Restaurasjonen og klassisismens tid (1660–1798). Etter 1660 ble fornuftsdyrkelsen for alvor dominerende, og vitenskapen fikk et sterkt oppsving. Dens store navn er Isac Newton.
I filosofien ble John Lockes empirisme bestemmende og ble ført videre på 1700-tallet av David Hume. Diktningen kom etter hoffets Paris-eksil under innflytelse av fransk klassisisme. Man la større vekt på tankens og stilens klarhet enn på fantasi og subjektive følelser. John Dryden var lederen for den nye retningen. Han brukte helst parvis rimede linjer på ti stavelser, «heroiske kupletter», som ble det viktigste versemålet for engelsk poesi helt til slutten av 1700-tallet. Hans kritiske essayer fikk betydning for utviklingen av en moderne engelsk prosa.
Puritanismen gjorde seg gjeldende i litteraturen, særlig ved John Bunyans berømte allegoriske roman The Pilgrim's Progress (1678). Men reaksjonen mot puritanismen var den dominerende tendensen, særlig i hoffkretser, og teateret blomstret på ny opp. William Davenant laget operaer og store utstyrsstykker, heltetragedien ble dyrket av mange, men mest typisk for tiden var sosietetskomedien, «the comedy of manners», halvt satirisk, halvt kynisk, beryktet for sin umoral, berømt for sitt vidd og sin eleganse. Foruten Dryden er de store navn George Etherege, William Wycherley, William Congreve, John Vanbrugh og George Farquhar. Etter cirka 1700 gikk smaken mer i retning av det sentimentale, og gjennom hele 1700-tallet ble det skrevet svært lite for teateret som har bevart sin interesse, bortsett fra John Gays The Beggar's Opera (1728) og Oliver Goldsmiths og Richard Brinsley Sheridans muntre komedier i 1770-årene.
Under kampen mellom whigger og toryer fra 1688 ble mange forfattere tatt i partienes tjeneste. Daniel Defoe startet det første tidsskrift av betydning, The Review (1704–1713). Jonathan Swift ble ved sin penn en innflytelsesrik mann på toryenes side. Han var et satirisk geni som også kunne kunsten å fortelle, blant annet med Gulliver's Travels. Richard Steele og Joseph Addison hevet tidsskriftlitteraturen opp på et høyt nivå og gjorde den samtidig populær, gjennom The Tatler (1709–1711) og The Spectator (1711–1712).
Klassisismens største dikter var Alexander Pope, som i smidige kupletter skrev en poetikk, en populærfilosofisk avhandling og så vel lette som grove satirer. Defoe, Swift, Steele, Addison, Pope og tenkere som George Berkeley og Lord Shaftesbury var virksomme under dronning Anna, og hennes regjeringstid (1702–1714) blir i litteraturhistorien ofte betegnet som «the Augustan Age», i sammenligning med den romerske litteraturs gullalder.
Borgerklassen var nå et lesende publikum i sterk vekst. Dens kjæreste lesning ble romanene, som utviklet seg i moderne form på 1700-tallet. Den viktigste forløperen var Daniel Defoe med sin detaljrealisme og aktualitetsinteresse (Robinson Crusoe, Moll Flanders og andre). Samuel Richardson gjorde seg bemerket med sin fine psykologiske iakttagelsesevne og enhet i handlingen (Clarissa, 1748). Hans samtidige Henry Fielding forente en illusjonsløs psykologisk realisme med en bred realistisk miljøskildring (Tom Jones, 1749). Tobias Smollett skrev episodiske og grovkornede fortellinger, mens Oliver Goldsmith lot sentimentaliteten få fritt løp i The Vicar of Wakefield (1766). I en klasse for seg står Laurence Sterne. Nevnes bør også politikeren Edmund Burke, sosialøkonomen Adam Smith og historikeren Edward Gibbon.
Fra cirka 1750 har perioden gjerne navn etter Samuel Johnson, som da ble den store smaksdommer. I poesien skildret allerede James Thomson naturen for dens egen skyld (The Seasons, 1726–1730), mens Edward Young og Thomas Gray grublet melankolsk over døden. Hos William Collins og William Cowper får følelsene ofte et lyrisk liv som vitner om noe nytt. Men bruddet med klassisk stil og livsfølelse kommer først med William Blake (1757–1827), en eiendommelig dikter som unndrar seg enhver klassifisering. Og i Skottland nådde lyrikken en ny frihet hos Robert Burns.
Imens hadde folkloristene økt interessen for den nasjonale fortiden, for det folkelige og det mystiske. James Macphersons storslåtte falskneri, Ossian-diktene (1760–1763), vakte oppsikt over hele Europa, og biskop Percys folkevisesamling Reliques of Ancient English Poetry (1765) reddet en mengde gamle viser fra undergang. Det begynnende svermeriet for middelalderen gjorde seg gjeldende i romanen i form av «the Gothic romance», en slags romantisk «gyser» som ble innledet med Horace Walpoles The Castle of Otranto (1765).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.