Pseudonym, (av pseudo- og gr. 'navn'), påtatt navn, oppdiktet forfatternavn. Tradisjonelt forekommer pseudonymer på arbeider som forfatterne regner med vil skape oppstyr, og de har da til hensikt å spare dem for ubehageligheter. Pseudonymer brukes også for å villede publikum, av humoristiske grunner, eller fordi en forfatters navn er for vanlig. I noen tilfeller har pseudonymene helt eller delvis erstattet forfatternes virkelige navn, f.eks. Molière, Voltaire, Jean Paul, Novalis, Mark Twain.

I vår tid er bruken av pseudonymer mest utbredt blant kriminalforfatterne, noe som har sammenheng med sjangerens tidligere lave status, men samtidig er helt i tråd med det mysterium som en kriminalgåte representerer. Rudolf Muus brukte flere enn 20 forskjellige pseudonymer. Andre etablerte skjønnlitterære forfattere har uten noen åpenbar grunn skapt seg et alter ego til bruk for kriminalromaner. En liste over norske kriminalforfattere finnes i Bjørn Carlings Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år (1976).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.