Nigerias litteratur

Den nigerianske litteraturen er den rikeste på hele det afrikanske kontinentet, noe som skyldes landets og befolkningens størrelse og mangslungne kulturelle sammensetning. Diktningen har dype røtter. Særlig finnes det rike muntlige tradisjoner hos yorubafolket og i den nordlige, muslimske delen av landet. Dette er i stor grad knyttet til dikteriske fremstillinger av historien til de store og mektige rikene som fantes der i før-kolonial tid. Skriftlige tradisjoner går også langt tilbake, helt til 1400-tallet. Det ble skrevet på arabisk, men også på hausa og fulani med arabiske skrifttegn. Denne litteraturen vokste særlig frem sent på 1700-tallet.

Hausa, igbo og yoruba

Etter at landet ble kolonisert, innførte misjonærer og kolonimyndigheter det latinske alfabetet også i Nord-Nigeria, og det utviklet seg en litteratur på hausa fra 1930-årene og fremover. En av de fremste forfatterne var Nigerias første statsminister, Sir Abubakar Tafawa Balewa, som gav ut romaner og andre prosafortellinger under navnet Abubaker Bauchi.

Det er derimot poesien som har vært den viktigste sjangeren innenfor hausa-litteraturen. En sentral skikkelse er Sa'adu Zungur (1915–1958), som var en betydelig leder i den tidlige nasjonalistbevegelsen. Hans verk viser tilbake til tradisjonell diktning, men tar også opp sosiale og politiske spørsmål. En tospråklig utgave (hausa–engelsk) av et utvalg av hans diktning kom i 1974 under tittelen The Poetry, Life and Opinions of Sa'adu Zungur. Andre hausa-poeter er Mu'azu Hadeija (1920–1955) og Mudi Sipikim (født 1930). Det finnes også en dramatisk tradisjon på hausa, representert av blant annet Abubakar Iman (født 1911) og Umaru A. Dembo (født 1945).

Det er særlig på språkene i den sørlige delen av landet at det har utviklet seg en betydelig litteratur. På igbo finnes det en levende dikterisk tradisjon, blant annet med forfattere som Peter Nwana og Leopold Bell-Gam. Det er derimot litteraturen på yoruba som står sterkest. Utviklingen av yoruba som skriftspråk begynte på 1800-tallet med Samuel Ajai Crowther, en frigitt slave som ble utdannet til teolog i Sierra Leone. Han normaliserte flere dialekter og la grunnlaget for standard yoruba. Blant annet utgav han en ordbok og flere lærebøker i språket og oversatte hele Bibelen (utgaven fra 1900) og andre religiøse verk. Den rike muntlige dikteriske tradisjonen påvirket tidlig yoruba-poesi, blant annet den første betydelige lyrikeren, J. Sobowale Sowande (1858–1936). Senere lyrikere er Adebayo Faleti (født 1926) og Afolabi Olabimtan (født 1938), som begge også har skrevet romaner og dramatikk.

Mye av den tidlige yoruba-diktningen ble publisert i magasiner og aviser som Akéde èkó, der blant annet den første romanen på yoruba, Sègilolà, eléyinju egé (engelsk tittel: Segilola, Woman of Ensnaring Eyeballs) av Isaac Babalola Thomas (1888–1963), ble trykt som føljetong før den kom ut i bokform i 1929. Den første virkelig betydelige yorubaforfatteren er imidlertid Daniel Olorunfemi Fagunwa, som skrev en rekke romaner bygd på gamle yorubamyter. Andre forfattere i samme tradisjon er Gabriel E. Ojo (1925–1962), Ogunsina Ogundele (født 1925), Olaya Fagbamigbe (født 1930) og D. J. Fantanmi (født 1938).

Det finnes også en realistisk og historisk romantradisjon, som særlig henter stoff fra tiden før koloniseringen. Nevnes bør Adekanni Oyedele, Isaac Oluwole Delanao og Femi Jeboda. En senere betydelige roman er Adebayo Faletis Omo olókun esin (engelsk tittel: Son of the Keeper of Horses) fra 1970.

Den kanskje viktigste delen av yoruba-diktningen utgjøres av dramatikk, der det blant annet ble skapt en helt ny sjanger, den såkalte folkeoperaen, med bakgrunn i tradisjonelle, dramatiske former som maskespill og dans. Folkeoperaens skaper er Hubert Ogunde (1916–1990); ellers må nevnes Elija Kola Ogunmola (1925–1973) og Duro Ladipo (1931–1978).

Engelskspråklig litteratur

Likevel er det på engelsk at det virkelig er vokst frem en stor og betydelig litteratur i Nigeria. Landet har et rikt intellektuelt og litterært miljø sentrert rundt de mange universitetene, en rekke forlag og mange tidsskrifter og aviser som har en anselig litterær dekning. Dette finnes til tross for vanskelige politiske forhold med undertrykkelse og fengsling av flere forfattere, og til og med henrettelser, for eksempel av Ken Saro-Wiwa i 1995. Disse forholdene har drevet flere andre intellektuelle i eksil, blant annet nobelprisvinneren Wole Soyinka.

Den første virkelige romanen på engelsk skrevet av en nigerianer var Amos Tutuolas The Palm-Wine Drinkard fra 1952. Snart vokste det frem en vital litteratur blant annet med utgangspunkt i miljøet ved universitetet i Ibadan, der mange av landets ledende forfatter studerte, for eksempel Chinua Achebe, Wole Soyinka, Christopher Okigbo, John Pepper Clark og den innflytelsesrike kritikeren Abiola Irele (født 1936). Dette kom til uttrykk i litterære tidsskrifter som The Horn og Black Orpheus.

Det fantes også en annen, mer populær litterær tradisjon i form av pamfletter og triviallitteratur som særlig kom ut i byen Onitsha og ofte kalles Onitsha-litteratur. Cyprian Ekwensi gav ut sine første bøker i en slik sammenheng, men den fremste forfatteren i denne tradisjonen er Ogali A. Ogali (født 1935).

Den moderne realistiske nigerianske romanen tar til med Achebes første bok, Things Fall Apart fra 1958. Tidlig i 1960-årene debuterte så en rekke romanforfattere som har utviklet store og betydelige forfatterskap. Blant disse er Soyinka, etter først å ha blitt kjent som dramatiker, Timothy Mofolorunso Aluko, Elechi Amadi, Vincent C. Ike, Onuora Nzekwu og Obi Egbuna. Flora Nwapa har særlig tatt for seg kvinners liv. Nkem Nwankwo har skrevet satiriske romaner og noveller. John Munonye har skrevet med stor innsikt om konfliktene mellom den gamle igbokulturen og blant annet kristendommen. Adaora Lily Ulasi har utgitt romaner som henter stoff fra igbosamfunnets konflikter med kolonimakten med språklig tilfang fra pidgin-engelsk.

Til den neste generasjonen romanforfattere hører Isidore Okpewho og I. N. C. Aniebo. Sistnevnte har blant annet skrevet en sterk roman om Biafrakrigen, The Anonymity of Sacrifice fra 1974. Buchi Emecheta har i en rekke romaner skildret kvinners skjebner, mens Kole Omotoso i Just Before Dawn fra 1988 har gitt en fremstilling av det moderne Nigerias historie. Festus Iyayi har også skrevet om Biafrakrigen i den prisbelønnede romanen Heroes fra 1986. Andre som i romanform har behandlet denne tragedien, er Eddie Iroh og Sebastian Okechukwu Mezu. De fremste romanforfatterne i den yngste generasjonen er Ben Okri, som har vunnet et stort navn internasjonalt, og Biyi Bandele-Thomas.

Den dominerende skikkelsen i nigeriansk dramatikk er Wole Soyinka, men også John Pepper Clark er en betydelig skuespillforfatter. Hans store drama Ozidi fra 1967 bygger på mytisk bakgrunnsstoff og tradisjonelle dramaformer hos ijawfolket i deltaet til elven Niger. Ellers må nevnes Zulu Sofola, Obi Egbuna, Ola Rotimi og Wale Oguyemi. De to sistnevnte er mest kjent for historiske skuespill. Blant de fremste yngre dramatikerne er Femi Osofisan og den irsk-nigerianske kritikeren, lyrikeren og skuespillforfatteren Gabriel Gbadamosi.

De tre store navnene i poesien er Wole Soyinka, Christopher Okigbo og Gabriel Okara. En av de mest omstridte lyrikerne er kritikeren Chinweizu, som blant annet har vært Soyinkas fremste litterære motstander og som i sin tur er blitt kritisert kraftig av den britisk-nigerianske forfatteren og menneskerettsforkjemperen Adewale Maja-Pearce. De to fremste yngre poetene er imidlertid Niyi Osundare og Odia Ofeimum.

Det litterære miljøet i Nigeria er svært livlig, og det kommer årlig ut mange bøker på de utallige små og store forlagene i landet. Den årlige bokmessen i Lagos er i ferd med å etablere seg som en av Afrikas viktigste.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg