Jesuittordenen, offisielt navn Societas Jesu (Jesu selskap, forkortet S.J.), klerikal orden i den romersk-katolske kirke, forberedt gjennom Ignatius Loyola og hans venners løfteavleggelse i Paris 1534, bekreftet av paven 27. sept. 1540. Dens målsetning er å «hjelpe sjelene» gjennom å utbre troen og virke for rettferdighet. Ved et spesielt løfte lover medlemmene å la seg sende av paven til hvilken som helst misjonsmark eller arbeidsfelt i kirken. Ordenen fikk sin forfatning, Constitutiones Societatis Jesu, godkjent i 1550.

Ordenen har fire medlemskategorier: noviser, skolastikere, koadjutorer og professi. Til novisene regnes de som gjør sine to første prøveår. I løpet av denne tiden skal ordensfellesskapet og de selv komme til større klarhet om hvorvidt de er kallet til et liv i ordenen. Novisene skal også prøve seg selv med henblikk på å avlegge tidsbegrensede klosterløfter om fattigdom, kyskhet og lydighet. Ved disse løftene binder de seg til ordenen, men ordenens ledelse kan løse dem fra løftene dersom de etter novisiatet skulle vise seg å være uskikket. Etter løfteavleggelsen blir de som skal prestevies, kalt skolastikere, dvs. ordensmedlemmer som går inn i en mangeårig utdannelse. De studerer humaniora og filosofi i 2–3 år, deretter går de over i praktisk arbeid i skoler, u-land o.l. i om lag ett år. Etter dette studerer de teologi i 3–4 år. Andre, som ikke skal bli prester, og som kalles brødre, får noen års praktisk yrkesopplæring, om de da ikke allerede har yrkeserfaring. Etter godt og vel ti års utdannelse avlegger både skolastikere og brødre livsvarige og endelige ordensløfter. Enkelte, både prester og brødre, blir koadjutorer, medhjelpere. Andre blir professi quattuor votorum ('de som har avlagt de fire løfter'), fordi de avlegger et tilleggsløfte om å la seg sette av paven til hvilken som helst arbeidsoppgave i kirken. Da Jesuittordenen ble grunnlagt, var det disse som var de egentlige medlemmer.

Jesuittordenens leder, generalforstanderen (praepositus generalis), velges på livstid og bor i Roma, som er sentrum for ordenens administrasjon. Geografisk er Jesuittordenen inndelt i 93 provinser. Hver av disse blir ledet av en provinsforstander som utnevnes av generalforstanderen, vanligvis for seks år. Generalforstanderen bistås av et råd på ca. ti assistenter som utgjør forbindelsesleddet mellom ham og de enkelte provinser. Når en generalforstander dør, og ellers hvert tiende år, kommer generalkongregasjonen sammen. Den består av provinsforstanderne, delegater fra hver provins og assistentene. Generalkongregasjonen har til oppgave å velge ny generalforstander og å treffe beslutninger med hensyn til ordenens fortsatte virke og målsetninger.

Jesuittene har utført et stort arbeid innenfor teologi. Berømte teologer er P. Canisius, R. Bellarmino, F. de Suárez og G. Perrone, i vår tid Jean Daniélou, H. de Lubac og brødrene Hugo og Karl Rahner. De har utmerket seg både ved sitt usvikelige forsvar for katolsk lære, bl.a. angående Marias stilling i frelseshistorien og pavens ufeilbarlighet, og ved stor åpenhet for andre trosretninger. Naturvitenskapsmannen og filosofen P. Teilhard de Chardin tilhørte Jesuittordenen, men hadde problemer med ordenens ledelse. En rekke jesuitter, bl.a. i Nederland, USA og Latin-Amerika, har i nyere tid stått i opposisjon til Roma på grunn av sin progressive teologi og sin reformiver. Mange jesuitter har også, gjennom åndelig veiledning og gjennom å formidle Ignatius' Åndelige øvelser, hjulpet mange mennesker til å utdype sitt trosliv. Bollandistene har utmerket seg innen historisk forskning, og tallrike jesuitter har vært aktive innen undervisning og pedagogikk.

Misjonsvirksomhet har vært ett av ordenens særmerker helt fra begynnelsen av. Francisco Xaviers reise til India, Japan og Kina 1542–52 markerer starten på jesuittmisjonen. De jesuittiske misjonærer var de første som skaffet Europa sikker underretning om Kina og kinesiske forhold, og oversettelser (til latin) av klassikerne. På 1600-tallet drev jesuittene for øvrig sin misjon fortrinnsvis i de spanske og portugisiske kolonier i Sør-Amerika og India.

Allerede under de to første århundrer av sin eksistens, som var preget av stor fremgang på ulike områder og en rask vekst i medlemstallet, ble jesuittene gjenstand for stadige angrep og ryktespredning, både fra antikatolske politiske systemer og fra protestantiske kirkemenn. Jesuittenes lære og praksis fremkalte tidlig protester, særlig under jansenismen. Spesielt angrep man jesuittenes lære om probabilisme og om reservatio mentalis. Dette kan skyldes at man misforstod deres detaljert-kasuistiske morallære som bl.a. B. Pascal mente førte til en nivellering av moralkravene. Pascals tendensiøse skildring av Jesuittordenen i Lettres provinciales er også grunnen til at man feilaktig har tilskrevet jesuittene mottoet «hensikten helliger middelet».

På grunn av Jesuittordenens store religiøse og politisk-økonomiske innflytelse, men fremfor alt på grunn av opplysningstidens antikirkelige og antipavelige understrømninger, ble pave Clemens 14 tvunget av eneveldige herskere i flere katolske land til å oppheve den i 1773. Som mottrekk sørget ikke-katolske land som Preussen og Russland for at forbudet ikke ble iverksatt innenfor deres områder, slik at Jesuittordenen aldri ble fullstendig opphevet. Da de absoluttistiske regjeringer falt i forbindelse med den franske revolusjon i 1789, ble ordenen gjenopprettet av Pius 7 i 1814. Dens energiske innsats var merkbar under ultramontanismen og kulturkampen i Tyskland.

Siden 1870 har jesuitter arbeidet i Danmark og Sverige; de har ordenshus, sognekirker, kollegier og skoler i København, Århus, Stockholm og Uppsala. Norges Grunnlov av 1814 hadde, i forlengelse av lovgivningen fra 1624, et forbud mot jesuitters adgang til riket (§ 2). Forslag om å fjerne denne bestemmelsen oppnådde ikke det nødvendige 2/3 flertall i Stortinget i 1897 og 1925, men ble opphevet den 1. nov. 1956.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.