Faktaboks

Benediktinerordenen
Etymologi
latin Ordo Sancti Benedicti, forkortelse OSB
Uttale
benediktˈinerordenen

Benediktinerordenen er et forbund av klostre og kongregasjoner som følger Benedikt fra Nursias regel om livsførsel og levesett. Benediktinerordenen ledes av primasabbeden i Roma.

Benediktinerordenen betegner seg selv som en skole i kristen livsførsel og legger vekt på det gudstjenstlige liv (opus Dei), eiendomsfellesskap og enkelt levesett, kyskhet og fremfor alt lydighet overfor klosterets abbed som ifølge de troende styrer i Kristi sted, i tillegg til livsvarig tilhørighet til ett og samme kloster (stabilitas loci).

Benedikts regel er streng, men på samme tid human, og tilstrekkelig lite presis til å være tilpasningsdyktig og åpen for ulike fortolkninger.

Historikk

Benedikt fra Nursia grunnla aldri noen religiøs orden, men enkeltstående klostre. Sammen med sin søster Scholastica grunnla han også nonneklostre. I de mange klostrene i Vest-Europa fantes det forskjellige regler. Omkring år 800 var imidlertid Benedikts regel den mest utbredte.

Mange reformbevegelser er sprunget ut av ønsket om å vende tilbake til det man forestilte seg var den opprinnelige livsform som Benedikts regel foreskriver. De viktigste av slike reformbevegelser oppstod i Cluny (900-tallet) og Cîteaux (1100-tallet), med Bernhard fra Clairvaux i spissen.

Med sin internasjonale organisering av datterklostrene (ca. 680 på 1200-tallet) under moderklosteret i Cîteaux, er cistercienserne den første orden i egentlig forstand og danner modell for de ordener som oppstod på 1200-tallet (særlig dominikanere og fransiskanere), som så videreutviklet cisterciensernes organisasjonssystem.

Paver og kirkemøter i middelalderen forsøkte å få de ulike klostre som fulgte Benedikts regel til å slutte seg sammen i én orden, men benediktinerne foretrakk sin lokale uavhengighet og sluttet seg sammen i mange løse forbund, kalt kongregasjoner. Disse ble samlet i en konføderasjon av pave Leo 13 i 1893.

Ved inngangen til 1800-tallet var Benediktinerordenen nesten utradert som følge av reformasjonen og den franske revolusjon. I løpet av 1800- og 1900-tallet har den på nytt ekspandert kraftig, også utenfor Europa, og fortsetter tradisjonen fra middelalderen med vektlegging av liturgien, humanistisk forskning og nestekjærlighet. Benediktinerne, i ulike avskygninger, har utvilsomt vært et av de grunnleggende elementer i europeisk sivilisasjon.

Norge

I tillegg til cistercienserklostrene regner man med at følgende klostre i Norge i middelalderen fulgte Benedikts regel:

  • Holm (Nidarholm, nå Munkholmen utenfor Trondheim)
  • Munkeliv i Bergen
  • St. Albanus kloster på Selja
  • Bakke nonnekloster i Trondheim
  • Nonneseter i Oslo
  • Gimsøy i Skiensfjorden

I tillegg fulgte kanskje Nonneseter i Bergen og Reinskloster i Rissa ved Trondheimsfjorden Benedikts regel.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 1:451-55; 21:98-102
  • Gunnes, Erik: Klosterliv i Vesten, 1986
  • Kardong, Terrence: The Benedictines, 1988, isbn 0-89453-647-8
  • Lange, Christian C.A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. Udg., 1856

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg