Samuel Johnson

Faktaboks

Samuel Johnson
(Dr. Johnson)
Uttale
dʒånsn
Født
18. september 1709, Lichfield, Staffordshire, England
Død
13. desember 1784, London, England

Samuel Johnson

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Samuel Johnson var en engelsk forfatter, redaktør, leksikograf, kritiker og biograf, og et av de aller mest kjente navn fra siste halvdel av 1700-tallet i Storbritannia. Hans hovedverk er den store ordboken over det engelske språk.

Tidlige år

Johnson var sønn av en bokhandler i Lichfield, og ved farens død måtte han avbryte sine studier i Oxford uten eksamen, på grunn av pengemangel. Han måtte slite hardt for å livberge seg, også etter at han i 1737 kom til London og forsøkte seg som litterat.

Han giftet seg med 20 år eldre Elizabeth Porter (som han kalte «Tetty») i 1735, og hun støttet og motiverte arbeidet hans til hun døde i 1752, mens han holdt på med ordboken. Tapet gjorde Johnson deprimert i lengre tid.

Oppmerksomhet som litterat vakte Johnson først med diktet London (1738), bygd over en satire av Juvenal. Samtidig ble han medarbeider i The Gentleman's Magazine, der han bidrog med essayer, dikt, biografier og ikke minst rapporter fra debattene i Underhuset. En tragedie, Irene (1749), ble oppført av hans venn og tidligere elev David Garrick, men uten suksess. Heldigere var han med sitt andre forsøk etter Juvenal, On the Vanity of Human Wishes (1749).

Ordboken

I 1747 begynte han arbeidet på sitt livsverk, Dictionary of the English Language, etter mønster av det spanske og franske akademis ordbøker. Det ble ferdig i 1755, og var et imponerende arbeid for en enkeltperson. Ordboken var ikke den første, men ble et standardverk for engelsk stil i lange tider. Hans presise og omfattende definisjoner og de mange sitatene viste ordene i deres rette sammenheng og bruk. Han siterer mye fra eldre forfattere som William Shakespeare, John Milton og John Dryden, og i mindre grad fra samtidig litteratur, men unntakene er for eksempel Samuel Richardson og Charlotte Lennox, som han tydeligvis leste flittig.

Tidsskriftredaktør og essayist

I årene 1750–1752 utgav han tidsskriftet The Rambler (vandreren). I 1758–1760 skrev han som The Idler (dagdriveren) i uke-avisen The Universal Chronicle. Johnson føyer seg her inn i den litterære tidsskrift-tradisjonen etter Joseph Addison og Richard Steele, men hans essayer – særlig i The Rambler – har større moralsk og erkjennelsesmessig dybde, og tar i mindre grad for seg dagliglivets små og store begivenheter.

Stil

Johnsons prosastil er også en annen enn Addisons (som han for øvrig berømmer i biografien Life of Addison); den er majestetisk og velklingende og følger et bestemt mønster. Utstrakt bruk av antiteser, parallellismer og balanse mellom enkeltdeler, som ellers kunne ha gitt et stivt og maniert inntrykk, virker elegant og naturlig fra Johnsons hånd.

Pengesorgene slukt

Inntil ordboken gjorde ham berømt, var Johnson i nesten konstant pengeknipe; for eksempel skrev han Rasselas, Prince of Abyssinia, en moralfilosofisk eventyrfortelling, for å dekke utgiftene ved sin mors begravelse i 1759.

Da regjeringen innvilget ham en årlig pensjon på 300 pund i 1762, ble han endelig økonomisk ubekymret og i stand til å vise den hjelpsomhet som var et av hans fremtredende karaktertrekk. Johnsons hus var alltid åpent for vanskeligstilte mennesker.

Den litterære klubben

I 1763 sluttet han vennskap med den unge James Boswell, som senere skulle bli hans biograf. Kretsen rundt Johnson ble etter hvert kjent som Klubben, The Literary Club, som i tillegg til Edmund Burke, Oliver Goldsmith, Joshua Reynolds og David Garrick også omfattet en rekke andre fremtredende personer og illustrerte graden av Johnsons innflytelse.

Shakespeare-utgaven

Johnsons Shakespeare-utgave, med hans berømte forord, utkom i 1765. Den er bemerkelsesverdig, ikke bare på grunn av noteapparatet og de retningslinjer den gir for tekstkritisk arbeid, men også fordi nyklassisismens menneskesyn i sin alminnelighet, og Shakespeare-syn i særdeleshet, her kommer klart til uttrykk.

Reisen til Hebridene

A Journey to the Western Islands of Scotland (1775), med rike nedtegnelser fra Johnsons og Boswells reise, inneholder interessante refleksjoner over materielle og andre forskjeller mellom sentrum og periferi i 1700-tallets Storbritannia. Boken ble noen år senere supplert med Boswells The Journal of a Tour to the Hebrides (1785), som er full av Johnson-sitat og anekdoter.

Lives of the Poets

Johnsons siste store arbeid var The Lives of the Most Eminent English Poets (1779–1781, 4 bind). Han var alltid interessert i mennesket bak dikteren, og i de aller fleste tilfeller var han en uhildet, generøs og innsiktsfull kritiker.

Ubestritt autoritet

De siste 20 år av sitt liv var han Englands litterære rettesnor. Hans sikre dømmekraft, strenge fordringer og ubestikkelige redelighet, sammen med hans store lærdom og omfattende lesning, gjorde ham til smaksdommer med selvfølgelighetens rett. Hans posisjon, som berodde like mye på hans konversasjon som på hans forfatterskap, er den dag i dag unik, takket være Boswells mesterlige Life, som avspeiler Johnsons replikkunst og epigrammatiske vidd. Han ruver i Boswells bok som en klok, lærd mann og et godt menneske.

Vennskap og anekdoter

Allerede i Johnsons levetid kom de første anekdotesamlingene, og etter hans død formelig konkurrerte vennene om å skrive hans biografi. Hester Thrale var en av dem; hun og mannen Henry var svært nære venner av Johnson fra 1765 og til Henry døde i 1781. Da Hester valgte å gifte seg på nytt med musikklæren Gabriel Piozzi, kjølnet vennskapet med Johnson. Hennes bok, Hester Lynch Piozzi (Mrs. Thrale), Anecdotes of the Late Samuel Johnson (1786) gir et klart bilde av både hans styrke og svakheter.

En annen forfatter som skriver om Johnson i hans siste leveår er Frances Burney. Som Hester Thrale var hun en yngre blåstrømpe, og skrev dagbok om samtalene med begge.

Mot slaveriet

Samuel Johnson skrev skarpe utfall mor slaveriet. En tidligere slave fra Jamaica, Francis Barber, var tjener hos Johnson i over tretti år, og var en av dem som stod han nærmest og kjente han best, og var kilde for Boswells biografi. Barber arvet en årlig sum penger ved Johnsons død, og flyttet etter hans ønske til Lichfield. Han giftet seg med en hvit kvinne, Elizabeth Ball, og fikk to barn, i en tid da mange var kritiske mot blandet ekteskap, også i kretsen rundt Johnson. I 2015 kom det en ny bok om denne historien.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Boswells, James, Samuel Johnsons liv, til norsk ved Solveig Tunold, Oslo: Aschehoug, 1951.
  • Bundock, Michael, The Fortunes of Francis Barber: The True Story of the Jamaican Slave who Became Samuel Johnson's Heir, New Haven, CT: Yale University Press, 2015.
  • Johnson, Samuel, The Yale Edition of the Works, 2012.
  • Damrosch, Leopold, The Club: Johnson, Boswell and the Friends who Shaped an Age, New Haven, CT: Yale University Press, 2019.
  • Hill, G. B., Oxford-utgaven av Johnsons verk i 6 bind (1964–1971)
  • Hudson, Nicholas, A Political Biography of Samuel Johnson, London: Routledge, 2016.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg