Samuel Johnson

SCODE. begrenset

Samuel Johnson, britisk forfatter; sønn av en bokhandler i Lichfield. Ved farens død måtte han avbryte sine studier i Oxford uten eksamen, og han måtte slite hardt for å livberge seg, også etter at han 1737 kom til London og forsøkte seg som litterat. Oppmerksomhet vakte han først med diktet London (1738), bygd over en satire av Juvenal. Samtidig ble han medarbeider i The Gentleman's Magazine, der han bidrog med essayer, dikt, biografier og ikke minst rapporter fra debattene i Underhuset. En tragedie, Irene (1749), ble oppført av hans venn og tidligere elev David Garrick, men uten suksess. Heldigere var han med sitt andre forsøk etter Juvenal, On the Vanity of Human Wishes (1749).

I 1747 begynte han arbeidet på sitt livsverk, Dictionary of the English Language, etter mønster av det spanske og franske akademis ordbøker. Det ble ferdig i 1755, og var et imponerende arbeid for en enkeltperson. Ordboken ble et standardverk for engelsk stil i lange tider, noe som skyldtes hans presise og omfattende definisjoner og de mange sitater som viste ordene i deres rette sammenheng og bruk.

1750–52 utgav han tidsskriftet The Rambler; The Idler (1758–60) var hans bidrag til et eksisterende tidsskrift. Johnson føyer seg her inn i den litterære tidsskrift-tradisjonen etter Addison og Steele, men hans essayer – særlig i The Rambler – har større moralsk og erkjennelsesmessig dybde, og tar i mindre grad for seg dagliglivets små og store begivenheter. Johnsons prosastil er også en annen enn Addisons (som han for øvrig berømmer i biografien Life of Addison); den er majestetisk og velklingende og følger et bestemt mønster. Utstrakt bruk av antiteser, parallellismer og balanse mellom enkeltdeler, som ellers kunne ha gitt et stivt og maniert inntrykk, virker elegant og naturlig fra Johnsons hånd

Inntil ordboken gjorde ham berømt, var Johnson i nesten konstant pengeknipe; f.eks. skrev han Rasselas, Prince of Abyssinia, en moralfilosofisk eventyrfortelling, for å dekke utgiftene ved sin mors begravelse i 1759. Da regjeringen innvilget ham en årlig pensjon på £300 i 1762, ble han endelig økonomisk ubekymret og i stand til å vise den hjelpsomhet som var et av hans fremtredende karaktertrekk. Johnsons hus var alltid åpent for vanskeligstilte mennesker.

I 1763 sluttet han vennskap med den unge James Boswell, som senere skulle bli hans biograf. Kretsen rundt Johnson ble etter hvert kjent som Klubben, The Literary Club, som i tillegg til Burke, Goldsmith, Reynolds og Garrick også omfattet en rekke andre fremtredende personer og illustrerte graden av Johnsons innflytelse.

Johnsons Shakespeare-utgave, med hans berømte forord, utkom i 1765. Den er bemerkelsesverdig, ikke bare pga. noteapparatet og de retningslinjer den gir for tekstkritisk arbeid, men også fordi nyklassisismens menneskesyn i sin alminnelighet, og Shakespeare-syn i særdeleshet, her kommer klart til uttrykk. A Journey to the Western Islands (1775), nedtegnelser fra Johnsons og Boswells reise i Skottland, inneholder interessante refleksjoner over materielle og andre forskjeller mellom sentrum og periferi i 1700-tallets Storbritannia.

Johnsons siste store arbeid var The Lives of the Most Eminent English Poets (1779–81, 4 bd.). Han var alltid interessert i mennesket bak dikteren, og i de aller fleste tilfeller var han en uhildet, generøs og innsiktsfull kritiker. De siste 20 år av sitt liv var han Englands litterære diktator. Hans sikre dømmekraft, strenge fordringer og ubestikkelige redelighet, sammen med hans store lærdom og omfattende lesning, gjorde ham til smaksdommer med selvfølgelighetens rett. Hans posisjon, som berodde like mye på hans konversasjon som på hans forfatterskap, er den dag i dag unik, takket være Boswells mesterlige Life, som avspeiler Johnsons replikkunst og epigrammatiske vidd. Han ruver i Boswells bok som en klok, lærd mann og et godt menneske.

Allerede i hans levetid kom de første anekdotesamlingene, og etter hans død formelig konkurrerte vennene om å skrive hans biografi. H. L. Piozzi (Mrs. Thrale): Anecdotes of the Late S. J. (1786) gir et klart bilde av både hans styrke og svakheter. Yale-utgaven av Johnsons verker (1958–) regnes for å være den beste. Boswells Lifeforeligger på norsk ved S. Tunold (1951). Oxford-utgaven i 6 bd. (1964–71) ved G. B. Hill omfatter også Boswells og Johnsons reisebeskrivelser fra Skottland og Wales.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.