Adam Smith

Fysiokratene med François de Quesnay i sentrum var en viktig inspirasjonskilde for Smiths økonomiske tenkning, især deres idé om at det økonomiske livet dannet et sirkulært system som kunne studeres i et verditeoretisk perspektiv. Smith kritiserte imidlertid fysiokratene for å anse naturen som den eneste kilden for økonomisk verdi og mente all verdi hadde sitt opphav i menneskelig arbeid (herav arbeidsverditeorien).

Fra fysiokratene arvet Smith også laissez faire -politikken, altså en markedsliberal politikk basert på ideen om at det økonomiske livet ville fungere optimalt hvis det regulerte seg på egen hånd uten statlig innblanding. Dette dannet utgangspunktet for Smiths kritikk av merkantilismen, som han mente reduserte samfunnets velstand på grunn av overdreven kontroll i form av tollbarrierer, proteksjonisme og fattigdomslover.

Også den skotske opplysningstidens materialistiske teorier om samfunnenes utviklingsstadier står sentralt i Nasjonenes velstand. Smith mente historien kunne deles inn i fire stadier: jeger-, gjeter-, jordbruk- og handelssamfunnet. Denne teorien var knyttet til en fremskrittstanke der de europeiske kolonimaktene sto i bresjen for verdensutviklingen. I motsetning til den kontinentale opplysningstidens ideer, der fremskrittet gjerne ble satt i sammenheng med fremveksten av kritisk rasjonalitet, moralsk autonomi og moderne vitenskap, knyttet Smith fremskrittet først og fremst til vekstøkonomi, klassesamfunn og økonomisk rasjonalitet.

Nasjonenes velstand kan settes i sammenheng med opplysningstidens mer generelle aspirasjoner om frigjøring fra politisk maktmisbruk og inngrodde tradisjoner. Smith satte nemlig det frie individets egeninteresse i sentrum for markedets evne til å regulere menneskelig samhandling uten innblanding fra styremaktene. Hans tenkning skriver seg således inn i den liberalistiske tradisjonen.

Smith var interessert i overgangen fra håndverk til fabrikkproduksjon og hvordan en slik kollektivisering av arbeidsprosessen ville øke produktiviteten og dermed også markedets størrelse og med det nasjonenes velstand. Boken begynner med en systematisk beskrivelse av fabrikkenes nye arbeidsdeling: Snarere enn at en håndverksmester utfører samtlige tekniske operasjoner i produksjonen av en vare, skulle vareproduksjonen organiseres som en kollektiv kjede der hver fabrikkarbeider hadde ansvar for et redusert antall operasjoner og i beste fall for en eneste repetitiv operasjon. En slik spesialisering ville ifølge Smith øke arbeiderens smidighet, redusere «unødvendig» bevegelse mellom arbeidsposter og legge til rette for bruk av maskiner i arbeidsprosessen.

Denne søken etter å intensivere arbeidstidens produktivitet gjennom rasjonalisering av den menneskelige arbeidskraften ligger i hjertet av Smiths økonomiske teori. Han regnes derfor ofte som en teoretisk forløper for taylorismens og fordismens masseproduksjonsteknikker i begynnelsen av det 20. århundret.

Smiths teori om arbeidsdelingen var også en viktig inspirasjonskilde for Karl Marx' kritiske begrep om arbeiderklassens fremmedgjøring i kapitalismen. Marx hevdet at idet arbeidet reduseres til en repetitiv operasjon i fabrikkenes produksjonskjeder, blir det også meningsløst og abstrakt.

Adam Smith sto i bresjen for banebrytende studier av moderne markedsdynamikker med teorier blant annet om prisdannelse, betalingsmidler, inntektsfordeling, kapitalanvendelse, rentepolitikk og demografiske konsekvenser av makroøkonomiske svingninger.

Han hevdet at det som skiller mennesket fra dyrene, er dets tilbøyelighet til å utveksle varer og tjenester, og videre at det er egeninteressen som ligger til grunn for byttehandel. Som han berømt formulerte det: «Det er ikke av slakterens, bryggerens eller bakerens velvilje vi forventer vår middag, men av deres hensyn til egne interesser. Vi appellerer ikke til deres menneskelighet, men til deres egenkjærlighet, og vi prater aldri om våre egne behov, men om deres fordeler.» Når hver enkelt handler ut fra egeninteresse, skulle konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til det beste for alle.

Hans berømte uttrykk om «den usynlige hånd» betegner ideen om at markedet danner en «naturlig orden» basert på dets evne til spontan selvregulering, altså til å regulere seg selv gjennom de økonomiske aktørenes «spontane» handlinger basert på egeninteresse og uten noen form for overordnet og planlagt politisk innblanding. Selv om uttrykket stammer fra Smith og er blitt lærebokmateriale, har det blitt knyttet tvil til hvor godt det faktisk karakteriserer Smiths markedsteori. Uttrykket forekommer bare en gang i Nasjonenes velstand og tre ganger i hele hans forfatterskap.

Smith krediteres også for den kontroversielle «trickle down»-teorien i liberalistisk økonomipolitikk, altså teorien om at en generell økning i nasjonens velstand nødvendigvis vil gagne samtlige av dens medlemmer. Selv om rikdommen i første omgang tilfaller kapitaleierne og derfor det rikeste samfunnssjiktet, så skulle dette medføre økning i investeringer og nye forbruksvaner, og rikdommen ville således «sige ned» gjennom samfunnspyramiden og fordeles på hele samfunnet.

Adam Smith innførte det verditeoretiske skillet mellom bruks- og bytteverdi. Varens bruksverdi betegner dens nytte for mennesket, men i motsetning til tidligere økonomer mente Smith at det ikke kunne være denne som bestemte varens bytteverdi eller markedspris. Ifølge Smith er bytteverdien bestemt av arbeidsmengden som har gått med på å produsere den. Markedsprisen kunne likevel variere, men dette ville være et pengepolitisk fenomen uavhengig av varens egentlige verdi. Dette kalles arbeidsverditeorien og karakteriserte økonomisk teori frem til den nyklassiske økonomiens fremvekst på slutten av 1800-tallet.

Når det gjaldt monetær teori mente Smith at penger ble introdusert som et rent middel for å forenkle byttehandelen av varer og tjenester. For Smith var penger altså ikke annet enn et prismessig uttrykk for varenes «egentlige verdi», som på sin side var rotfestet i arbeidsmengden. Dette kalles i dag for kvantitativ monetær teori. Teorien har siden blitt kritisert for å underspille pengenes sosiale og institusjonelle realiteter og for å undervurdere den suverene statsmaktens rolle i pengepolitikken, blant annet innen keynesianismen og moderne monetær teori.

I sitt studium av forholdene mellom produksjon og marked forutsetter Adam Smith det som senere er blitt kjent som Says lov (etter Jean-Baptiste Say), nemlig at vareproduksjonen skaper sin egen markedsetterspørsel. I den sammenheng ville overproduksjon bare være et sjeldent og flyktig fenomen. Dette ble først kritisert av Marx, som pekte på overproduksjonens strukturelle rolle i kapitalismens sykliske kriser. John Maynard Keynes, som definerte uttrykket «Says lov», hevdet denne loven sto sentralt i økonomisk teori helt frem til 1930-tallet. Han mente det var nødvendig å teorisere et mer dynamisk forhold mellom tilbud og etterspørsel.

I Nasjonenes velstand foreligger et av de tidligste teoretiske uttrykkene for klassekampen mellom kapitaleiere og arbeidere.

Smith studerte opphavet, maktforholdene og velstandsfordelingen mellom tre samfunnsklasser: landeierne, som baserte seg på leieinntekter; kapitaleierne, som søkte profitt på investeringer; og arbeiderne, som mottok lønn. Han hevdet det forelå en uløselig konflikt mellom kapitaleierne og arbeiderne: Førstnevnte gruppe ønsket å lønne arbeiderne minst mulig for å øke egen profitt, mens sistnevnte ville kjempe for høyere lønninger. Ifølge Smith ville kapitaleierne så godt som alltid gå seirende ut av denne konflikten, og lønnsnivået i økonomiske normaltilstander ville derfor ligge nært opptil det som bare dekket arbeiderklassens mest elementære behov.

Smith forklarte det historiske opphavet for kapitaleierne som klasse, også kalt «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», med deres oppsparing av ressurser – en idé som har vært toneangivende blant tidlige liberale økonomer. Marx ville innvende at kapitalismens opprinnelige akkumulasjon heller var basert på ekspropriasjon, privatisering og kolonimakt, noe som har blitt videreutviklet blant annet av Karl Polanyi og den britisk-marxistiske historieskolen ved E. P. Thompson og Eric Hobsbawm.

I sammenheng med klassesamfunnet utviklet Smith også en makroøkonomisk studie av demografiske svingninger. Han hevdet samfunnet var på sitt mest velstående og harmoniske når det var i økonomisk vekst. Da ville det være etterspørsel for arbeidskraft, høyere lønninger, rom for investeringer, økende markedsaktivitet og en optimal og «naturlig» velferdsfordeling. Imidlertid ville også folketallet øke, og dersom økonomien gikk inn i en nedgangskonjunktur, ville store deler av befolkningen ikke lenger kunne brødføs og derfor kastes ut i elendighet og fattigdom før veksten igjen kunne sette fart. Denne teorien fikk stor innflytelse på Thomas Malthus' befolkningsteori.