sonett

Den italienske sonetten eller Petrarca-sonetten består av fire mindre strofer, to på fire linjer (kvartetter) og to på tre (tersetter); rimstillingen er oftest abba abba cdc dcd, og versemålet femfotet jambisk, men rimstillingen kan veksle, særlig i tersettene.

De to kvartettene utgjør oftest et samlet hele, en tankerekke, en undring eller et spørsmål, som så fullføres eller besvares i tersettene. Oftest er de to hoveddelene adskilt ved en såkalt volta, det vil si en vending.

Petrarcas sonetter, særlig kjærlighetsdiktene til Laura, er strålende eksempler på hvordan en streng form likevel kan være fleksibel.

Den andre hovedformen av sonetten er Shakespeare-sonetten som er bygd opp av tre kvartetter pluss en avsluttende kuplett (en strofe som består av to verselinjer med parrim). Rimmønsteret for denne sonetteformen er abab cdcd efef gg.

Denne sonetten beskriver gjerne et fenomen gjennom tre bildemønstre som trekker i samme retning, før det konkluderes i kupletten.

En mindre kjent engelsk sonett, den såkalt Spenser-sonetten, bygges opp på samme vis som Shakespeare-sonetten med tre kvartetter og en kuplett, men følger et annet rimmønster: abab bcbc cdcd ee.

Sonett-krans er 15 sammenhørende sonetter; den 15. (mestersonetten) er dannet av førstelinjene i de foregående 14 sonettene, og disse linjene er identisk med avslutningslinjene i de foregående sonettene. Den danske lyrikeren Inger Christensens sonett-krans Sommerfugledalen. Et requiem (1990) er et enestående eksempel på hva denne sjeldne diktformen kan uttrykke.

• lyrikk