Storbritannia og Nord-Irland. Den industrielle revolusjon førte til gjennomgripende endringer i det britiske samfunnet. Rundt de nye fabrikkene vokste det frem storbyer med en ny samfunnsklasse, industriarbeiderklassen. Og i løpet av 1800-tallet ble Storbritannia verdens ledende industrimakt. Bildet viser en av de tidligste dampmaskinene, konstruert for å pumpe vann opp av gruvene. Stikk fra 1747.

Fri. fri

Storbritannia og Nord-Irland. Statsminister Winston Churchill i det bombede Underhuset våren 1941.

Anon. Begrenset gjenbruk

Storbritannia og Nord-Irland. Etter en serie tilbakeslag i begynnelsen av krigen vendte krigslykken seg ved al-Alamain i oktober 1942. Da beseiret den 8. armé under kommando av general Montgomery de tyske styrkene under general Rommel, noe som innledet en tysk tilbaketrekning og kom til å bli et av vendepunktene i den annen verdenskrig. Bildet viser fremrykkende britiske soldater.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Storbritannia og Nord-Irland. Det britiske imperiet med sine kolonier og dominions var et av de største riker i verdenshistorien, og kom i sterk grad til å prege britenes syn på seg selv og verden. Denne tegningen prydet et postkort omkring forrige århundreskifte. I den britiske løvens manke kan man lese navnene på Storbritannias viktigste besittelser på den tiden.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Storbritannia ble skapt i 1707 da personalunionen mellom kongerikene England og Skottland (som hadde bestått siden Elizabeth 1s død 1603) ble omformet til en realunion

Den nye statsdannelsen ble kalt The United Kingdom of Great Britain (Det forente kongerike Storbritannia). Den ble organisert som en enhetsstat og fikk institusjoner som i alt vesentlig bygde på de eksisterende engelske. Skottland måtte oppgi sitt parlament, men fikk rett til å velge 45 representanter til Underhuset og 16 peers til Overhuset i London. Skottene fikk beholde sin presbyterianske kirkeordning og sine egne domstoler.

I Skottland var det ganske sterk motstand mot at Storbritannia skulle delta i den spanske arvefølgekrig, og etter at de fredsvennlige toryer overtok regjeringsmakten i 1710, sluttet de fred med Frankrike (freden i Utrecht, 1713); Storbritannia vant Gibraltar, Minorca, Newfoundland og Nova Scotia. Da dronning Anna døde uten arvinger i 1714, ble den nærmeste protestantiske etterkommer etter Jakob 1, kurfyrst Georg av Hannover, konge av Storbritannia (Georg 1). Han utnevnte straks en ren whig-regjering. Den nye kongen følte seg mest som tysk og ble aldri fortrolig med britiske forhold. Han holdt seg som oftest borte fra regjeringsmøtene, og regjeringen fikk derfor økt selvstendighet.

I 1720 ble det økonomiske liv i Storbritannia rammet av en økonomisk krise som i første rekke skyldtes overdrevne forventninger til det nystartede sydhavskompaniet («the South Sea Bubble»). Flere av de ledende ministrene var implisert, og Robert Walpole overtok som statsminister (1721–1742).

Georg 2 (1727–1760) grep – i likhet med faren – lite inn i britisk innenrikspolitikk, og det parlamentariske system ble i hans regjeringstid ytterligere grunnfestet. Formelt lå det vesentlige av den politiske makten i Underhuset, men reelt var det Walpole og hans regjeringskolleger som dominerte, idet de ved hjelp av et sinnrikt system av bestikkelser og personlige forbindelser og ved manipulering med «rotten boroughs» helt vant kontroll over Underhusets sammensetning og politikk. Whiggene arbeidet med hell for å bevare freden utad, og bidrog ved dette og ved sin heldige økonomiske politikk mye til å bane veien for en sterk ekspansjon i landets handel, skipsfart og industri.

I løpet av 1700-tallet gjennomgikk Storbritannia første fase av en dyptgripende sosial og økonomisk endringsprosess. Folketallet økte fra ca. 5 millioner til omkring 9 millioner. På landsbygda fortsatte konsentreringen av eiendomsretten til jorden gjennom den såkalte «innhegningen» (enclosure) av de gamle allmenningene. Med hjemmel i parlamentsvedtak i hvert enkelt tilfelle kunne de store jordeierne slå sammen jordstykker til større enheter og dele opp de gamle allmenningene mellom dem som hadde rettigheter der. Dette førte til at de som var mest avhengige av allmenningene, småbøndene, ble presset ut. Jorden kom på færre hender, og godseierne fikk sterkere kontroll.

Parallelt med og delvis som følge av dette kom en omlegging av driftsmetodene. Det ble lagt større vekt på husdyrhold på bekostning av åkerbruk, og man fikk utviklet bedre husdyrraser. Driften ble også intensivert; det ble gjødslet bedre, og man la om til mer kompliserte vekselbrukordninger, som førte til økt avkastning. Poteten ble etter hvert viktig. Alt dette krevde arbeidskraft, og landsbygda opplevde derfor ikke noen folkeflukt ved at småbøndene ble presset bort, de ble jordløse landarbeidere i stedet. En stor del av veksten i folketallet skjedde i byene, mens befolkningen på landsbygda kom til å bestå av et fåtall godseiere, forholdsvis få bønder som brukte store jordområder, og mange jordløse arbeidsfolk.

Den britiske utenrikshandel økte raskt, særlig etter 1750, og Storbritannia overtok gradvis Nederlands rolle som verdens ledende handelsnasjon. Dette førte til økt etterspørsel etter britiskproduserte varer, særlig tekstilvarer.

Den britiske tekstilindustrien var på begynnelsen av 1700-tallet preget av en sterkt fragmentert oppbygning. Kjøpmenn kjøpte inn råvarene (ull) og stod for omsetningen av de ferdige tekstilene, men overlot selve foredlingen (spinning, veving) til selvstendige «underleverandører». Både spinnere og vevere eide vanligvis sitt eget produksjonsutstyr, og menneskelig arbeidskraft var den viktigste innsatsfaktoren (forleggersystemet).

Fra midten av 1700-tallet ble dette produksjonssystemet helt omformet. Produksjonen ble flyttet fra arbeidsfolks hjem på landsbygda til store fabrikker i byene. Store maskiner laget av jern og drevet delvis av dampmaskiner erstattet små, ofte hjemmelagede treredskaper. Arbeiderne eide ikke lenger produksjonsutstyret og hadde ikke kontroll med sin egen arbeidsdag. Dette er noen av de mest iøynefallende aspekter ved den utvikling som vanligvis kalles den industrielle revolusjon.

Den teknologiske utviklingen startet i tekstilindustrien med John Kays flygende skyttel (1733); den mekaniske spinnemaskinen kom i 1760-årene, og en vanndrevet spinnemaskin i 1769. James Watts dampmaskin ble tatt i bruk i tekstilindustrien i 1780-årene. Men denne oppfinnelsen fikk stor betydning også i annen industri, særlig i jern- og kullgruvene. Behovet for jern økte sterkt da den nye teknologien ble tatt i bruk i tekstilindustrien. Man måtte gå dypere ned i gruvene etter jern og kull, og dampmaskinen ble nødvendig for å holde pumpene gående. Jernproduksjonen krevde kull til smelting, og dampmaskinene ble også fyrt med kull; kullproduksjonen økte derfor betraktelig.

Spørsmålet om folk fikk det bedre eller verre i den første industrialiseringsfasen har vært drøftet lenge uten at man har kommet til noe entydig svar. Men det som er sikkert, er at tekstilarbeiderne, som jordbruksarbeiderne, opplevde en klar proletarisering.

Ekspansjonen i den oversjøiske handels- og skipsfartsvirksomheten førte Storbritannia inn i konflikter med andre europeiske stater, særlig om herredømmet i den nye verden. I 1740 kom landet med i den østerrikske arvefølgekrig på Østerrikes side, og alvorlige tilbakeslag i krigens første faser førte i 1742 til Walpoles avgang. Senere kjempet en britisk hær med heder på Kontinentet; Georg 2 var den siste britiske monark som ledet sine egne tropper i kamp (slaget ved Dettingen i 1743). Franskmennene ble slått tilbake i Nord-Amerika, og da stuartenes tronpretendent, «Bonnie Prince Charlie» (Karl Edvard Stuart), via Skottland gjorde et innfall like til Derby, ble han drevet tilbake og tilføyd et knusende nederlag ved Culloden i det nordøstlige Skottland (1746).

Under Sjuårskrigen (1756–1763) stod Storbritannia på Preussens side mot Frankrike, Østerrike og Spania. Den energiske William Pitt den eldre ledet regjeringen, og britene vant betydelige seirer både i Nord-Amerika og i India, hvor Robert Clive grunnla det britiske herredømme med seieren ved Plassey (1757). Ved Parisfreden i 1763 vant britene Canada (området inn til The Great Lakes), New Brunswick, Louisiana og Florida.

Georg 3 (1760–1820) sluttet seg til toryene, som fikk regjeringsmakt nesten sammenhengende i 60 år. Det kom til motsetninger mellom kongen og parlamentet, men alvorligere utslag fikk misnøyen i de gamle kolonier i Nord-Amerika. Den hang først og fremst sammen med stadig nye skattepålegg og strenge handels- og industrirestriksjoner som ble pålagt koloniene for å beskytte moderlandets næringsliv.

Det kom til flere episoder («teselskapet» i Boston i 1773) før kolonistene gikk til åpent opprør i 1775. De 13 kolonienes kongress i Philadelphia proklamerte Amerikas forente staters uavhengighet 4. juli 1776, den amerikanske uavhengighetserklæringen. Til sjøs vant britene store seirer over Frankrike og Spania, som trådte inn i krigen på opprørernes side, men på landjorden ble de slått av amerikanerne (Yorktown, 1781), og ved freden i Versailles i 1783 måtte de anerkjenne kolonienes uavhengighet. Storbritannia beholdt imidlertid Canada og de viktigste av sine øvrige oversjøiske besittelser.

I 1783 ble William Pitt d.y. statsminister, bare 24 år gammel; han innehadde stillingen til 1801 og fra 1804 til sin død i 1806. Pitt var urokkelig tory og en fanatisk fiende av det nye, revolusjonære regimet i Frankrike; forholdet mellom de to land ble tilspisset, blant annet som følge av den franske anneksjon av Belgia. Frankrike erklærte Storbritannia krig i 1793.

I felttogene på kontinentet spilte britene først en beskjeden rolle, men landets flåte ble en viktig faktor i den årelange utmattelseskrigen. I 1798 ødela Lord Nelson den franske middelhavsflåte ved Abukir, og satte dermed en stopper for den franske erobringen av Egypt. Irske opprørere bad franskmennene om hjelp til å løsrive seg fra Storbritannia, men den franske invasjonsflåten ble ødelagt av storm (1796). Et nytt opprør ble slått brutalt ned (1798), det irske parlamentet ble opphevet (1800), og Irland ble innlemmet i en realunion med Storbritannia.

Krigen brøt ut igjen i 1803, Lord Nelson ødela den fransk-spanske flåte ved Trafalgar i 1805, den dansk-norske flåte ble bortført etter bombardementet av København i 1807 (se flåteranet), og fra 1808 førte hertugen av Wellington sin seierrike utryddelseskrig mot de franske tropper i Portugal og Spania. Napoleons forsøk på å knekke Storbritannia ved hjelp av fastlandssperringen mislyktes fullstendig, ikke minst fordi landet greide å skaffe seg markeder i Sør-Amerika for sin voksende industriproduksjon.

Storbritannia fortsatte koalisjonskrigene mot Napoleon med stor seighet. De store subsidier til de allierte, Russland, Østerrike og Preussen, påførte landet en svimlende statsgjeld, men Napoleon ble felt til sist, og i fredsoppgjøret ble Storbritannia tildelt erstatning for sine tap ved nye landområder. Storbritannia gikk derved ut av striden som den dominerende kolonimakten; Frankrike og Nederland var slått nesten helt ut i kampen om oversjøiske kolonier.

Etter 1815 ble Storbritannia rammet av en økonomisk etterkrigsdepresjon med avsetningsvansker, prisfall og arbeidsløshet. Samtidig oppstod det sosial uro i den industrielle revolusjonens kjølvann, med mangel på arbeidervern og utbredt kvinne- og barnearbeid. Den høye tollen på importert korn, som ble innført med støtte av godseierne i Underhuset, rammet de brede masser.

Alt dette førte til sterk gjæring i de brede lag. I kravet om en valgreform kunne de forenes med de nye industriherrer. Fra en rekke nesten utdødde valgkretser, såkalte rotten boroughs, sendte man fortsatt to representanter til Underhuset, mens en rekke av de nye industribyene i nord ikke var representert i det hele tatt. Men toryene, ledet av den strengt konservative Lord Castlereagh, motsatte seg reformplanene.

Først under Georg 4 (1820–1830) kom en mer liberal retning til makten. Storbritannia anerkjente de sør- og mellomamerikanske stater, hjalp grekerne i deres frihetskamp og begynte å innskrenke tollbeskyttelsessystemet. Den følgende toryregjeringen under hertugen av Wellington måtte gå med på dissenternes og katolikkenes fulle politiske likestilling ved å oppheve Testakten i 1829 og tillate dannelsen av fagforeninger.

Under påvirkning av julirevolusjonen 1830 og med støtte hos Vilhelm 4 kunne deretter whig-lederen Lord Grey gjennomføre valgreformen i 1832, og velgertallet økte med nesten én million. Fra den tid kom det politiske tyngdepunkt til å ligge i Underhuset. Det var først og fremst borgerskapet i byene som fikk større politisk innflytelse på grunn av reformen.

En rekke reformlover ble vedtatt (fattiglov, kommunallov). I 1833 ble slaveriet i koloniene opphevet. Motstanderne av korntollen samlet seg nå i The Anti-Corn-Law League, mens den såkalte chartistbevegelsen stilte krav om valg- og stemmerettsreformer. Den nye toryregjeringen under Sir Robert Peel dempet chartistenes agitasjon for en mer demokratisk valgordning og kuet Daniel O'Connells bevegelse for «repeal» (opphevelse) av unionen mellom Irland og Storbritannia. Men samtidig gjennomførte Peel tollnedsettelser, og under trykket av korntollmotstandernes agitasjon (1839) og hungersnød i Irland innså han nødvendigheten av å oppheve korntollen. Dette ble vedtatt etter voldsom strid i 1846.

Dermed hadde Storbritannia slått inn på de nyere sosialøkonomiske prinsipper om fri konkurranse, og etter hvert ble frihandelen fullstendig gjennomført ved Navigasjonsaktens opphevelse i 1849 og handelstraktaten med Frankrike i 1860.

Under dronning Victoria (1837–1901) opplevde Storbritannia en rask økonomisk utvikling, særlig knyttet til industrialiseringen. Verdien av Storbritannias totale utenrikshandel ble fordoblet i årene 1852–1867. I Krimkrigen i 1853–1856 støttet Frankrike og Storbritannia Tyrkia, da vestmaktene følte sine interesser i Nære Østen truet av den russiske aggresjon i svartehavsområdet.

Ved freden i Paris i 1856 måtte Russland forplikte seg til å nedlegge sine baser og flåtestyrker i Svartehavet og delvis i de baltiske land, noe som ytterligere styrket Storbritannias overlegenhet på havet. I den nordamerikanske borgerkrigen anerkjente Storbritannia sørstatene som krigførende makt. Lord Palmerston, som ledet Storbritannias utenrikspolitikk i mer enn 20 år, holdt stort sett landet utenfor de europeiske kriger.

Fra ca. 1850 utviklet de politiske grupperingene whigs og tories seg gradvis til to moderne massepartier, Liberal Party og Conservative Party, som vekselvis satt med makten til 1924. I 1867 gjennomførte den konservative regjeringen til Lord Derby en ny valgreform, som økte velgernes antall med mer enn én million. Den liberale William Gladstone ble førsteminister (1868–1874). Han slo inn på en aktiv reformpolitikk. Det ble blant annet innført hemmelig avstemning til Underhuset, universitetene Oxford og Cambridge ble åpnet for dissentere og folkeskolen ble styrket.

Gladstones mindre energiske utenrikspolitikk gav de konservative makten ved valgene i 1874. Den nye regjeringen ble ledet av Benjamin Disraeli, den moderne britiske imperialismes far. Han hadde romantiske forestillinger om Storbritannias storhet og gjorde India til keiserrike i 1877. Han kjøpte den egyptiske khedivens aksjer i Suezkanalen, motsatte seg energisk Russlands fordringer på Berlin-kongressen i 1878 og ervervet Kypros. Dessuten innledet han en krig med Afghanistan i 1877, og boerrepublikken Transvaal ble annektert samme år.

I innenrikspolitikken utviklet Disraeli tankene om «tory-demokratiet», ideer om å forsøke å forbedre de lavere klassers kår ved en sosial reformpolitikk. Men misnøye med de store utgiftene til utenrikspolitikken brakte igjen makten i hendene på Gladstone (1880–1885), som fikk slutt på krigen mot Afghanistan, og i 1881 innrømmet Transvaal uavhengighet. Overfor irene fortsatte han sin imøtekommende politikk ved forbedrede landlover, og i 1885 gjennomførte han den tredje valgreform, som gav 2,5 millioner nye velgere stemmerett.

Etter en kortvarig konservativ regjering under markien av Salisbury, fulgte Gladstones tredje regjering (1886). Nå forsøkte han å løse en av sine største oppgaver: å skaffe irene hjemmestyre (Home Rule). Han foreslo en ny irsk landlov og opprettelsen av irsk parlament og regjering. Dette førte til en sprengning av det liberale parti. Home Rule-loven ble forkastet. I sin fjerde regjering (1892–1894) forsøkte Gladstone igjen forgjeves å få innført Home Rule for Irland.

Under konservativ ledelse frem til 1905 førte Storbritannia en aktiv koloni- og utenrikspolitikk. En rekke områder ble erobret i Afrika, delvis i konkurranse med franske interesser. Drivkraften i disse foretagender var koloniministeren Joseph Chamberlain, og det var også hans politikk som førte til Boerkrigen (1899–1902), som endte med Transvaals og Oranjefristatens innlemmelse i det sørafrikanske kolonirike.

I 1904 ble det inngått en overenskomst med Frankrike som ordnet kolonistridighetene og gav Frankrike frie hender i Marokko og Storbritannia en tilsvarende stilling i Egypt. Avtalen la grunnlaget for en tilnærming mellom de to land. Fra 1906 pågikk et hemmelig militært fransk-britisk samarbeid. En avtale med Japan i 1905 styrket Storbritannias stilling i Øst-Asia. Forholdet til Russland hadde lenge vært dårlig på grunn av motstridende russiske og britiske interesser i Asia. Nå innledet Storbritannia et bedre forhold til Russland ved en traktat i 1907 om Persia og Sentral-Asia. Dermed var grunnlaget for trippelententen lagt.

Trass i at det ble gjort visse forsøk på å komme til en forståelse med Tyskland, kom den tyske koloni- og flåtepolitikken til å virke utfordrende på Storbritannia. Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 var regjeringen og opinionen delt i spørsmålet nøytralitet/krigsdeltagelse. Krenkelsen av Belgias nøytralitet førte til at Storbritannia sluttet seg til ententen. Det utslagsgivende var trolig frykt for tyske tropper i kanalhavnene og et eventuelt tyskdominert Europa.

Storbritannias handel kunne en tid fortsette uforstyrret, og krigsomkostningene ble for en stor del dekket av skatter foruten ved lån. Krigsministeren, Lord Kitchener, greide imidlertid ikke både å skaffe nye hærer, forsyne dem og de allierte med materiell og ammunisjon og planlegge felttogene. Følgen ble uhell på de oversjøiske fronter, særlig ved Gallipolifelttoget i 1915, og ammunisjonsmangel på vestfronten og i Russland.

De konservative krevde en mer energisk krigføring og nektet å støtte regjeringen. Asquith ble nødt til å danne en koalisjonsregjering i 1915, der de liberales leder David Lloyd George overtok det nye ammunisjonsdepartementet og økte produksjonen etter å ha bedret forholdet til arbeiderorganisasjonene. I 1916 fikk man lov om tvungen verneplikt, tross sterk motstand fra fagforeningene og i strid med alle gammel-liberale prinsipper.

Protestantene i Nord-Irland hadde satt seg imot Home Rule i 1914, og Irland var på randen av borgerkrig. Det irske påskeopprøret i 1916, Kitcheners død, feilslåtte offensiver (i Russland, ved Somme), og de tyske ubåters trussel mot tilførslene, bidrog til et alminnelig krav om en fastere krigsledelse. Lloyd George dannet regjering i desember 1916. Sjøkrigens kritiske punkt inntraff da den uinnskrenkede tyske ubåtkrig ble innledet 1. februar 1917, men da USA kom med i krigen 5. april, reddet det situasjonen. Innad ble det irske spørsmål tilspisset, da nasjonalistene, som var lei av å vente forgjeves på Home Rule, nektet regjeringen fortsatt støtte i Underhuset.

Krigen førte til en ytterligere demokratisering. I 1918 ble det vedtatt en radikal stemmerettsreform, som gav stemmerett til to millioner nye mannlige velgere og for første gang også til kvinner. Reformen gav politiske rettigheter til ca. åtte millioner kvinner etter en langvarig og bitter agitasjon. Etter krigens slutt vant Lloyd George en overveldende valgseier.

Storbritannia kom nå i økonomiske vanskeligheter, idet industrien fikk langt større oversjøisk konkurranse å kjempe med; dels bygde den på varer i tilbakegang (tekstil, kull), og dessuten var den teknisk og organisatorisk foreldet. Fra å være kreditor var Storbritannia blitt debitor overfor USA, som nå tok ledelsen i verdensøkonomien. Da den store krisen satte inn i 1920, stanset den regjeringens planlagte reformarbeid og tvang den til en hardhendt sparepolitikk og til en lønnskrig som førte til store arbeidskonflikter, ikke minst i kullindustrien. Samtidig sank eksporten sterkt; arbeidsløsheten steg til to millioner.

Den 21. januar 1919 proklamerte Irlands republikanske parti, Sinn Féin, en irsk republikk med Eamon De Valera som president, og siden var det åpen krig på øya. I juli 1921 ble det sluttet våpenhvile og opptatt forhandlinger som endte i en overenskomst. Den gav Irland dominionrettigheter som fristat. Nord-Irland forble britisk. Konflikten i Egypt endte med at Storbritannia i 1922 anerkjente landet som selvstendig kongerike, samtidig hadde Storbritannia store vanskeligheter med araberne og Tyrkia. De konservative, som var særlig utilfredse med utenrikspolitikken, sprengte Lloyd Georges koalisjonsregjering i 1922. Parlamentsvalget måneden etter gav stort konservativt flertall. Arbeiderpartiet (Labour Party) overtok fra nå de liberales rolle som det andre store parti ved siden av de konservative, og Ramsay MacDonald dannet Storbritannias første kortvarige Labour-regjering i 1924.

Det kom til svære arbeidskamper da en omfattende kullgruvestreik i 1926 ble utvidet til generalstreik. Regjeringen svarte med unntakstilstand og brukte militære og frivillige til å utføre de nødvendigste samfunnsoppgaver. Streiken endte med et nederlag for arbeiderbevegelsen, og ved en lov av 1927 ble fagforeningenes makt betydelig innskrenket. Loven ble stående til etter 1945.

Den store krisen fra 1929 økte igjen arbeidsløsheten og tvang regjeringen til sparepolitikk, som skapte rivninger. I 1931 rammet krisen Storbritannias finanser så sterkt at Storbritannia måtte forlate gullstandarden og devaluere pundet, noe som i det lange løp viste seg å være gunstig. En ny handelspolitikk med tollbeskyttelse, kontroll av landbrukets produksjon og priser, kvote-endringer og toll-preferanser for imperiets land ved overenskomst i Ottawa i 1932 endret Storbritannias økonomiske linje siden 1840-årene. Frihandelsperioden var forbi. De harde nedskjæringene og gjeldskonverteringen sanerte finansene, og i 1934–1935 var krisen, men ikke arbeidsløsheten, overvunnet.

Georg 5 døde 20. januar 1936 og ble etterfulgt av Edvard 8. Kongens forhold til og plan om å ekte en amerikansk kvinne, Wallis Simpson, skapte høsten 1936 en krise, som endte med kongens abdikasjon 11. desember. Han ble etterfulgt av sin bror, Georg 6.

Ved Westminstertraktaten i 1931 ble det fastslått at dominions var «selvstyrende samfunn innenfor Det britiske rike, likestilte og i ingen henseende hverandre underordnet som medlemmer av det engelske folkefellesskap». Etter krigen var deres stilling blitt sterkt forandret; de var medlemmer av Folkeforbundet, kunne slutte handelstraktater og sende ut egne diplomater. De var selv herre over krig og fred og øvde stor innflytelse på Storbritannias utenrikspolitikk.

Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 og Tysklands voldsomme opprustning ble Storbritannia nødt til nølende å følge etter. Det søkte å imøtekomme Tyskland, innskrenket seg til protester mot bruddene på Versaillestraktaten og gikk med på en flåteavtale (juni 1935). Etter at Stanley Baldwin i 1937 ble avløst som statsminister av Neville Chamberlain var den britiske politikken å øke rustningene samtidig som man søkte å unngå konflikter. Britene lot være å gripe inn i den spanske borgerkrigen, og Chamberlain søkte forståelse med Hitler og Mussolini for å skape en fredeligere atmosfære. Det førte til at utenriksministeren, Anthony Eden, forlot regjeringen og ble etterfulgt av Lord Halifax. Inntil mars 1939 måtte også denne følge Chamberlains linje.

Chamberlain motsatte seg ikke anneksjonen av Østerrike og tillot også at Sudet-området ble innlemmet i det tyske rike. Chamberlains tre besøk hos Hitler i september 1938 endte i München-avtalen. Hitlers løftebrudd og innmarsj i Praha mars 1939 skapte den avgjørende svingning i Storbritannias utenrikspolitikk; sammen med Frankrike garanterte landet Polens, Romanias og Hellas' grenser i tilfelle av et tysk angrep, og søkte å forhandle om en fredspakt med Sovjetunionen. Forhandlingene mislyktes, blant annet fordi Frankrike og Storbritannia ikke ville tillate sovjeterne å gripe inn i de baltiske lands og Finlands forhold, og den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten 21. august fremskyndet krisen.

Etter Hitlers overfall på Polen 1. september erklærte Storbritannia Tyskland krig 3. september. Alle dominions sluttet seg til Storbritannia og erklærte Tyskland krig. Churchill dannet 11. mai 1940 en samlingsregjering. Den avgjørende styrkeprøven for det britiske forsvaret stod under «slaget om Storbritannia» sommeren og høsten 1940. Etter at det tyske angrepet var slått tilbake, ble Storbritannia den ledende europeiske krigsmakt på alliert side, og britiske styrker kjempet i Europa, Afrika og Asia.

Storbritannia gjorde store anstrengelser under krigen for å utnytte alle ressurser i kampen mot aksemaktene. Sivilbefolkningen ble mobilisert for tjeneste i industrien og produksjonen økte, til tross for bombing og råvaremangel. Da krigen i Europa sluttet, var en stor del av landets arbeidskraft i styrkene, til dels i fjerntliggende strøk; mangelen på arbeidskraft kom til å hemme gjenreisingen, dessuten skapte omstillingen fra den totale krig til fredsproduksjon særlige problemer.

Ved valget i 1945 kom Labour til makten og Clement Attlee ble statsminister. Regjeringen tok fatt på et omfattende sosialt reformprogram, som siktet mot å gjøre Storbritannia til en velferdsstat. Samtidig forsøkte den å legge deler av økonomien under offentlig kontroll. Regjeringen besluttet i 1945 å gjennomføre nasjonalisering av Bank of England, kullgruveindustrien, telegrafselskapene og den sivile lufttransport. Dens viktigste oppgave var å dekke det store underskudd i betalingsbalansen med utlandet, å omstille industrien og gjenreise handelsflåten. Det viste seg vanskelig å få økt eksporten fordi kullproduksjonen sviktet, og regjeringen gjeninnførte mange av rasjoneringsbestemmelsene fra krigen. På det sosiale område ble det imidlertid gjort store fremskritt, blant annet ble det innført syke-, alders- og arbeidsløshetstrygd i 1946.

Utenrikspolitisk rådde spenning i forholdet til Sovjetunionen. Utenriksminister Ernest Bevin foreslo et fastere forsvarssamarbeid mellom Storbritannia, Frankrike og Beneluxlandene; en avtale ble undertegnet i Brussel 17. mars 1948 under inntrykk av kuppet i Tsjekkoslovakia, og en felles forsvarsstab ble etablert. Bevin spilte en viktig rolle under forhandlingene som førte til Atlanterhavspakten i 1949. Storbritannia støttet opprettelsen av Europarådet, men vegret seg for å gå med på de forslag om europeisk føderasjon som særlig Frankrike og Italia var talsmenn for.

Den økonomiske stilling ble gradvis bedret etter 1948, for en stor del takket være midlene fra Marshallhjelpen. I 1948 hadde Storbritannia brukt opp lån både fra USA og Canada som skulle ha vart i fem år. 1949 ble pundet devaluert kraftig i forhold til dollar. Regjeringen håpet på denne måten å øke eksporten til USA, og skjære ned importen fra dollarområdet. I den kritiske økonomiske situasjon betydde de ekstraordinære utgifter til forsvaret en fare for stabiliteten. Ved utgangen av 1949 hadde regjeringen likevel gjennomført det meste av sitt program fra 1945. Det viktigste som gjenstod, var nasjonaliseringen av stål- og jernindustrien; den ble gjennomført i 1951.

Ved valget i 1951 ble det konservativt flertall ved valget og regjering under ledelse av Winston Churchill. Eden ble utenriksminister og statsminister etter Churchill i 1955. Regjeringen opphevet nasjonaliseringen av blant annet landeveistransporten og stålindustrien. Den sosiale velferdspolitikken ble imidlertid opprettholdt og videre utbygd. Storbritannia opplevde mange streiker i 1950-årene, med et høydepunkt sommeren 1955. Regjeringen grep drastisk inn overfor de streikende. Frykten for inflasjon tvang samtidig regjeringen til kraftige sparetiltak.

Avviklingen av det britiske imperium reduserte i løpet av 20 år Storbritannia fra et verdensrike til en europeisk stat. I Midtøsten ble Storbritannia stilt overfor store problemer når det gjaldt forholdet til Iran, Egypt, Palestina og Hellas. I februar 1947 brøt forhandlingene med araberstatene sammen, og den britiske regjering vedtok å trekke alle britiske styrker ut av Palestina. August samme år fikk India og det utskilte Pakistan full selvstendighet, men begge stater fortsatte som medlemmer av The Commonwealth.

I flere av de afrikanske koloniene var det betydelig uro i 1950-årene. I Kenya brøt den langvarige Mau-Mau-oppstanden ut. Føderasjonen Rhodesia–Nyasaland ble opprettet i 1953. Samme år inngikk Storbritannia en avtale med Egypt om Sudan, men det var fortsatt uenighet om Suezkanalens fremtid. Sommeren 1954 kom det i gang nye forhandlinger med Egypt. Det ble vedtatt en avtale om at britiske styrker skulle være trukket ut av sonen innen 20 måneder. Etter Nassers nasjonalisering av kanalen i 1956, gikk britene og franskmennene til angrep på Egypt (se Suez-konflikten). Krigen skapte sterk bitterhet blant britenes allierte, ikke minst i USA, og førte til store økonomiske tilbakeslag for Storbritannia.

Britene hadde også atskillige vanskeligheter på Kypros og med en rekke av områdene i Afrika; særlig viste det seg vanskelig å få ordnet forholdene i Rhodesia. I mars 1957 ble Ghana selvstendig stat. Om sommeren grep britiske styrker inn for å hjelpe sultanen av Muskat og Oman mot opprørere. Intervensjonen ble møtt med frykt for at den konservative regjeringen ville fortsette «Suez-linjen» andre steder i Midtøsten. I august fikk Malaya full selvstendighet og ble medlem av The Commonwealth. I juni 1959 ble Singapore en egen stat med fullt indre selvstyre. Den konservative regjeringen (1957–1963 under ledelse av Harold Macmillan) gikk i sin utenrikspolitikk inn for å styrke båndene mellom samveldelandene.

Storbritannia spilte en ledende rolle i arbeidet for å få i stand det europeiske frihandelsforbund (EFTA) i 1960. En rekke samveldeland mente imidlertid at britisk tilknytning til EEC ville skade The Commonwealth, og fra britisk side søkte man å finne frem til en ordning som ville gjøre det mulig å beskytte de gamle økonomiske forbindelser mellom landene og områdene innenfor The Commonwealth. Debatten om EEC-medlemskap tok foreløpig slutt med det franske veto mot britisk medlemskap i 1963, men skapte en krise i forholdet mellom de to land. Stigende arbeidsløshet, misnøye med immigrasjonslovene og en alvorlig sikkerhetsskandale (Profumo-saken) økte kritikken mot regjeringen, og Macmillan gikk av. Etter et kort mellomspill vant Labour valget i 1964 og dannet regjering under ledelse av Harold Wilson (1964–1970).

Labour-regjeringen gjennomførte en rekke tiltak for å styrke utenriksøkonomien. En avgift på importvarer skapte atskillig irritasjon i EFTA, der man mente britene opptrådte i strid med EFTA-avtalens bestemmelser. Underskuddet i handelsbalansen viste seg vanskelig å rette opp, blant annet fordi eksporten flere ganger i 1960-årene ble rammet av omfattende streiker i produksjon, transport og samband. På det utenrikspolitiske område oppstod alvorlige problemer i forhold til samveldelandene på grunn av vanskelighetene med Rhodesia. Forhandlinger strandet i 1965; det kom til et brudd som senere førte til at Rhodesia erklærte seg uavhengig.

Storbritannia fornyet sin søknad om medlemskap i Fellesmarkedet høsten 1966, men året etter hindret på ny fransk motstand britene i å komme i gang med forhandlinger. Den økonomiske situasjonen var særdeles vanskelig, og regjeringen måtte foreta upopulære innskrenkninger i sosialbudsjettet og øke en rekke avgifter på forbruksvarer. Midtøstenkrisen i juni 1967 førte til stenging av Suezkanalen og vanskeligheter med oljeforsyningene til Storbritannia.

Omfattende streikeaksjoner, blant annet i havnene og i jernbanene høsten 1967, økte problemene for regjeringen. Pundet ble devaluert, og det ble foretatt nedskjæringer i statsbudsjettet; særlig oppsikt vakte beslutningen om å redusere de britiske forpliktelser på det forsvarsmessige område «øst for Suez». Etter regjeringens vedtak skulle alle britiske styrker være trukket tilbake fra Det fjerne østen og områdene ved Persiske bukt i løpet av 1971. Et unntak ble gjort for Hong Kong.

Den nye konservative regjeringen (1970–1974) under ledelse av Edward Heath startet for tredje gang forhandlinger om britisk medlemskap i EF. En avtale ble undertegnet i 1972, og Storbritannia ble medlem av EF fra 1. januar 1973. Motstanden var stor i folket og i Labour, og etter regjeringsskiftet 1974 forhandlet den nye Wilson-regjeringen frem endringer i avtalen med EF. Ved en folkeavstemning – den første i britisk historie – i 1975 stemte 67,2 % av britene ja til EF-medlemskapet.

Det lyktes ikke for noen regjering å nå frem til permanente løsninger på det irske problemet. Urolighetene i Nord-Irland blusset opp 1969. Terrorhandlinger skapte en hatsk atmosfære, og voldsomhetene spredte seg i 1970-årene også til engelske byer. Britene sendte store troppestyrker til Nord-Irland, og provinsen ble fra 1972 styrt direkte fra London. I flere tilfeller ble vanlige demokratiske spilleregler satt til side for å knekke terrorismen. Også i de øvrige riksdelene var det separatistiske strømninger. Under valgkampen i 1974 ble det fremmet reformforslag med sikte på å gi Wales, Skottland og Nord-Irland større selvstyre. I 1979 ble det holdt rådgivende folkeavstemning i Skottland og Wales om utvidet selvstyre, men forslagene fikk ikke flertall.

Fiskerikonflikten med Island, torskekrigen, blusset voldsomt opp høsten 1975, etter islendingenes vedtak om å utvide fiskerigrensen til 200 mil. Det kom til en rekke episoder mellom britiske fregatter og islandske vaktskip. Den diplomatiske forbindelse mellom de to land ble brutt av islendingene, men etter norsk mellomkomst ble det i juni 1976 inngått en fiskeriavtale mellom de to landene.

I begynnelsen av 1970-årene ble betalingsbalansen dårligere og pundet ytterligere svekket. Dette skyldtes blant annet økt internasjonal konkurranse, stigende kostnadsnivå, resurssituasjonen – foruten urasjonelle produksjonssystemer og et arbeidsliv som var preget av streiker og arbeidskriser. Regjeringen Heath innledet et omfattende anti-inflasjonsprogram i 1972–1973, blant annet med sikte på å få strengere kontroll med lønninger og priser. Labour og landsorganisasjonen var imot. Flere streiker ble innledet, dels i protest mot programmet. Etter en konflikt i kullgruveindustrien 1973 utskrev Heath nyvalg 1974. De konservative tapte flertallet, Labour dannet en mindretallsregjering som fikk økt støtte etter enda et nyvalg. Streiken blant gruvearbeiderne ble avsluttet, og regjeringen varslet omfattende tiltak for å bringe økonomien på fote. Omfattende reformer ble gjort i industristrukturen.

Samtidig fant det sted en sterk utbygging av oljeindustrien som følge av oljefunn i Nordsjøen. Men tilliten til britisk økonomi var fortsatt svak. Britisk politikk ble også under Labour-regjeringen i 1974–1979 (fra 1976 ledet av James Callaghan) preget av økonomiske problemer i form av inflasjon, fallende pundverdi, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. Labour-regjeringens manglende evne til å hanskes med de økonomiske problemene og fagbevegelsen førte til økende misnøye. Parlamentsvalget i mai 1979 ble derfor en stor triumf for det konservative parti, og Margaret Thatcher ble ny statsminister.

Den økende misnøyen med Margaret Thatcher førte til at hun i 1990 ble kastet av sine egne. Den utløsende årsak var Thatcher-regjeringens innføring av koppskatt (poll tax), en skatt som legges på alle innbyggere uansett inntekt. John Major gikk seirende ut av lederstriden og ble ny statsminister (1990–1997). Han opphevet koppskatten og la partiets politikk om til en mer moderat-pragmatisk kurs. Major vant overraskende parlamentsvalget i 1992, men flertallet ble redusert til 21 mandater. Gjennom tap i samtlige suppleringsvalg og partiavhoppinger til liberaldemokratene mistet Major flertallet før valget i 1997.

I 1990-årene ble det konservative partiet revet i stykker av en opprivende strid om Europapolitikken. Motstanden mot Maastricht-traktaten var stor, og Major måtte stille kabinettspørsmål for å få avtalen vedtatt i Underhuset. I 1994 måtte han stille kabinettspørsmål på ny for å sikre overførsel av britiske penger til EU. En rekke andre Europa-avstemninger ble vunnet med knappest mulig margin. En stadig større fraksjon av euro-skeptikere overtok mer og mer av den politiske dagsordenen, og da Major ble tvunget til å utskrive nyvalg ved slutten av femårs-perioden, var partiet i oppløsning. De konservative gjorde sitt dårligste valg i historien, og flere av partiets ledende politikere mistet sine plasser i parlamentet. Major trakk seg deretter som partileder og ble etterfulgt av euro-skeptikeren William Hague. Hagues lederperiode i 1997–2001 satte det konservative partiet helt på siden av hovedstrømningene i britisk politikk, og partiet gjorde et like dårlig valg i 2001 som i 1997.

Økonomisk opplevde britene nedgangstider ved begynnelsen av 1990-årene. Underskuddet på statsbudsjettet var stort, produktivitet og salg var på bunnivå, eksportindustrien gjorde det dårlig, boligmarkedet falt mer eller mindre sammen, og forbrukerne var forsiktige. Antallet arbeidsløse steg igjen til nærmere tre millioner. I september 1992 ble pundet trukket ut av det europeiske valutasamarbeidet og i praksis devaluert. Dette førte til en økonomisk oppgang igjen fra midten av tiåret, men med harde virkemidler. Det ble foretatt ytterligere nedskjæringer i offentlige budsjetter, og de indirekte skattene ble høyere og flere. Men inflasjonen og renten fortsatte å være lav, og fra 1996 gikk også arbeidsløsheten ned. Privatiseringen fortsatte med blant annet deler av British Rail. I 1992 foreslo Major å legge ned over halvparten av kullgruvene. Etter voldsomme protester ble vedtaket omgjort, men en rekke gruver er blitt nedlagt, og det som en gang var en storindustri, er nå nærmest utradert.

Etter valgnederlaget i 1992 overtok John Smith som partileder i Labour. Han satte i verk et omfattende moderniseringsprogram i partiet, som blant annet reduserte fagbevegelsens innflytelse. Smith døde plutselig i 1994 og ble etterfulgt av Tony Blair, som fortsatte Smiths moderniseringslinje. «New Labour» ble omformet til et moderat sosialdemokratisk parti med omtanke for middelklassen og næringslivet. Valget i 1997 ble en stor triumf for Labour, som gjorde sitt beste valg noen sinne. Tony Blairs nye Labour-regjering satte i gang en storstilt reformprosess. Moderniseringen førte til at Labour gav opp sosialistiske prinsipper, og gruvearbeidernes leder Arthur Scargill brøt ut og startet et eget sosialistisk arbeiderparti. Men reformprosessen har appellert til middelklassen, og Labour holdt stillingen ved valget i 2001, selv om den lave valgdeltakelsen gav et signal om en viss misnøye med Labour og partiets maktarroganse.

Konflikten i Nord-Irland tok en ny vending i 1994 med våpenhvile og fredsforhandlinger. På tross av flere tilbakeslag fortsatte fredsprosessen. Tony Blair hadde i 1997 møte med Sinn Féin-lederen Gerry Adams, det første møte mellom republikanerne og den britiske statsministeren siden 1920-årene. Våren 1998 ble det inngått en fredsavtale som blant annet innebærer opprettelse av en folkevalgt forsamling i Nord-Irland og et eget nord–sør-råd i Irland. Gjennomføringen av fredsplanen gikk imidlertid tregt og stod i praksis i lange perioder stille, til tross for iherdig innsats blant annet fra USA under president Clinton.

Utenrikspolitisk har Labour-regjeringen ført en mer positiv linje til integrasjonsprosessen i EU, men Storbritannia deltok ikke i den nye valutaunionen. Sommeren 1997 ble Hong Kong tilbakeført til Kina, og den siste rest av det gamle imperium ble borte.

Labour gikk i 1997 til valg blant annet på løfte om konstitusjonelle reformer. Høsten 1997 ble det avholdt folkeavstemning i Skottland, der det ble klart flertall for opprettelsen av et eget skotsk parlament. En uke senere ble det avholdt folkeavstemning i Wales, der et knapt flertall gikk inn for opprettelsen av en walisisk forsamling. I begge folkeavstemningene ble ja-siden støttet av Labour, liberaldemokratene og de lokale nasjonalistene, mens de konservative var imot. I 1999 ble det avholdt valg til parlamentet i Skottland og forsamlingen i Wales. Skottland og Wales fikk fra 1999 egne regjeringer.

De mest dramatiske reformene har dreid seg om Overhusets stilling. Etter forslag fra regjeringen vedtok Overhuset i 1999 at arvelordene ikke lenger automatisk skal få sete i Overhuset. Reformen innebar at Overhuset mistet politisk makt og også at sammensetningen av huset ble mer lik sammensetningen i Underhuset. I 1998 bestod Overhuset av i alt 1196 medlemmer, herav 755 med arvelige adelstitler og 374 utnevnte medlemmer (life peers). I 1999 måtte 667 av arvelordene gå av, 92 fikk beholde sine plasser. I 2006 var 623 av de 741 medlemmene i Overhuset life peers. Fra 2003 ble det også satt i gang et arbeid med å frata Overhuset funksjonen som høyesterett, og stillingen som lordkansler ble foreslått opphevet (se Lord (High) Chancellor)

I 1992 ble tronarvingen prins Charles, prinsen av Wales, separert fra prinsesse Diana. Paret ble skilt i 1996, og skilsmissen satte mange spørsmålstegn ved monarkiets fremtid. Også dronningens nest eldste sønn, Andrew, hertug av York, ble separert i 1992 og skilt 1996 fra hertuginne Sarah. Prinsesse Anne ble offisielt skilt i 1992. I november 1992 brøt det ut brann på Windsor Castle, og Dronning Elizabeth kalte 1992 sitt annus horribilis.

Høsten 1997 ble prinsesse Diana drept i en bilulykke, noe som utløste voldsomme følelsesmessige reaksjoner i Storbritannia. Reaksjonene på ulykken ble en ytterligere belastning for monarkiet, som etter manges mening har stivnet i sine gamle former og ikke tilpasset seg den moderne tid. I 2005 giftet prins Charles seg på ny med Camilla Parker Bowles – uten at monarkidebatten avtok.

For tiden før 1707 se England, Skottland, Nord-Irland og Wales.

1707 Realunion England-Skottland: Storbritannia blir til
1700-tallet Jordbruksreformer: større bruk, med husdyrhold, modernisering av driftsmåtene. Storbritannia blir verdens ledende handels- og sjøfartsnasjon
1745–46 Mislykket restaureringsforsøk fra stuartenes side: slaget ved Culloden
1756–63 Sjuårskrigen. Britene vinner store områder i Nord-Amerika
1757 Det britiske herredømme i India grunnlegges
1770-årene Den industrielle revolusjon starter i tekstilindustrien
1775–83 Den amerikanske uavhengighetskrig
1788 Australia blir britisk straffekoloni
1795–1815 Revolusjons- og Napoleonskrigene. Storbritannia blir den dominerende kolonimakt
1800 Irland innlemmes i realunion med Storbritannia
1829 Testakten oppheves
1832, 1867, 1885, 1918 Viktige valgreformer og stemmerettsutvidelser
1833 Slaveriet i de afrikanske koloniene oppheves
1840–42 Opiumskrigen med Kina: Storbritannia sikrer seg Hong Kong og en rekke traktathavner i Kina
1846 Kornloven oppheves
1849 Navigasjonsakten oppheves
1853–56 Storbritannia støtter Tyrkia i Krimkrigen og styrker sitt hegemoni på havet
1868–74 Reformlovgivning under Gladstones første regjering
1877 India keiserrike med dronning Victoria som keiserinne
1880–90-årene Imperialismens høydepunkt. Storbritannia sikrer seg store områder i Afrika
1899–1902 Boerkrigen
1900–14 Storbritannia trer ut av den utenrikspolitiske isolasjon – tilnærming til Japan, Frankrike og Russland
1906 Ny liberal reformperiode innledes
1911 The Parliament Act begrenser Overhusets innflytelse
1914–18 Storbritannia en av ententemaktene under den første verdenskrig
1916–21 Opprør i Irland ender med opprettelsen av Den irske fristat
1920-årene Økonomisk krise og stor sosial uro
1924 Den første Labour-regjering
1925 Stor kullgruvestreik utvides til generalstreik
1925–31 Gullstandarden gjeninnføres, men må oppgis under verdenskrisen
1931 Proteksjonistisk økonomisk politikk avløser frihandelslinjen. Westminstertraktakten regulerer samveldelandenes status
1935–38 Forsiktig politikk overfor Hitler-Tyskland
1936 Krise for monarkiet på grunn av Edvard 8s ekteskap
1939–45 Storbritannia en av de allierte under den annen verdenskrig
1940 «Slaget om Storbritannia»: de tyske bombeangrep knekker ikke den britiske motstand
1945 Labour-regjering. Nasjonalisering i næringslivet, sosiale reformer. Den britiske velferdsstaten bygges opp
1940–50-årene Størstedelen av det britiske imperiet avvikles
1949 Kraftig devaluering. Storbritannia deltar i opprettelsen av NATO
1956 Suez-krisen
1960 Storbritannia deltar i opprettelsen av EFTA
1960-årene Storbritannia reduserer sine forsvarsmessige forpliktelser «øst for Suez»
1965–80 Rhodesia-krisen ender med afrikansk styre også i denne kolonien under navnet Zimbabwe
1969 Kraftige uroligheter starter i Nord-Irland, delvis religiøst og sosialt begrunnet
1973 Britisk medlemskap i EF/EU
1975–76 Fiskerikonflikt med Island
1970-årene Økende økonomiske og sosiale problemer. Høy arbeidsløshet, kraftig inflasjon
1979–90 Den konservative regjeringen til Margaret Thatcher iverksetter strenge økonomiske innstrammingstiltak, denasjonaliserer deler av næringslivet og opphever en del offentlige monopoler
1982 Krig mot Argentina om Falklandsøyene
1983 Arbeidsløsheten passerer 3,2 millioner
1984–85 Kullgruvestreik fører til nederlag for britisk fagbevegelse
1980-årene Økende sosial uro og fattigdom i storbyene; økende voldsbruk bl.a. på fotballtribuner
1990 Press innad i regjeringen fører til at Thatcher trekker seg. John Major blir ny statsminister
1992 Ny konservativ valgseier. Press mot pundet som trekkes ut av det europeiske valutasamarbeidet
1993 Parlamentet godtar Maastricht-traktaten om den europeiske union til tross for betydelig konservativ motstand
1994 Tunnelen under den engelske kanal blir åpnet. Våpenhvile i Nord-Irland
1997 Labour vinner sin største valgseier noen sinne. Hong Kong blir tilbakeført til Kina. Prinsesse Diana dør
1998 Fredsavtale om Nord-Irland blir inngått, men provinsen har problemer med å etablere et fungerende selvstyre
1999 Konstitusjonelle reformer. Overhusets makt blir beskåret; de fleste arvelordene mister sine plasser. Etter folkeavstemninger blir det opprettet et skotsk parlament og en walisisk forsamling
2001 Ny Labour-seier ved valget. Katastrofevalg for det konservative partiet
2002 Den nord-irske regjeringen blir nok en gang oppløst, og det innføres direkte styre fra London
2003 Storbritannia er USAs viktigste allierte i invasjonen av Irak; Tony Blair mister popularitet pga. engasjementet i Irak
2005 Tredje Labour-seier på rad ved valget. London blir rammet av en terroraksjon. De ytterliggående partiene får sterk fremgang ved valget i Nord-Irland, men spenningen avtar etter at IRA går med på å innlevere sine våpen
2010 Labour mister regjeringsmakten. Koalisjonsregjering av de konservative og liberaldemokratene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.