ironi

Artikkelstart

Ironi er det å (i hånende eller spøkefull hensikt) uttrykke noe man ikke mener, eller noe som er det motsatte av det man mener, slik at den egentlige mening skinner igjennom, for eksempel ved tonefall, ansiktsuttrykk eller lignende, eller fremgår av situasjonen og sammenhengen.

Faktaboks

Uttale
ironˈi
Etymologi
av gresk ‘forstillelse’

Filosofi

Begrepet ironi stammer fra den greske, komiske skikkelsen Eiron som gjennom kløktighet og forstillelse stadig overvinner den skrytende Alazon. Det er dette som er bakgrunnen for den sokratiske ironien i Platons dialoger. Sokrates (cirka 470–399 fvt.) gir inntrykk av uvitenhet og ydmykhet og stiller tilsynelatende tåpelige eller opplagte spørsmål til sine samtalepartnere. Hans hensikt er derimot å vise hvordan de i realiteten vet mindre enn ham selv; for Sokrates er dette et redskap for å fjerne falsk eller innbilt viten slik at sann innsikt blir mulig.

For Johan Frederik Schlegel (1765–1836) er den romantiske ironien en poetisk refleksjon – det vil si bevegelsen i den stadige skapelsen og ødeleggelsen av illusjoner. For filosofiens del består denne ironien i at den på den ene siden skaper idealer og på den andre siden betviler deres eksistens, uten at den er i stand til å overskride en slik paradoksal situasjon.

I Om Begrebet Ironi fra 1841 betegner Søren Kierkegaard ironi som «uendelig, absolutt negativitet» fordi den negerer alt i kraft av noe høyere som ikke finnes. Senere i Kierkegaards forfatterskap får begrepet en annen betydning og betegner en eksistensmåte mellom det estetiske og etiske stadium.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg