Storbritannias litteratur

Den angelsaksiske perioden var i perioden ca. 600 – 1100. Det finnes på angelsaksisk rester av en rik versdiktning i de germanske allittererende versemål. Eldst er heltekvadene, som er preget av den opprinnelig hedensk-germanske fellestradisjonen, dens sagnkrets og mytologi, med senere kristent islett. Det største og betydeligste, Beowulf, fikk sin nåværende form rundt år 700. Av senere opprinnelse er Slaget ved Brunanburh og Slaget ved Maldon. Noen få lyriske dikt har også overlevd. Det oppstod ellers en rik kristelig diktning, mest i Northumbria. Særlig kjent er visjonsdiktet Drømmen om det hellige kors. Innenfor denne diktningen møter vi for første gang to navngitte skalder, Caedmon og Cynewulf.

Prosalitteraturen på 600- og 700-tallet er dominert av geistlige som skrev på latin, særlig Aldhelm og de berømte Beda og Alkuin. Under Alfred den store, som regjerte i perioden 871–899, blomstret litteraturen på folkespråket opp. Vestsaksisk seiret over de andre angelsaksiske dialektene og ble skriftspråk. Alfred samlet og reviderte de gamle lovene, påbegynte den verdifulle Angelsaksiske krønike og oversatte selv eller lot oversette en rekke verker fra latin. Fra midten av 900-tallet spilte benediktinerne en stor rolle, og særlig Aelfric tilførte engelsk prosa en ny ledighet og klarhet i sine prekener og helgenbiografier.

Middelengelsk litteratur var i perioden ca. 1100–1500. Etter normannernes erobring i 1066 ble skriftspråkene for det meste latin og fransk. Den angelsaksiske krønike ble fortsatt helt til 1154, og det finnes en del prekener på folkemålet. Men så godt som ingenting av versdiktningen er bevart fra tiden før cirka 1200. Av latinske verker må nevnes William of Malmesburys Englandshistorie Gesta Regum Anglorum (1127) og Geoffrey of Monmouths krønike Historia Regum Britanniae (cirka 1140). Geoffrey samlet og bearbeidet de keltiske sagnene om kong Arthur og hans riddere, og hans bok ble direkte eller indirekte den viktigste kilde for de mange senere Arthur-diktninger på engelsk, fransk og andre språk. Av teologiske og filosofiske forfattere som skrev på latin, kan nevnes Anselm og de senere Roger Bacon, Johannes Duns Scotus og William of Ockham.

Cirka 1200 fikk den hjemlige engelske litteratur et sterkt oppsving. Munken Orm skrev versifiserte parafraser over kirkeårets evangelietekster, Ormulum, og på prosa kom Ancren Riwle, en håndbok for vordende nonner. Fra omtrent samme tid stammer den vakre rimdialogen The Owl and the Nightingale. Dessuten har man fra 1205 Layamons Brut, en engelsk gjenfortelling, via en fransk versjon, av Geoffrey of Monmouths sagabok.

På 1200- og 1300-tallet ble de metriske «romansene» – fortellende dikt og diktsykler om Arthur, Karl den store, Alexander og andre store helter – umåtelig populære. Den europeiske trubadurdiktningen slo igjennom i lyrikken, som ble utpreget sangbar, men mange av de vakreste sangene har et helt engelsk preg. Av større religiøse dikt må nevnes Cursor mundi (cirka 1300). Poesien er moderne i rim og rytme, men den gamle allittererende diktningen fikk en gjenoppblomstring på vestengelsk språkområde på midten av 1300-tallet, blant annet i ridderfortellingen Sir Gawayne and the Grene Knight. William Langland tilskrives den religiøse allegorien The Vision Concerning Piers Plowman (1362–1377), med bitter satire over kirken. Reformatoren John Wycliffe og hans medhjelpere fikk i stand den første fullstendige oversettelse av Bibelen til engelsk (cirka 1382–1388).

På 1300-tallet levde også John Gower og Englands største dikter før William Shakespeare, Geoffrey Chaucer. Hans hovedverk, The Canterbury Tales, er frukten av alt som både middelalder og renessanse hadde lært ham. Språklig bidrog han til å festne East Midland-dialekten som engelsk norm. Samtidig fikk den skotske litteraturen sitt første store verk i John Barbours nasjonalepos The Bruce, skrevet på nordengelsk dialekt rundt 1375. Både i England og Skottland fikk Chaucer mange etterfølgere. De skotske, Jakob 1, Robert Henryson og senere William Dunbar og Gawain Douglas, er de betydeligste.

Språkutviklingen førte til at sansen for eldre rytmer gikk tapt, og diktningen fikk dårlige vilkår. Men folkevisen trivdes på 1400-tallet. Det folkelige religiøse drama, mysteriespillene, hadde sin blomstringstid på 1300- og 1400-tallet. Etter hvert kom også «moralitetene» til; best kjent er Everyman (Enhver). I 1476 brakte William Caxton boktrykkerkunsten til England, og det fikk stor betydning for gjenfødelsen av engelsk litteratur på 1500-tallet at han trykte opp gamle middelaldertekster, blant andre Chaucer. I 1485 trykte han Sir Thomas Malorys Morte d'Arthur, som formidlet Arthur-legendene på en samtidig ukunstlet og poetisk prosa til en voksende leserkrets.

Den engelske renessansen var i perioden 1500–1660. Renessansen kom sent til England, men skapte et sterkt åndelig liv. De engelske universitetene ble sentre for humanistiske studier, og menn som Thomas Linacre, John Colet og Sir Thomas More kastet glans over engelsk lærdom. Erasmus Roterodamus oppholdt seg ofte og lenge i England. Latinen fikk nytt liv som de lærdes språk, og Mores dikteriske skildring av en idealstat, Utopia (1516), kom først på latin. Men engelsken fikk støtte i reformasjonen. William Tyndale oversatte Det nye testamente (1525–1526) og litt av Det gamle testamente, og Miles Coverdale hele Bibelen (1535), som nå for første gang ble trykt på engelsk. Deres vakre, folkelige språk ble bestemmende for den endelige Authorized Version i 1611, som har gitt rike impulser til senere engelsk litteratur. En lignende betydning fikk den engelske kirkes messebok, The Book of Common Prayer (1552).

I poesien var 1500-tallet en rik vekst- og læretid. I 1557 kom den første trykte lyrikksamlingen på engelsk, Tottel's Miscellany. De fleste bidragene var av Sir Thomas Wyatt og Henry Howard, jarl av Surrey, som innførte nye italienske versformer, særlig sonetten. Sonettdiktningen ble dyrket av blant andre Philip Sidney, Edmund Spenser og William Shakespeare. Jarlen av Surrey var også den første som brukte blankvers, i oversettelser fra Aeneiden. Spenser akklimatiserte hyrdediktningen i England med sin Shepheardes Calender (1579), og nådde høydepunktet i tidens og nasjonens poesi med sitt store lyrisk-episk-allegoriske dikt The Faerie Queene (1596). Oversettelsene florerte, og prosalitteraturen fikk et veldig omfang.

John Lylys roman Euphues (1578) brakte en sterkt ornamental prosastil på moten. Språket var ennå i en meget flytende tilstand, og mange forfattere, ikke minst Shakespeare, beruset seg i de muligheter det bød dem. Andre hadde en mer stabiliserende innflytelse, for eksempel den første egentlige essayist i England, Francis Bacon.

Perioden nådde høyest i teateret. Tragedien fikk sitt gjennombrudd med Gorboduc (1562) av Thomas Norton og Thomas Sackville. Denne var på blankvers, som ble renessansedramaets viktigste versemål. I 1576 fikk London sitt første faste teater, og i de følgende år vokste det frem en rik dramatisk diktning. Høyest rager Shakespeare, men også mange av hans samtidige var store dramatikere. Før ham opptrådte Lyly, Robert Greene, George Peele, Thomas Kyd og Christopher Marlowe. I 1598 kom Ben Jonson med karakterkomedien Every Man in His Humour, og ble med sin lærdom og sitt forsvar for de klassiske idealer en rival for Shakespeare. De viktigste navn for øvrig var George Chapman, Thomas Dekker, John Marston, Thomas Middleton, Thomas Heywood, Francis Beaumont og John Fletcher, John Webster, John Ford og Philip Massinger.

Imens bredte puritanismen seg, og ved utbruddet av borgerkrigene i 1642 ble teatrene stengt. Etter hvert kom lyrikerne igjen i forgrunnen. John Donne ble med sine eiendommelige metaforer, ordspill og tankefigurer den sentrale skikkelsen i den «metafysiske» dikterskole. Blant hans etterfølgere må nevnes George Herbert, Richard Crashaw og Henry Vaughan. De største navn er ellers Robert Herrick, Andrew Marvell og fremfor alle John Milton. Milton kjempet for religiøs og politisk frihet i en lang rekke prosaskrifter på engelsk og latin. Etter restaurasjonen utgav han sitt monumentale epos om syndefallet, Paradise Lost, som snart fikk en sentral plass i engelsk litteratur. Men i sin samtid ble han nesten overskygget av Abraham Cowley, som sammen med Edmund Waller og John Denham innvarslet en ny smaksretning i poesien. I prosalitteraturen var fornuften alt satt i høysetet (Bacon, Milton, Hobbes), skjønt de to ypperste prosastilister, Jeremy Taylor og Sir Thomas Browne, talte direkte til de religiøse følelser.

Restaurasjonen og klassisismens tid (1660–1798). Etter 1660 ble fornuftsdyrkelsen for alvor dominerende, og vitenskapen fikk et sterkt oppsving. Dens store navn er Isac Newton.

I filosofien ble John Lockes empirisme bestemmende og ble ført videre på 1700-tallet av David Hume. Diktningen kom etter hoffets Paris-eksil under innflytelse av fransk klassisisme. Man la større vekt på tankens og stilens klarhet enn på fantasi og subjektive følelser. John Dryden var lederen for den nye retningen. Han brukte helst parvis rimede linjer på ti stavelser, «heroiske kupletter», som ble det viktigste versemålet for engelsk poesi helt til slutten av 1700-tallet. Hans kritiske essayer fikk betydning for utviklingen av en moderne engelsk prosa.

Puritanismen gjorde seg gjeldende i litteraturen, særlig ved John Bunyans berømte allegoriske roman The Pilgrim's Progress (1678). Men reaksjonen mot puritanismen var den dominerende tendensen, særlig i hoffkretser, og teateret blomstret på ny opp. William Davenant laget operaer og store utstyrsstykker, heltetragedien ble dyrket av mange, men mest typisk for tiden var sosietetskomedien, «the comedy of manners», halvt satirisk, halvt kynisk, beryktet for sin umoral, berømt for sitt vidd og sin eleganse. Foruten Dryden er de store navn George Etherege, William Wycherley, William Congreve, John Vanbrugh og George Farquhar. Etter cirka 1700 gikk smaken mer i retning av det sentimentale, og gjennom hele 1700-tallet ble det skrevet svært lite for teateret som har bevart sin interesse, bortsett fra John Gays The Beggar's Opera (1728) og Oliver Goldsmiths og Richard Brinsley Sheridans muntre komedier i 1770-årene.

Under kampen mellom whigger og toryer fra 1688 ble mange forfattere tatt i partienes tjeneste. Daniel Defoe startet det første tidsskrift av betydning, The Review (1704–1713). Jonathan Swift ble ved sin penn en innflytelsesrik mann på toryenes side. Han var et satirisk geni som også kunne kunsten å fortelle, blant annet med Gulliver's Travels. Richard Steele og Joseph Addison hevet tidsskriftlitteraturen opp på et høyt nivå og gjorde den samtidig populær, gjennom The Tatler (1709–1711) og The Spectator (1711–1712).

Klassisismens største dikter var Alexander Pope, som i smidige kupletter skrev en poetikk, en populærfilosofisk avhandling og så vel lette som grove satirer. Defoe, Swift, Steele, Addison, Pope og tenkere som George Berkeley og Lord Shaftesbury var virksomme under dronning Anna, og hennes regjeringstid (1702–1714) blir i litteraturhistorien ofte betegnet som «the Augustan Age», i sammenligning med den romerske litteraturs gullalder.

Borgerklassen var nå et lesende publikum i sterk vekst. Dens kjæreste lesning ble romanene, som utviklet seg i moderne form på 1700-tallet. Den viktigste forløperen var Daniel Defoe med sin detaljrealisme og aktualitetsinteresse (Robinson Crusoe, Moll Flanders og andre). Samuel Richardson gjorde seg bemerket med sin fine psykologiske iakttagelsesevne og enhet i handlingen (Clarissa, 1748). Hans samtidige Henry Fielding forente en illusjonsløs psykologisk realisme med en bred realistisk miljøskildring (Tom Jones, 1749). Tobias Smollett skrev episodiske og grovkornede fortellinger, mens Oliver Goldsmith lot sentimentaliteten få fritt løp i The Vicar of Wakefield (1766). I en klasse for seg står Laurence Sterne. Nevnes bør også politikeren Edmund Burke, sosialøkonomen Adam Smith og historikeren Edward Gibbon.

Fra cirka 1750 har perioden gjerne navn etter Samuel Johnson, som da ble den store smaksdommer. I poesien skildret allerede James Thomson naturen for dens egen skyld (The Seasons, 1726–1730), mens Edward Young og Thomas Gray grublet melankolsk over døden. Hos William Collins og William Cowper får følelsene ofte et lyrisk liv som vitner om noe nytt. Men bruddet med klassisk stil og livsfølelse kommer først med William Blake (1757–1827), en eiendommelig dikter som unndrar seg enhver klassifisering. Og i Skottland nådde lyrikken en ny frihet hos Robert Burns.

Imens hadde folkloristene økt interessen for den nasjonale fortiden, for det folkelige og det mystiske. James Macphersons storslåtte falskneri, Ossian-diktene (1760–1763), vakte oppsikt over hele Europa, og biskop Percys folkevisesamling Reliques of Ancient English Poetry (1765) reddet en mengde gamle viser fra undergang. Det begynnende svermeriet for middelalderen gjorde seg gjeldende i romanen i form av «the Gothic romance», en slags romantisk «gyser» som ble innledet med Horace Walpoles The Castle of Otranto (1765).

Romantikken i engelsk litteratur dateres gjerne fra 1798, da William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge sammen utgav Lyrical Ballads, en diktsamling som ved sin naturtilbedelse og sin bruk av folkevisens form representerte et opprør mot klassisismen. Wordsworth forsynte dens andre utgave (1800) med et dikterisk manifest, hvor han i rasjonalistisk like mye som i romantisk ånd forkynte sin tro på enkle, landsens mennesker og et enkelt, folkelig språk. De to forfatterne dannet, sammen med den mindre betydelige Robert Southey, den første gruppen engelske romantikere. Politisk endte de i reaksjonen, mens en yngre generasjon med Lord Byron og Percy B. Shelley i spissen hengav seg til en ytterliggående frihetsforkynnelse, politisk, religiøst og moralsk.

John Keats står for seg med sitt skjønnhetsevangelium. I Skottland samlet Walter Scott viser fra grensedistriktene og skrev fargerike versfortellinger på grunnlag av sagn og historie. Senere gikk han over til den historiske romanen, hvor han ble banebrytende. En fin kunstner både på vers og prosa var W. S. Landor. Kronologisk hører også Thomas Love Peacock og Jane Austen med til perioden, skjønt særlig den sistes fengslende små romaner snarere vitner om klassisk balanse og nøkternhet enn om romantisk uro og heftighet.

I 1802 begynte det første store polemiske kvartalstidsskrift å utkomme, whiggenes The Edinburgh Review. Toryene startet som motvekt The Quarterly Review (1809–) og i Edinburgh det månedlige Blackwood's Magazine (1817–). The London Magazine hadde en kort, men strålende levetid 1820–1829. Tidsskriftene fikk stor betydning som anmelderorganer, og de gav mange begavede skribenter anledning til å utfolde seg, blant andre essayister som William Hazlitt, Charles Lamb og Thomas De Quincey.

Viktoriatiden var i perioden 1832 - ca. 1895. Parlamentsreformen i 1832 var opptakten til en rivende utvikling på det politiske og sosiale området, mens industri og teknikk samtidig forverret mange problemer. Radikale tendenser ble i stigende grad møtt av et borgerlig vakthold om konvensjoner og sømmelighet, og den økende velstanden gjorde samfunnet som helhet mer stabilt. Viktorianske forfattere var gjerne blant kritikerne av det bestående, men de kan ofte virke svært forsiktige på moderne lesere. I filosofien ble Jeremy Benthams utilitaristiske ideer ført videre av den liberale J. Stuart Mill. Senere flokket rasjonalistene seg om Darwins utviklingslære og dens bearbeidelse i systematisk filosofi hos Herbert Spencer. Mot nyttefilosofi og materialisme kjempet Thomas Carlyle og Matthew Arnold. De åpnet vinduene ut mot Europa, særlig Tyskland. John Ruskin fikk betydning for det sosiale reformarbeidet og inspirerte den allsidige William Morris. Blant historieskriverne var Thomas Babington Macaulay fremragende ved sin evne til å gjøre fortiden levende.

Romanlitteraturen fikk en veldig utbredelse. Bøkene utkom ofte heftevis, og ble gjerne på tre bind. Fremst står Charles Dickens og William Makepeace Thackeray. Dickens fengsler ved patos og humor (for eksempel i David Copperfield, 1850), og skapte en rekke uforglemmelige skikkelser. Han skildret fortrinnsvis de fattige og undertrykte og påviste det skrikende behovet for større medmenneskelighet. Thackeray lot sin ironi gå ut over sosietetslivet (for eksempel i Vanity Fair, 1848).

Romaner med klar sosial og politisk tendens ble skrevet av Benjamin Disraeli, Elizabeth Cleghorn Gaskell, Charles Kingsley og Charles Reade. Emily Brontë skrev den lidenskapelige Wuthering Heights (1847), og søsteren Charlotte skildret kvinnens følelsesliv med dyp ærlighet. George Eliot (pseudonym for Mary Ann Evans), skrev inntrengende realistisk om moralske konflikter, mens Anthony Trollope foreviget geistligheten i provinsbyen «Barchester» og dens omegn. Edward Lytton skrev en lang rekke romaner i tidens sentimentale smak og stil. Frederick Marryat skrev spennende sjøromaner. William Wilkie Collins regnes som en pioner i detektivlitteraturen. Lewis Carroll skapte den udødelige barneboken Alice in Wonderland.

I periodens senere del er de store navn George Meredith, Robert Louis Stevenson og Thomas Hardy. Hardy, en pessimistisk skildrer av skjebnens lek med menneskene, er Englands fremste hjemstavnsdikter; handlingen i romanene hans foregår alltid i Dorset og grevskapene omkring. Fra Nord-England kom George Gissing, som skildret sin samtid med gledeløs realisme. I lyrikken er Lord Tennyson og Robert Browning de ledende, den ene engelsk i sinn og skinn, den andre mer kosmopolitisk. Tennyson var Poet Laureate fra 1850 og på mange måter en eksponent for sin tid. Han var romantiker, med et slør av vemod eller fjern fortid over sin musikalske og koloristiske prakt. Men han kjempet også med tidens store problemer, som forholdet mellom tro og viten. Browning spesialiserte seg på «dramatiske monologer» og la an på å følge personenes tankesprang og assosiasjoner. Hans kone, Elizabeth Barret Browning, gjorde seg bemerket i flere poetiske sjangere.

Matthew Arnold var også en fin lyriker. Fra cirka 1850 opptrådte «prerafaelittene» med Dante Gabriel Rossetti i spissen. En viss tilknytning til dem hadde Algernon Charles Swinburne, en utfordrende hedning som beruste seg i ord og rytmer. Jesuitten George M. Hopkins skrev eiendommelige dikt som har fått stor betydning for de moderne lyrikere.

