Benedikt fra Nursia grunnla aldri noen religiøs orden, men enkeltstående klostre. Sammen med sin søster Scholastica grunnla han også nonneklostre. I de mange klostrene i Vest-Europa fantes det forskjellige regler. Omkring år 800 var imidlertid Benedikts regel den mest utbredte.
Mange reformbevegelser er sprunget ut av ønsket om å vende tilbake til det man forestilte seg var den opprinnelige livsform som Benedikts regel foreskriver. De viktigste av slike reformbevegelser oppstod i Cluny (900-tallet) og Cîteaux (1100-tallet), med Bernhard fra Clairvaux i spissen.
Med sin internasjonale organisering av datterklostrene (ca. 680 på 1200-tallet) under moderklosteret i Cîteaux, er cistercienserne den første orden i egentlig forstand og danner modell for de ordener som oppstod på 1200-tallet (særlig dominikanere og fransiskanere), som så videreutviklet cisterciensernes organisasjonssystem.
Paver og kirkemøter i middelalderen forsøkte å få de ulike klostre som fulgte Benedikts regel til å slutte seg sammen i én orden, men benediktinerne foretrakk sin lokale uavhengighet og sluttet seg sammen i mange løse forbund, kalt kongregasjoner. Disse ble samlet i en konføderasjon av pave Leo 13 i 1893.
Ved inngangen til 1800-tallet var Benediktinerordenen nesten utradert som følge av reformasjonen og den franske revolusjon. I løpet av 1800- og 1900-tallet har den på nytt ekspandert kraftig, også utenfor Europa, og fortsetter tradisjonen fra middelalderen med vektlegging av liturgien, humanistisk forskning og nestekjærlighet. Benediktinerne, i ulike avskygninger, har utvilsomt vært et av de grunnleggende elementer i europeisk sivilisasjon.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.