Alterbilde fra Nidaros som viser Olav den helliges død på Stiklestad.

Helgen er en person som er gjenstand for religiøs dyrkelse og anses for å ha særlig nær kontakt med gud(ene).

Helgener dyrkes gjennom bønn og reiser til steder tilknyttet deres liv, død og eventuelle åpenbaringer i ettertid. Helgener dyrkes også ofte som moralske forbilder.

Det norske ordet «helgen» kommer av norrønt heilagr, men bruken av ordet i dagligtalen ligner mest på hvordan det latinske ordet sanctus og varianter av det brukes i kristen og særlig katolsk tradisjon.

Dyrkelse av levende og døde mennesker som mellomledd og meglere mellom gud(er) og mennesker er kjent innenfor mange religioner. Ofte regnes de som gud(ene)s favoritter blant menneskene og får eller oppnår spesielle egenskaper, alt fra å helbrede sykdom, påvirke været, avverge ulykker og sikre seier i strid til å sikre hell på eksamen eller arbeidsmarkedet.

Kristne helgentradisjoner

Kristen helgendyrkelse vokste frem rundt kristne martyrer. De kristne martyrene fikk høy status fordi de valgte å dø fremfor å frasi seg sin gudstro og religiøse identitet. Idealet om absolutt trofasthet til kristen tro hadde sin kilde i synet på Jesu død som et offer for menneskehetens synder og viljen til å dø for ham som hadde lidd døden for dem.

Martyrene var forbilder for andre kristne, men martyrdøden som ideal forvitret etter at kristendommen ble lovlig i Romerriket og særlig etter at den ble romersk statsreligion.

Kristne martyrer ble regnet for å fortsette som en del av det kristne fellesskapet etter sin død. De var nå i himmelen og hadde derfor direkte kommunikasjon med Gud. En grav nær deres grav skulle sikre evig liv i himmelen. Etter hvert ble relikvier behandlet som kilder til mirakler og Guds velvilje.

Feiring av martyrenes dødsdager

Polykarpos
Allerede fra år 155 evt., i forbindelse med biskop Polykarpos av Smyrnas martyrdød, har vi belegg for at martyrenes dødsdag ble feiret fordi den ble regnet som deres fødselsdag til det evige liv.
Polykarpos
Av .

Allerede fra år 155 evt., i forbindelse med biskop Polykarpos av Smyrnas martyrdød, har vi belegg for at martyrenes dødsdag ble feiret fordi den ble regnet som deres fødselsdag til det evige liv. Dødsdagen var altså fødselsdagen deres i himmelen. Deres lik ble æret og deres gravsteder hegnet om, og man bad om deres forbønn.

Arkeologiske utgravninger under Peterskirken har påvist at slik kult også foregikk ved stedet som katolsk tradisjon regner som apostelen Peters grav i Roma. Grunnen til at Olav Haraldsson (995–1030) så raskt ble regnet for hellig, var at også han ble ansett for å være martyr. En hellig død var viktigere enn et hellig liv.

Utvidelse av helgenbegrepet

Etter hvert ble helgenbegrepet også utvidet til å gjelde såkalte bekjennere (confessores) – de som hadde sittet i fengsel på grunn av sin tro, men som ikke var blitt henrettet. Etter at kristendommen ble lovliggjort under keiser Konstantin den store (272–337) og gjort til romersk statsreligion av keiser Teodosius den store (347–395), var det også færre nye kristne martyrer. Dermed ble også helgenbegrepet ytterligere utvidet til å gjelde fromme og lærde biskoper, eremitter som utmerket seg ved sin askese og, ikke minst innenfor de germanske områder, fromme og mektige personer av høy byrd.

Allerede tidlig vakte helgendyrkelsen bekymring hos kirkeledere av to hovedgrunner: først og fremst fordi de fryktet at den skjulte rester av polyteisme, særlig hos folkeslag der kristendommen ikke hadde dype røtter. For det andre kunne helgendyrkelsen komme ut av kirkelig kontroll, noe som ville kunne svekke det kirkelige hierarkiet.

Helgendyrkelse i middelalderen

Den hellige Carlo Borromeos tilbedelse av Jomfru Maria med Jesusbarnet

I middelalderen spilte kristen helgendyrkelse en enorm rolle, både religiøst, politisk og sosialt. Relikvier, rester av helgenenes lik, var kostbare, og katolske kirkealtre skulle inneholde slike relikvier. På grunn av kristendommens utbredelse og bygging av stadig flere kirker økte også etterspørselen. Man begynte derfor å dele opp relikviene i mindre deler samt å produsere nye.

Helgeners gravsteder ble valfartssteder. Særlig viktig var Peters grav i Roma og apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela i Spania. Reformatorene forkastet helgendyrkelsen som overtro og gudsbespottelse.

Moderne katolisisme og ortodokse kirker

I moderne katolsk, anglikansk og ortodoks kristendom fortsetter helgendyrkelsen å spille en viktig rolle, om enn ikke i samme grad eller på samme måte som tidligere. I katolsk tradisjon er Jomfru Maria og apostlene, særlig Peter, de fremste av helgenene. Katolsk teologi fremhever helgenenes rolle som forbilder, forbedere og følgesvenner. De er gjenstand for dyrkelse (veneratio, dulia), deres festdager feires, og man ber dem om hjelp i møte med utfordringer i hverdagen.

Noen helgener mottar nye åpenbaringer, da særlig fra Jesus og Jomfru Maria. Et viktig eksempel på en helgen som særlig huskes for sine åpenbaringer av Jesus er den polske nonnen Sankt Faustina Kowalska (1905–1938). I tillegg opplevde tre småbarn åpenbaringer fra Jomfru Maria i Fátima i Portugal i 1917.

Katolsk lære skjelner skarpt mellom den dyrkelsen som tilkommer helgenene og den tilbedelsen (adoratio, latreia) som gis Gud alene. Her har imidlertid Jomfru Maria en særstilling som Guds mor (theotokos), hvor katolsk lære tillater en særlig dyrkelse av Maria (hyperdulia).

Helgenkåring i den katolske kirke

Man finner ulike former for helgenkåring (kanonisering) i forskjellige kristne kirker. Den mest kompliserte finner man imidlertid i den katolske kirken.

Frem til 1200-tallet foregikk katolske helgenkåringer i lokale bispedømmer. Dette var også tilfellet med Olav den hellige. Overføringen av helgenkåringer fra lokale biskoper til paven i Roma skjedde gradvis ettersom pavestolens makt og prestisje økte.

I 1234 erklærte Gregor IX at pavestolen hadde enerett til å helgenkåre enkelte avdøde. I 1588 opprettet Sixtus 5 en ny arbeidsfordeling for den romerske kurien. En særskilt forsamling fikk da i oppgave å forberede saker om helgenkandidater, nemlig Forsamlingen for riter. Denne forsamlingen utviklet en prosedyre som ble rådende og la føringer for ettertiden. Blant annet ble helgenkåring underlagt kanonisk rett.

Moderne kanonisering

Framstilling av Mor Teresa som helgen
Saligkåringen av Mor Teresa startet i 1999 og ble fullført da hun ble erklært en helgen i 2016. Hun døde i 1997, og det ble gjort unntak fra regelen om at saligkåring først kan innledes fem år etter at en person er død.
Framstilling av Mor Teresa som helgen
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I moderne tid er helgenkåring derfor blitt en lang og krevende prosess. Det må bevises at eventuelle skrifter fra vedkommendes hånd er i overensstemmelse med katolsk lære og at han eller hun enten har etterlevd troen på en heroisk måte eller har gitt sitt liv for den – altså at vedkommende regnes som martyr.

De to siste nivåene i helgenkåringsprosessen gir helgenkandidaten titlene salig (beatus) og hellig (sanctus). Generelt kan saligkårede dyrkes lokalt innenfor et bispedømme, et land eller et ordenssamfunn, mens helgenkårede kan dyrkes globalt og blir innskrevet i den universelle kirkes helgenkalender (kanonisering).

Fram til 1983 ble det påkrevet at to mirakler skulle kunne knyttes til helgenkandidaten på hvert av de to siste nivåene. I 1983, under pave Johannes Paul 2, ble antallet redusert til ett mirakel på hvert av de to siste nivåene. I tillegg ble rollen til den såkalte «djevelens advokat» betraktelig innskrenket.

Ifølge regelen kan saligkåring først innledes fem år etter at en person er død. I mars 1999 ble det gjort et unntak fra regelen idet saligkåringsprosessen for Mor Teresa som døde i 1997, ble åpnet. Et unntak fra denne regelen ble også gjort for Johannes Paul 2, da saligkåringsprosessen for ham begynte bare én måned etter hans død 2. april 2005. I 2014 gjorde også Pave Frans et unntak for Johannes 23, denne gangen fra regelen om et andre mirakel.

Disse strenge reglene har ført til at antallet kanonisasjoner i moderne tid er lavt. Fra 1588 til 1972 fant det sted bare 211 kanonisasjoner, men grunnet reformen i 1983 under pave Johannes Paul 2 økte dette tallet sterkt; han alene helligkåret 482 personer og saligkåret 1327. I de senere årene er kristne som satt i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig blitt kanoniserte, for eksempel den polske presten Maximilian Kolbe og den jødiske karmelitternonnen Edith Stein (Teresa Benedicta av Korset). Det er også et langt større antall helgenkåringer av personer fra ikke-europeiske land, noe som har ført til at den katolske kirkes helgenskare i dag er langt mer internasjonal.

Et utvalg katolske helgener

Navn og tittel Dødsår Festdager
Adalbert av Praha, biskop og martyr 997 23. april
Agatha, martyr cirka 250 5. februar
Agnes, martyr cirka 350 21. januar
Albertus Magnus, biskop og kirkelærer 1280 15. november
Alfonso Maria de Liguori, kirkelærer 1787 1. august
Aloysius fra Gonzaga, ordensbroder 1591 21. juni
Ambrosius, kirkelærer 397 7. desember
Andreas, apostel 1. århundre 30. november
Anna og Joakim, jomfru Marias foreldre - 26. juli
Anselm av Canterbury, kirkelæerer 1109 21. april
Ansgar, biskop 865 3. februar
Antonius fra Padova, kirkelærer 1231 13. juni
Antonius, abbed 356 17. januar
Athanasius den store, kirkelærer 373 2. mai
Augustinus av Canterbury, biskop cirka 605 27. mai
Augustin av Hippo, kirkelærer 430 28. august
Barnabas, apostel 1. århundre 11. juni
Bartolomeus, apostel 1. århundre 24. august
Basilios den store, kirkelærer 379 2. januar
Benedikt av Nursia, abbed cirka 550 11. juli
Bernadette Soubirous, seer 1879 16. april
Bernhard av Clairvaux, kirkelærer 1153 20. august
Birgitta av Sverige, ordensstifter 1373 23. juli
Bonaventura, kirkelærer 1274 15. juli
Bonifatius, martyr 754 05. juni
Bruno av Calabria, prest 1101 06. oktober
Cajetan av Thiene, ordensstifter 1547 07. august
Cecilia, martyr 22. november
Christophorus, martyr cirka 250 25. juli
Clemens Romanus, pave og martyr 1. århundre 23. november
Columban, abbed 615 23. november
Cornelius, pave og martyr 253 16. september
Cosmas og Damianus, martyrer 303 26. septemer
Crispinus og Crispinianus, martyrer 3. århundre 25. oktober
Cyprian, kirkefar og martyr 258 16. september
David, Wales nasjonalhelgen cirka 600 1. mars
Dominikus, ordensstifter 1221 8. august
Dorothea av Caesarea, martyr 313 6. februar
Edith Stein (Teresa Benedicta av Korset), nonne 1942 9. august
Edvard bekjenneren, konge 1066 13. oktober
Efrem syreren, kirkelærer 373 9. juni
Eligius av Noyon, prest 660 1. desember
Elisabeth av Ungarn, nonne 1231 17. november
Erik Jevardsson, Sveriges nasjonalhelgen cirka 1160 18. mai
Fabianus, pave og martyr 250 20. januar
Fidelis av Sigmaringen, martyr 1622 24. april
Filip, apostel 1. århundre 3. mai
Filip Neri, prest 1595 26. mai
Florianus av Noricum, martyr cirka 304 4. mai
François av Sales, kirkelærer 1622 24. januar
Francisco Xavier, misjonær 1552 3. desember
Frans fra Assisi, ordensstifter 1226 4. oktober
Frans fra Paola, eremitt 1507 2. april
Fransiska av Roma, nonne 1440 9. mars
Gallus, eneboer 640 16. oktober
Georg, martyr 303 23. april
Gertrud den store, nonne 1302 16. november
Gertrud fra Nivelles, nonne 659 17. mars
Gregor fra Nazianz, kirkelærer 389 2. januar
Gregor fra Nyssa, kirkelærer 395 9. mars
Gregor den store, pave og kirkelærer 604 3. september
Hallvard, Oslos vernehelgen 1043 15. mai
Hedvig, nonne 1243 16. oktober
Henrik 2, keiser 1024 13. juli
Henrik, Finlands vernehelgen cirka 1156 19. januar
Hieronymus, kirkelærer 419 30. september
