Den nigerianske litteraturen er den rikeste på hele det afrikanske kontinentet, noe som skyldes landets og befolkningens størrelse og mangslungne kulturelle sammensetning. Diktningen har dype røtter. Særlig finnes det rike muntlige tradisjoner hos yorubafolket og i den nordlige, muslimske delen av landet, i stor grad knyttet til dikteriske fremstillinger av historien til de store og mektige rikene som fantes der i før-kolonial tid. Skriftlige tradisjoner går også langt tilbake, helt til 1400-tallet. Det ble skrevet på arabisk, men også, med arabiske skrifttegn, på hausa og fulani. Denne litteraturen vokste særlig frem sent på 1700-tallet.

Etter at landet ble kolonisert, innførte misjonærer og kolonimyndigheter det latinske alfabetet også i Nord-Nigeria, og det utviklet seg en litteratur på hausa fra 1930-årene og fremover. En av de fremste forfatterne var Nigerias første statsminister, Sir Abubakar Tafawa Balewa, som gav ut romaner og andre prosafortellinger under navnet Abubaker Bauchi. Men det er poesien som har vært den viktigste sjangeren innenfor hausa-litteraturen. En sentral skikkelse er Sa'adu Zungur (1915–58), som var en betydelig leder i den tidlige nasjonalistbevegelsen. Hans verk viser tilbake til tradisjonell diktning, men tar også opp sosiale og politiske spørsmål. En tospråklig utgave (hausa–engelsk) av et utvalg av hans diktning kom i 1974 under tittelen The Poetry, Life and Opinions of Sa'adu Zungur. Andre hausa-poeter er Mu'azu Hadeija (1920–55) og Mudi Sipikim (f. 1930). Det finnes også en dramatisk tradisjon på hausa, representert av bl.a. Abubakar Iman (f. 1911) og Umaru A. Dembo (f. 1945).

Imidlertid er det særlig på språkene i den sørlige delen av landet at det har utviklet seg en betydelig litteratur. På igbo finnes det en levende dikterisk tradisjon, bl.a. med forfattere som Peter Nwana og Leopold Bell-Gam, men det er litteraturen på yoruba som står sterkest. Utviklingen av yoruba som skriftspråk begynte på 1800-tallet med Samuel Ajai Crowther, en frigitt slave som ble utdannet til teolog i Sierra Leone. Han normaliserte flere dialekter og la grunnlaget for standard yoruba. Bl.a. utgav han en ordbok og flere lærebøker i språket, og oversatte hele Bibelen (utg. 1900) og andre religiøse verk. Den rike muntlige dikteriske tradisjonen påvirket tidlig yoruba-poesi, bl.a. den første betydelige lyrikeren, J. Sobowale Sowande (1858–1936). Senere lyrikere er Adebayo Faleti (f. 1926) og Afolabi Olabimtan (f. 1938), som begge også har skrevet romaner og dramatikk.

Mye av den tidlige yoruba-diktningen ble publisert i magasiner og aviser som Akéde èkó, der bl.a. den første romanen på yoruba, Sègilolà, eléyinju egé (eng. tittel Segilola, Woman of Ensnaring Eyeballs) av Isaac Babalola Thomas (1888–1963), ble trykt som føljetong før den kom ut i bokform i 1929. Den første virkelig betydelige yorubaforfatteren er imidlertid Daniel Olorunfemi Fagunwa, som skrev en rekke romaner bygd på gamle yorubamyter. Andre forfattere i samme tradisjon er Gabriel E Ojo (1925–62), Ogunsina Ogundele (f. 1925), Olaya Fagbamigbe (f. 1930) og D. J. Fantanmi (f. 1938).

Men det finnes også en realistisk og historisk romantradisjon, som særlig henter stoff fra tiden før koloniseringen. Nevnes bør Adekanni Oyedele, Isaac Oluwole Delanao og Femi Jeboda. En senere betydelige roman er Adebayo Faletis Omo olókun esin (eng. Son of the Keeper of Horses, 1970).

Den kanskje viktigste delen av yoruba-diktningen utgjøres av dramatikk, der det bl.a. ble skapt en helt ny sjanger, den såkalte folkeoperaen, med bakgrunn i tradisjonelle, dramatiske former som maskespill og dans. Folkeoperaens skaper er Hubert Ogunde (1916–90); ellers må nevnes Elija Kola Ogunmola (1925–73) og Duro Ladipo (1931–78).

Likevel er det på engelsk at det virkelig er vokst frem en stor og betydelig litteratur i Nigeria. Landet har et rikt intellektuelt og litterært miljø, sentrert rundt de mange universitetene, en rekke forlag og mange tidsskrifter og aviser som har en anselig litterær dekning. Dette finnes til tross for vanskelige politiske forhold, med undertrykkelse og fengsling av flere forfattere, og til og med henrettelser, f.eks. Ken Saro-Wiva i 1995. Disse forholdene har drevet flere andre intellektuelle i eksil, bl.a. Nobelprisvinneren Wole Soyinka.

Den første virkelige romanen på engelsk skrevet av en nigerianer var Amos Tutuolas The Palm-Wine Drinkard (1952). Snart vokste det frem en vital litteratur bl.a. med utgangspunkt i miljøet ved universitetet i Ibadan, der mange av landets ledende forfatter studerte, f.eks. Chinua Achebe, Soyinka, Christopher Okigbo, John Pepper Clark og den innflytelsesrike kritikeren Abiola Irele (f. 1936). Dette kom til uttrykk i litterære tidsskrifter som The Horn og Black Orpheus.

Men det fantes også en annen, mer populær litterær tradisjon i form av pamfletter og triviallitteratur, som særlig kom ut i byen Onitsha og ofte kalles Onitsha-litteratur. Cyprian Ekwensi gav ut sine første bøker i en slik sammenheng, men den fremste forfatteren i denne tradisjonen er Ogali A. Ogali (f. 1935).

Den moderne realistiske nigerianske roman tar til med Achebes første bok, Things Fall Apart (1958). Tidlig i 1960-årene debuterte så en rekke romanforfattere som har utviklet store og betydelige forfatterskap. Blant disse er Soyinka, etter først å ha blitt kjent som dramatiker, Timothy Mofolorunso Aluko, Elechi Amadi, Vincent C. Ike, Onuora Nzekwu og Obi Egbuna. Flora Nwapa har særlig tatt for seg kvinners liv. Nkem Nwankwo har skrevet satiriske romaner og noveller. John Munonye har skrevet med stor innsikt om konfliktene mellom den gamle igbokulturen og bl.a. kristendommen. Adaora Lily Ulasi har utgitt romaner som henter stoff fra igbosamfunnets konflikter med kolonimakten, med språklig tilfang fra pidgin-engelsk.

Til den neste generasjonen romanforfattere hører Isidore Okpewho og I. N. C. Aniebo. Sistnevnte har bl.a. skrevet en sterk roman om Biafrakrigen, The Anonymity of Sacrifice (1974). Buchi Emecheta har i en rekke romaner skildret kvinners skjebner, mens Kole Omotoso i Just Before Dawn (1988) har gitt en fremstilling av det moderne Nigerias historie. Festus Iyayi har også skrevet om Biafrakrigen i den prisbelønnede romanen Heroes (1986). Andre som i romanform har behandlet denne tragedien, er Eddie Iroh og Sebastian Okechukwu Mezu. De fremste romanforfatterne i den yngste generasjonen er Ben Okri, som har vunnet et stort navn internasjonalt, og Biyi Bandele-Thomas.

Den dominerende skikkelsen i nigeriansk dramatikk er Wole Soyinka. Men også John Pepper Clark er en betydelig skuespillforfatter. Hans store drama Ozidi (1967) bygger på mytisk bakgrunnsstoff og tradisjonelle dramaformer hos ijawfolket i deltaet til elven Niger. Ellers må nevnes Zulu Sofola, Obi Egbuna, Ola Rotimi og Wale Oguyemi. De to sistnevnte er mest kjent for historiske skuespill. Blant de fremste yngre dramatikerne er Femi Osofisan og den irsk-nigerianske kritikeren, lyrikeren og skuespillforfatteren Gabriel Gbadamosi.

De tre store navnene i poesien er Wole Soyinka, Christopher Okigbo og Gabriel Okara. En av de mest omstridte lyrikerne er kritikeren Chinweizu, som bl.a. har vært Soyinkas fremste litterære motstander og som i sin tur er blitt kritisert kraftig av den britisk-nigerianske forfatteren og menneskerettsforkjemperen Adewale Maja-Pearce. De to fremste yngre poetene er imidlertid Niyi Osundare og Odia Ofeimum.

Det litterære miljøet i Nigeria er svært livlig, og det kommer årlig ut mange bøker på de utallige små og store forlagene i landet. Den årlige bokmessen i Lagos er i ferd med å etablere seg som en av Afrikas viktigste.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.