge, blomstrende lind er en viktig matkilde på høysommeren og under trærne er det asfalt som gjør at døde humler er iøynefallende. Den nyere hypotesen om predasjon er foreløpig mindre undersøkt. Sikkert er det imidlertid at fenomenet med lind og humledød trenger flere undersøkelser for å avklares.

• kattostfamilien
• parklind
• storlind

• Lind i Artsdatabankens rødliste

• Nedkvitne, Knut & Johannes Gjerdåker: Lind i norsk natur og tradisjon, 1997, isbn 82-90660-20-0, Finn boken
• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)