Ordet evangelium er den latinske formen av det greske evangelion, som betyr godt budskap. Det kan i antikk litteratur brukes om et seiersbudskap eller om kunngjøringen av en ny konges fødsel eller tiltredelse.

Som norsk lånord brukes ordet først og fremst om budskapet om Jesus Kristus, dernest om bøkene som inneholder dette budskapet, evangelieskriftene i Det nye testamente. Ifølge Luk 4,17 og 7,22 kalte Jesus selv sitt budskap for et evangelium eller et gledesbudskap for fattige. Uttrykket er hentet fra Jes 61,1 og viser at Jesus så sin gjerning som en oppfyllelse av frelsesløftene i Det gamle testamente. I evangeliene brukes ordet om Jesu egen forkynnelse om Guds rike (Matt 4,23; Mark 1,14). Hos Paulus brukes ordet om det kristne budskapet om Jesus, med vekt på at han var Guds sønn som ble menneske og som døde og sto opp for å gi menneskene frelse (Rom 1,1.16; 1 Kor 15,1-5). At det egentlig bare er ett evangelium, kommer også til uttrykk i de gamle overskriftene til evangeliene. Evangeliet etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes markerer at det dreier seg om det ene gledesbudskapet slik det er fortalt i fire ulike utforminger.

Markusevangeliet karakteriserer seg selv som «evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn» (Mark 1,1). Markusevangeliet er det eldste av de fire evangelieskriftene i Det nye testamente, og betegnelsen evangelium ble tidlig tatt i bruk som navn på alle disse bøkene. Evangeliene består hovedsakelig av to typer stoff: fortellinger om Jesus (for eksempel om hans fødsel, dåp, undergjerninger, rettergangen mot ham, korsfestelsen og oppstandelsen) og gjengivelse av Jesu ord (liknelser, fyndord, disippelundervisning og samtaler med hans motstandere). Liknende stoff finner vi i de antikke «biografiene» om filosofer, konger og keisere, så evangelistene har kunnet bygge på en eksisterende litterær sjanger (bios, livsskildring).

Både evangeliene og antikkens bios skiller seg fra moderne biografier ved at de ikke er interessert i hovedpersonens vekst og utvikling, men forutsetter at personligheten er grunnleggende den samme fra fødsel til død og kan illustreres med episoder og fyndord fra hovedpersonen. Men evangeliene skiller seg fra antikkens bios ved at hovedpersonen Jesus er den oppstandne som fortsatt lever. Evangeliene er skrevet ut fra den erkjennelsen av ham som først ble mulig etter hans oppstandelse. Dette retrospektive (tilbakeskuende) perspektivet blir tydelig i kommentarer, som når Jesus forteller at han må lide og dø og forfatteren forklarer at disiplene ikke forsto dette (Luk 18,34), eller når Jesus ble hyllet ved inntoget i Jerusalem og forfatteren forklarer at disiplene først etter hans oppstandelse skjønte at dette var oppfyllelsen av løfter i Det gamle testamente (Joh 12,16).

De tre første evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) står hverandre nær i form og innhold, og kalles derfor de synoptiske evangelier (av gresk: synopsis, 'samsyn'). Jesu gjerning er her i det vesentlige knyttet til Galilea. Etter sin virksomhet der reiser han til Judea og Jerusalem, hvor han blir anklaget og korsfestet. Forholdet mellom de synoptiske evangeliene forklares vanligvis ved hjelp av «to-kilde-hypotesen». Denne forutsetter at Markusevangeliet er eldst, og at Matteus og Lukas uavhengig av hverandre har kjent og brukt Markus. I tillegg har de hatt en annen felles kilde, kalt Q-kilden (av tysk Quelle, 'kilde') eller logia-kilden (av gresk: logion, ‘utsagn’) fordi den stort sett har bestått av Jesusord. Denne kilden er ikke bevart, men den rekonstrueres på grunnlag av det stoffet som Matteus og Lukas har felles, men som ikke finnes i Markusevangeliet. Det gjelder blant annet Fadervår, saligprisningene (åpningen av Bergprekenen), fortellingen om at Jesus ble fristet og liknelsen om sauen som gikk seg bort. Alle evangeliene har dessuten særstoff, det vil si tradisjoner som hvert av dem er alene om. På grunnlag av særstoffet hos Matteus og Lukas har man også snakket om «fire-kilde-hypotesen», men dette særstoffet er så mangfoldig at det neppe har eksistert som enhetlige kilder.

Johannesevangeliet er antakelig det yngste av evangeliene. Det atskiller seg sterkt fra de andre både i form og innhold. Her kan vi lese at Jesus flere ganger besøkte Jerusalem og at han knyttes til minst tre påskefester der (Joh 2,13; 6,4; 12,1). Dette er bakgrunnen for at en regner at Jesus opptrådte offentlig i minst 2-3 år. Jesus gjør mektige gjerninger også i Jerusalem, og her finner mange av hans diskusjoner sted. Mens Jesu motstandere i de synoptiske evangeliene er fariseerne og de skriftlærde, betegnes de i Johannesevangeliet ofte som «jødene», noe som tyder på at boka er skrevet for kristne lesere uten tilhørighet til jødedommen og med en klar følelse av distanse til det jødiske miljøet som Jesus og hans disipler var en selvsagt del av. Johannesevangeliet gjengir ingen liknelser av Jesus, og hovedtemaet i hans forkynnelse er ikke Guds rike, som i de synoptiske evangeliene, men «livet» eller «det evige liv». Prologen til evangeliet (Joh 1,1-18) understreker at Jesus var til fra begynnelsen av som Guds skaperord, at han ble menneske av kjøtt og blod og at han som den enbårne Guds Sønn også er den eneste som kan vise oss hvem Gud er.

I tillegg til de fire evangeliene som ble tatt opp i Bibelen som del av kirkens kanon fantes det også andre evangelier fra det andre og tredje århundre. Noen av dem kjenner vi til fordi de er sitert eller omtalt hos kirkefedrene, som for eksempel Ebjonitterevangeliet, Hebreerevangeliet og Jakobs Protevangelium. Disse skriftene kalles apokryfe (gresk: ‘skjulte’) til forskjell fra de fire kanoniske evangeliene. Etter funnet av Nag Hammadi-tekstene kjenner vi flere slike evangelier som var i bruk i gnostiske kretser fra midten av det andre århundre. Det viktigste blant dem er Tomasevangeliet, som inneholder utsagn av Jesus uten noen fortellende ramme, og hvor vi finner paralleller til mange av Jesu ord og liknelser i de synoptiske evangeliene. De andre såkalte evangeliene fra Nag Hammadi er enda sterkere preget av gnostisk lære. De har lite til felles med de kanoniske evangeliene og har liten eller ingen plass til Jesus som frelser. Det gjelder både Filipsevangeliet, Sannhetens evangelium og Maria Magdalenas evangelium. Hos kirkefaderen Ireneus (cirka 180 e.Kr.) omtales et Judasevangelium, og i 2007 ble et papyrusfunn fra al-Minya i Egypt publisert som antakelig er en koptisk oversettelse av dette evangeliet.

I dogmatikken skjelner man mellom lov og evangelium som to ulike sider ved Guds åpenbaring i Bibelen. Loven forteller om Guds krav til menneskene, evangeliet forteller om hans gave til menneskene. Loven blir da et uttrykk for Guds krevende rettferdighet som kommer fram i Guds bud. Evangeliet er åpenbaringen av Guds kjærlighet og frelsesvilje. Loven krever gjerninger; evangeliet frelser den som tror på Guds nåde slik den er åpenbart i Kristi forsoningsverk, uavhengig av gjerninger.

Spørsmålet om lov og evangelium har til visse tider, for eksempel i reformasjonstiden, opptatt den teologiske tenkning sterkt. Et ytterliggående standpunkt inntas av antinomistene, som mener at Guds bud ikke lenger har gyldighet for den kristne. Karakteristisk for katolisismen er et harmoniserende syn på forholdet mellom lov og evangelium (evangeliet er «den annen lov»), mens lutherdommen betoner spenningen mellom dem: Loven er et forpliktende uttrykk for Guds vilje, men lovgjerninger kan ikke frelse. Lovens krav må vise til evangeliet om Guds gave, som er eneste vei til frelse.

  • Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen: Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelselskap 1999. (Tilgjengelig på nb.no)
  • Raymond E. Brown, An Introduction to the New Testament, New York: Doubleday 1997.
  • Apokryfe evangelier, oversatt av Einar Thomassen, innledende essay av Halvor Moxnes. I serien: Verdens hellige skrifter, Oslo: De norske bokklubbene 2001.
  • Per Lønning, Kristen tro: Tradisjon og oppbrudd, Oslo: Universitetsforlaget 1989. (s.139-142 om lov og evangelium).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.