Geoffrey Chaucer

Geoffrey Chaucer var en engelsk dikter. Han var sønn av en velstående vinhandler i London og blir først omtalt i 1357 som pasje hos kongens svigerdatter. Et par år senere var han med den engelske hæren i Frankrike, hvor han ble tatt til fange. En oversettelse av den franske Roman de la Rose som tilskrives Chaucer, ble muligens skrevet etter hjemkomsten og innledet hans dikteriske karriere. Det første han med sikkerhet skrev, var sørgediktet The Boke of the Duchesse (1369) til minne om den unge hertuginne Blanche av Lancaster.

I perioden 1370–1387 ble han sendt i diplomatiske oppdrag til forskjellige steder på kontinentet, i 1372 til Italia, hvor han kan ha truffet Francesco Petrarca. Han fikk innbringende embeter som bestyrer av tolloppkrevingen i London, og ble i 1386 parlamentsrepresentant for grevskapet Kent. Senere varierte hans kår nokså mye. Han kom i sitt omvekslende liv i berøring med mange slags mennesker, og på sine reiser lærte han tidens strømninger å kjenne i den interessante brytningen mellom middelalder og renessanse.

Da han som ung kom til hoffet, hersket fransk språk og litteratur der fremdeles, ved siden av latinen. Han valgte likevel å dikte på engelsk, og skrev et engelsk så fritt og ledig at det med selvfølgelighet hevdet seg som litterært uttrykksmiddel. Han bidrog ved sin prestisje til at hans dialekt – Midland- og London-dialekten – ble den herskende og grunnlaget for det moderne engelske skriftspråket.

Chaucers viktigste prosa-arbeid var oversettelsen av Boëthius' De consolatione philosophiae; ellers skrev han helst på vers. I ca. 1380 diktet han sannsynligvis The Hous of Fame og The Parlement of Foules, som står på overgangen mellom hans «franske» og hans «italienske» periode. De er allegoriske og symbolske kjærlighetsdikt. Giovanni Boccaccios Filostrato lå til grunn for hans storartede versroman Troilus and Criseyde, og i klassiske kilder fant han stoff til sine beretninger om Amors kvinnelige helgener, Legende of Good Women. Men hans mesterverk er de berømte Canterbury Tales, som han antagelig begynte å skrive rundt 1387, men aldri rakk å fullføre. Disse fortellingene står sentralt i engelsk litteratur, og er hovedårsaken til at Chaucer er blitt kalt «den engelske poesis far».