Først i 1880-årene kom det nytt liv i teateret med Arthur Wing Pineros og Henry Arthur Jones' velkonstruerte samtidsdramaer. Og etter at Henrik Ibsens innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende fra cirka 1889, opprant en ny æra med George Bernard Shaw som den sentrale skikkelsen. Oscar Wilde var også Ibsen-påvirket i enkelte av sine komedier. Wilde representerer ellers kulminasjonen av den estetisisme som kan følges fra prerafaelittene over essayisten og romanforfatteren Walter Pater og lyrikeren Swinburne til den dekadente kretsen omkring tidsskriftet The Yellow Book i 1890-årene.

Thomas Hardys og Samuel Butlers romaner samlet opprørsstemningen mot viktoriatidens konvensjoner på slutten av 1800-tallet. Hardy gikk etter 1900 over til lyrikken, men også den er viet Dorset. Alfred Edward Housmans tankefulle små dikt har grobunn i Shropshire. Pessimismen hos disse to finner vi igjen i Joseph Conrads fortellinger fra sjøen og Østen. På den annen side førte Rudyard Kipling, imperiets dikter, mye av viktoriatidens følelse av overskudd over i en ny periode. Fremskrittsoptimisme og reformvilje er karakteristisk for mange av de nye navn og strømninger i 1890-årene, tydeligst hos Shaw og H. G. Wells. Shaw gjorde utstrakt bruk av det han mente var Ibsens viktigste nyskapning i dramaet: diskusjonen. Wells var en meget produktiv romanforfatter, og hans bøker ble mer og mer innlegg i den sosiale debatt.

På den kristne fløyen skrev Gilbert Keith Chesterton en rekke særpregede tendensromaner. Arnold Bennett er periodens mest utpregede naturalist med sine hjemstavnsromaner fra Staffordshire. John Galsworthys romaner er delvis preget av sosial satire, men blir stadig mer fylt av forfatterens menneskelige medfølelse. E. M. Forster er en forløper for D. H. Lawrence med sine angrep på maskinkulturen og med sin naturmystikk.

Romanformens mester er amerikaneren Henry James, som ble britisk borger i 1916. I Irland begynte i 1890-årene en nasjonalromantisk renessanse (The Irish Revival), hvor William Butler Yeats og Lady Gregory kom til å spille hovedroller. Yeats ble en av lederne blant de moderne engelske lyrikere.

Før første verdenskrig ble det på mange hold innenfor litteraturen, som i de andre kunstartene, eksperimentert med nye formspråk og nye måter å se virkeligheten på. I lyrikken la «imagistene» vekt på uttrykkets egenverdi og skapte grunnlaget for en poesi uten forklarende og følelsesmessig formidling, men med sterkt suggestiv virkning. Samtidig oppmuntret psykologien (særlig gjennom William James og Sigmund Freud) til en radikal nyorientering i synet på identitet og sjelsliv. Innflytelsen fra kulturantropologien ble også følbar, og den psykologiske og historiske kjennskap til drømmens og mytens vesen førte ofte til en utpreget symbolsk livstolkning hos dikterne. Konvensjonelle skjønnhetsbegreper og alt som smakte av romantikk og Viktoriatid ble avskrevet.

Disse og andre tendenser toppet seg i 1922 i den engelske modernismen sto sentrale verker, T. S. Eliots dikt The Waste Land og James Joyces roman Ulysses. Eliot, som opprinnelig var amerikaner, ble banebrytende for en hel generasjon som dyrket frie rytmer og strofeformer og la an på dristige assosiasjoner og ukonvensjonelle bilder. De fleste betydelige lyrikere, som Robert Graves, W. H. Auden, Stephen Spender, Cecil Day-Lewis og Louis MacNeice, fant likevel sine individuelle særpreg, og det var Auden-kretsen som dominerte i 1930-årene.

Iren Joyce fikk stor innflytelse, ikke minst ved sine forsøk på å gjengi tankestrømmen («stream of consciousness») hos sine romanpersoner. Sterkest påvirket var kanskje Virginia Woolf, som utmerket seg ved en eiendommelig stemningsimpresjonisme. En ny åpenhjertighet i skildringen av det seksuelle gjorde seg gjeldende hos mange forfattere, hos Joyce ut fra et radikalt realistisk standpunkt, hos D. H. Lawrence ut fra et mystisk-primitivistisk. Det gikk mange år før Joyces Ulysses og Lawrences Lady Chatterley's Lover kunne utgis i Storbritannia og USA.

I tiåret etter den første verdenskrig hersket det ellers et desillusjonert samfunns- og menneskesyn. Blant periodens ironiske intellektuelle er Aldous Huxley karakteristisk. Han skapte et uovertruffent vrengebilde av teknikkens idealsamfunn, Brave New World (1932). Andre satirikere er William Somerset Maugham og Evelyn Waugh, til dels også lystspillforfatteren Noël Coward.

Ved overgangen til 1930-årene fikk marxismen et sterkt tak i litteraturen. John Boynton Priestley forente sin udogmatiske sosialisme med kjærligheten til engelske tradisjoner, andre var mer aggressive. Den andre verdenskrig førte imidlertid til nytenkning hos mange, og angrepet på diktaturene fikk sitt skarpeste uttrykk i George Orwells fremtidsroman Nineteen Eighty-Four (1949). Kristendommen var fortsatt en sterk inspirasjonskilde, og fra slutten av 1920-årene fikk den økende betydning blant andre ved en rekke forfatteres konversjon til en høykirkelig eller katolsk tro (George Eliot, Evelyn Waugh, Graham Greene, senere Auden og andre).

Sentralt i 1940- og 1950-årenes romanlitteratur og kulturdebatt stod forfattere som Graham Greene og Arthur Koestler, begge med sterkt engasjement, den ene i katolisismen, den andre i en liberal sosialisme. Omkring midten av 1950-årene gikk en ny generasjon til angrep på det bestående. Det var intellektuelle som Kingsley Amis og John Barrington Wain, og proletarer, dels fra provinsmiljø, som John Gerard Braine, Alan Sillitoe og dramatikerne John Osborne og Arnold Wesker. Osbornes Look Back in Anger (1956) innledet en fornyelse i engelsk teater og satte et slags stempel på perioden («The angry decade», «Angry young men» og så videre).

Imens fortsatte andre romanforfattere å interessere seg mest for moralske og emosjonelle konflikter i privatlivet, ofte med tendenser henimot det groteske, som hos Angus Wilson og Iris Murdoch. Joyce Cary og Lawrence George Durrell eksperimenterte dristig med skiftende synspunkter på sine personer, mens William Golding og Anthony Burgess diktet skremmende myter om mennesket og verden og om tidens unge. Mange av tendensene hos de foregående finnes samlet hos Doris Lessing, som slutter seg til rekken av betydelige kvinnelige forfattere i moderne tid, med navn som Ivy Compton-Burnett, Virginia Woolf og Elizabeth Bowen i mellomkrigstiden, Iris Murdoch, Margaret Drabble, Muriel Spark, Antonia Byatt, Angela Carter, Edna O'Brien, Fay Weldon, Anita Brookner, Pat Barker, Penelope Lively og Beryl Bainbridge i de senere årene. Flere av disse er i likhet med Lessing sterkt opptatt av kvinneproblematikk. Blant mannlige romanforfattere som har stått i fremste rekke de seneste årene, må nevnes Barry Unsworth, Julian Barnes, Ian McEwan, Graham Swift, Peter Ackroyd, Martin Amis og Adam Thorpe.

Et interessant fenomen i moderne engelsk litteratur er de store romanseriene, med navn som Anthony Dymoke Powell, Charles Percy Snow og Doris Lessing. Saftige satirer fra akademisk miljø er skrevet av Malcolm Bradbury og David Lodge. Den norskættede Roald Dahl ble blant annet kjent for sine sofistikerte grøssere. I den lette sjanger fortjener to fra en eldre generasjon særlig å nevnes: P. G. Wodehouse, med sine humoristiske overklassefortellinger, og kriminalforfatteren Agatha Christie. Kriminal- og spenningslitteraturen står fortsatt sterkt, med navn som P. D. James, John Le Carré og Ruth Rendell.

I teateret innledet T. S. Eliots Murder in the Cathedral (1935) en oppblomstring av versdramaet som varte i 25 år, og Christopher Fry førte sjangeren i sterkt lyrisk retning. I 1950-årene ble dens plass på sett og vis fylt av det såkalte absurde drama, som hadde noe av sin grobunn i fransk eksistensialisme og fikk sitt gjennombrudd i London med Samuel Becketts Waiting for Godot i 1955. Harold Pinter har lært mye av Beckett, men presenterer en mer realistisk fasade. Pinter og John Osborne er de sentrale navn i den nye gullalder i engelsk drama, som også rommer navn som Arnold Wesker, John Arden, Peter Nichols, Peter Levin Shaffer, Tom Stoppard, David Storey, David Hare, Frank McGuiness og den populære komedieforfatteren Alan Ayckbourn. Et karakteristisk innslag i nyere dramatikk, blant andre hos Edward Bond, er interessen for vold og fremstillingen av vold på scenen. Ellers har mange av de nevnte også skrevet for film og tv, og i den sammenhengen må Dennis Potter nevnes.

Dylan Thomas representerte høydepunktet i en nyromantisk, rapsodisk lyrikkutfoldelse, som fremkalte en reaksjon etter hans død hos de såkalte «New Lines» eller «Movement» lyrikere, blant annet Elizabeth Joan Jennings, Philip Arthur Larkin, Thom Gunn, Donald Alfred Davie og John Wain. Disse har siden gått hver sin vei, men har stort sett dyrket mer klassiske versformer og en klarere artikulasjon enn de fant hos nyromantikerne. Dette gjelder også Ted Hughes. Mer nylig har Geoffrey Hill dristig søkt nye uttrykksformer.

I litteraturforskning og -kritikk var I. A. Richards en moderne pioner med sine psykologiske undersøkelser av lesernes reaksjoner. T. S. Eliot la vekt på kjennskapet til den litterære tradisjon og tok opp mange eldre diktere til ny vurdering. Richards og Eliot har hatt mye å si for «The New Criticism» på begge sider av Atlanterhavet, med dens vekt på den litterære teksts objektivitet og på detaljstudium av selve teksten. Inspirert av Eliot i utgangspunktet var F. R. Leavis, mens William Empson arvet sin interesse for ordenes mangetydighet først og fremst fra Richards.

Engelsk litteratur omfatter tradisjonelt alt som skrives på engelsk på De britiske øyer, men på 1900-tallet er irske, skotske og walisiske forfattere blitt seg sin egenart sterkt bevisst. Irene har som en selvstendig nasjon et selvfølgelig krav på sin egen litteratur.

Skottland har fått en separatistisk bevegelse i litteraturen som i politikken, og særlig Hugh MacDiarmid har bidratt med sin egen poesi og med sine polemiske skrifter til å fremme nasjonalfølelsen. James Matthew Barrie, James Bridie, Eric Linklater, Edwin Muir og, mer nylig, lyrikerne Norman MacCaig og George Mann MacBeth er kjente navn i moderne skotsk litteratur. Mange andre, for eksempel Compton Mackenzie og Muriel Spark, har delvis tilknytning til Skottland. Fra Orknøyene kommer George Mackay Brown. To skotske romanforfattere som har vakt oppsikt de siste årene, er James Kelman og Irvine Welsh.

Det store navnet blant walisiske forfattere er Dylan Thomas, men også Richard Llewellyn, R. S. Thomas og Emlyn Williams fortjener å nevnes.

Et særtrekk ved den nyeste britiske litteraturen er at mange fremtredende forfattere har røtter i andre verdensdeler, og at dette preger bøkene deres. Ledende representanter for denne litteraturen er Vidiadhar Surajprasad Naipaul, Salman Rushdie, som har stått i en helt spesiell stilling etter utgivelsen av The Satanic Verses i 1988, Timothy Mo, Hanif Kureishi, Kazuo Ishiguro og Zadie Smith. I flere nåværende og tidligere commonwealth-land, for eksempel India, Nigeria og Sør-Afrika, finnes det for øvrig en engelskspråklig litteratur som er påvirket av den britiske.

• Wales' litteratur
• Skottlands litteratur
• Irlands engelskspråklige litteratur
• Storbritannias historie