Ironi, i daglig språkbruk det å tilkjennegi sin mening ved å uttale det stikk motsatte av hva man mener, men på en slik måte at ens sanne mening skinner igjennom.

Begrepet ironi stammer fra den greske komiske skikkelsen Eiron som kjennom kløktighet og forstillelse stadig overvinner den skrytende Alazon. Det er dette som er bakgrunnen for den sokratiske ironi i Platons dialoger. Sokrates gir inntrykk av uvitenhet og ydmykhet, og stiller tilsynelatende tåpelige eller opplagte spørsmål til sine samtalepartnere. Men hans hensikt er å vise hvordan de i realiteten vet mindre enn ham selv; for Sokrates er dette et redskap for å fjerne falsk eller innbilt viten slik at sann innsikt blir mulig.

For Schlegel er den romantiske ironi en poetisk refleksjon, dvs. bevegelsen i den stadige skapelsen og ødeleggelsen av illusjoner. For filosofiens del består denne ironien i at den på den ene side skaper idealer og på den annen side betviler deres eksistens, uten at den er i stand til å overskride en slik paradoksal situasjon.

I Om Begrebet Ironi (1841) betegner Kierkegaard ironi som «uendelig, absolutt negativitet» fordi den negerer alt i kraft av noe høyere som ikke finnes. Senere i Kierkegaards forfatterskap får begrepet en annen betydning og betegner en eksistensmåte mellom det estetiske og etiske stadium.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.