Hilarius fra Poitiers, kirkelærer 367 13. januar
Hildegard fra Bingen, klostergrunnlegger 1179 17. september
Honoratus av Arles, biskop 429 16. januar
Ignatius fra Antiokia, biskop og martyr cirka 107 17. oktober
Ignatius Loyola, ordenssstifter 1556 31. juli
Irenaeus,biskop, kirkefar og martyr 202 28. juni
Isidor av Sevilla, biskop og kirkelærer 636 4. april
István 1 (Stefan), Ungarns vernehelgen 1038 20. august
Jakob den eldre, apostel 44 25. juli
Jakob den yngre, apostel cirka 62 3. mai
Jan av Nepomuk, martyr 1393 16. mai
Januarius, biskop og martyr 305 19. september
Jean Babtiste de la Salle, ordensstifter 1719 7. april
Jeanne d'Arc, Jomfruen av Orléans 1431 30. mai
Johannes, apostel og evangelist 1. århundre 27. desember
Johannes fra Damaskus, kirkelærer cirka 749 4. desember
Johannes av Gud, munk 1550 8. mars
Johannes av Korset (Juan de la Cruz), kirkelærer 1591 14. desember
Johannes Døperen cirka 29
  • martyrdød 29. august
  • fødselsdag 24. juni
Johannes Khrysostomos, kirkelærer 407 13. september
John Fisher, biskop og martyr 535 22. juni
Josef 1. århundre
  • Jomfru Marias brudgom 19. mars
  • Håndverkeren 1. mai
Judas Taddeus, apostel 1. århundre 28. oktober
Justinus, martyr 165 1. juni
Karl den store, tysk-romersk keiser 814 28. januar
Katarina av Siena, kirkelærer 1380 29. april
Katarina av Vadstena, abbedisse 1381 2. august
Klara av Assisi, ordensstifter 1253 11. august
Knud, Danmarks vernehelgen 1086 10. juli
Kyrillos av Alexandria, kirkelærer 444 27. juni
Kyrillos av Jerusalem, kirkelærer 386 18. mars
Laurentius, martyr 258 10. august
Leo 1 den store, pave og kirkelærer 461 10. november
Lucia av Siracusa, martyr cirka 304 13. desember
Ludvig 9 av Frankrike 1270 25. august
Lukas, apostel og evangelist cirka 75 18. oktober
Magnus Orknøyjarl, martyr 1115 16. april
Margrete av Skottland, vernehelgen 1093 16. november
Maria Magdalena av Pazzi, nonne 1607 25. mai
Maria Magdalena, disippel 1. århundre 22. juli
Maria, Jesu mor 1. århundre
  • Guds hellige mor 1. januar
  • Marias bebudelse 25. mars
  • Marias dronningverdighet 22. august
  • Marias fremstilling i tempelet 21. november
  • Marias fødsel 8. september
  • Marias gjesting hos Elisabeth 31. mai
  • Marias opptagelse i himmelen 15. august
  • Marias smerter 15. september
  • Marias ubesmittede unnfangelse 8. desember
Markus, apostel og evangelist 1. århundre 25. april
Marta av Betania, Jesu venn 1. århundre 29. juli
Martin av Tours, biskop 397 11. november
Matteus, apostel og evangelist cirka 69 21. september
Mattias, apostel cirka 63 14. mai
Maximilian Kolbe, martyr 1941 14. august
Monica, Augustins mor 387 27. august
Nikolaus av Myra, biskop cirka 350 6. desember
Norbert, biskop 1134 6. juni
Olav den hellige, Norges vernehelgen 1030 29. juli
Pankratius, martyr cirka 304 12. mai
Patrick (Irlands apostel), biskop cirka 461 17. mars
Paulinus fra Nola, biskop 431 22. juni
Peter, apostel cirka 64 29. juni
Peter Damian, biskop og kirkelærer 1072 21. februar
Peter Krysologos, biskop og kirkelærer 450 30. juli
Pius 5, pave 1572 30. april
Pius 10, pave 1914 21. august
Rochus av Montpellier 14. århundre 16. august
Rosalie, nødhjelper 1160 4. september
Scholastica, nonne 543 10. februar
Sebastian, martyr 4. århundre 20. januar
Simon seloten, apostel 1. århundre 28. oktober
Stanislaw av Krakow, Polens nasjonalhelgen 1079 11. april
Stefanus, den første martyr cirka 35 26. desember
Sunniva, martyr 10. århundre 8. juli
Svithun, Stavangers vernehelgen 863 15. juli
Teresa av Ávila (av Jesus), kirkelærer 1582 15. oktober
Terese av Jesusbarnet (av Lisieux), kirkelærer 1897 1. oktober
Thomas Aquinas, kirkelærer 1274 28. januar
Thomas Becket, biskop og martyr 1170 29. desember
Thomas More, biskop og martyr 1535 22. juni
Tomas, apostel 72 3. juli
Torfinn, biskop 1285 8. januar
Torlak Torhallsson, Islands vernehelgen 1193 20. juli
Valborg, abbedisse 779 25. februar
Venceslas, Václav den hellige, martyr cirka 930 28. september
Vincent av Paul, prest 1660 27. september
Vincent av Saragossa, martyr 304 22. januar
Øystein Erlendsson, biskop 1188 26. januar

Kursiverte navn markerer at de er nevnt i den norske katolske helgenkalender.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Daae, Ludvig: Norges helgener, 1879
  • Eriksen, Anne & Anne Stensvold: Maria-kult og helgendyrkelse i moderne katolisisme, 2002, isbn 82-530-2378-2
  • Farmer, David Hugh: The Oxford dictionary of saints, 5th ed., 2003 (Oxford paperback reference), isbn 0-19-860629-x
  • Molinari, Paul. «Canonization of Saints (History and Procedure).» New Catholic Encyclopedia, Volume III: Can to Col. New York: McGraw-Hill Book Company, 1967.
  • Mundal, Else, overs.: Legender frå mellomalderen: soger om heilage kvinner og menn, 1995, isbn 82-521-4511-6
  • Undset, Sigrid: Norske helgener, 1937
  • Vauchez, André: Sainthood in the later Middle Ages, 1997, isbn 0-521-44559-0
  • Weinstein, Donald: Saints & society : the two worlds of Western Christendom, 1000-1700, 1986 (European history/religion), isbn 0-226-89056-2

Kommentarer (4)

skrev Audun Dybdahl

Hei! Som du sier i artikkelen er det jo en forskjell mellom adoratio og veneratio som altså ble helgenene til del. Mitt spørsmål er om en katolikk vil si at han "dyrker" en helgen. I min bok "Helgener i tiden" s. 9 har jeg skrevet: "Man skilte altså mellom tilbedelse og dyrkelse (lat. adoratio) på den ene side (forbeholdt den hellige treenighet) og ære på den annen side (lat. veneratio), som ble helgenene til del". Det kunne ha vært interessant å høre hva en katolsk teolog har å si om språkbruken her, jeg er jo bare en skarve historiker. MVH Audun Dybdahl

svarte Jane Skjoldli

Hei Audun, Takk for kommentaren din. Det er mulig at det er interessant for teologer å diskutere spørsmålet du stiller, men det er veletablert og helt ukontroversielt å snakke om helgendyrkelse i religionsvitenskap. Med vennlig hilsen, Jane Skjoldli

skrev Claudia Bätcke

Hei Jane!

snl.no har en artikkel om Venceslas, men han ligger i leksikon som Václav den hellige (https://snl.no/V%C3%A1clav_den_hellige). Dere får bli enige om hvordan han skal omtales, og han kan få lenke her. :-)

Beste hilsen
Claudia

svarte Mari Paus

Takk for innspillet! Jeg har lagt til lenke til Václav den hellige.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg