Edward James «Ted» Hughes var en av de aller mest betydningsfulle og produktive engelske poetene i det 20. århundre. Han skrev lyrikk, noveller, anmeldelser, essays, drama og barnebøker, og gjendiktet klassiske og moderne tekster til engelsk. I 1984 ble han utnevnt til Poet Laureate. Han mottok utmerkelsen Order of the British Empire (OBE) i 1977 og Order of Merit rett før han døde i 1998.
Hughes vokste opp i Mytholmroyd, Yorkshire, et landskap som skulle komme til å prege forfatterskapet i stor grad. Interessen for poesi førte til studier i engelsk ved Pembroke College, Cambridge, men han byttet etter hvert til antropologi og arkeologi. Ved Cambridge traff han den amerikanske poeten Sylvia Plath. De giftet seg i 1956 og fikk to barn sammen. I 1963 tok Plath sitt eget liv, noe som skulle prege Hughes resten av livet. Han giftet seg igjen i 1970 med Carol Orchard.
Ted Hughes hadde helt fra begynnelsen en enestående og singulær poetisk stemme, og lyrikken hans ble tidlig beskrevet som «voldelig poesi». Noe av grunnen til dette er det detaljerte fokuset på rovdyr i de to første samlingene, The hawk in the rain (1957) og Lupercal (1960), som etableres i tydelig kontrast til en kultivert menneskelig verden. Det poetiske subjektet er en nøytral observatør og stilen beskrives gjerne som «leken antropomorfisme» i en språkdrakt preget av den harde og kantete diksjonen fra Yorkshire-dialekten. Slik etablerer Hughes også et skille mellom sitt eget lyriske uttrykk og de klassiske verseformene og den sobre språkføringen vi finner hos samtidige poeter som Philip Larkin og Elizabeth Jennings.
Tematisk er Hughes’ diktning i konflikt med den sekulære, rasjonelle og materialistiske kulturen han så rundt seg. Ifølge Hughes har det moderne mennesket mistet kontakten med seg selv, med sin opprinnelse og med det hellige, noe som særlig viser seg gjennom vårt manglende slektskap med naturen. For Hughes er poesi et hellig språk som kan hjelpe oss til å finne tilbake til en form for tilhørighet med omgivelsene. Dette tematiseres fra og med den første diktsamlingen The hawk in the rain (1957). Samlingen, som beskriver en intuitiv verden som fremstår som brutal og nådeløs, ble svært godt mottatt av kritikerne.
I 1960 ga Hughes ut sin andre bok Lupercal. Også denne diktsamlingen tar utgangspunkt i naturen, og portretterer den typen landskap man finner i Hughes’ barndoms Yorkshire. Etter Plaths død ga han i noen år opp diktningen, og den tredje boken, Wodwo (1967), inneholder stort sett tekster – dikt, noveller og et skuespill – som ble ferdigstilt i perioden før 1963. Hughes karakteriserer selv Wodwo som «et enhetlig eventyr» og sier at tekstene er et forsøk på å beskrive én åndelig opplevelse fra ulike perspektiv. Konklusjonen i det siste diktet, «Wodwo», er imidlertid at intet svar er oppnådd og at det poetiske subjektet må lete videre.
Perioden etter 1970 representerer en ny fase i forfatterskapet, hvor Hughes søker å finne frem til en opphavelig grunntone ved å gå til primitive myter og legender. I denne perioden skrev han sin mest kjente samling, Crow: From the life and songs of the crow (1970), som ble gjendiktet til norsk av Arne Ruste i 1994. Stilen i disse diktene er eksperimentell og Hughes selv beskrev språket han endte opp med som «super-stygt». Språkføringen er kortfattet, åpen, ustyrlig og overskridende, og reflekterer i stor grad karakteren Kråke, som er en mytisk trickster (luring). Det er et språk som er løsrevet fra en kulturell og materiell kontekst, og tilværelsen formidles fremdeles av en nøytral observatør uten tydelige menneskelige egenskaper, noe som har ført til at mange har beskrevet diktene som nihilistiske.
Også tematisk sjokkerte samlingen mange kritikere med sitt nådeløse, omsvøpsløse og dystre blikk på verden og den menneskelige tilstand. Hughes forfulgte en lignende tematikk i flere diktsykluser fra dette tiåret, som Gaudete (1977) og Cave birds (1978). Det lyriske uttrykket i disse samlingene minner om Crow, men Hughes fortsatte å eksperimentere, noe vi særlig ser resultatet av i Gaudete, som består av et langt, narrativt dikt etterfulgt av en sekvens med korte, nesten epigrammatiske, dikt, som i et forord beskrives som salmer sunget til en gudinne. Cave Birds er på sin side strukturert som en jungiansk individuasjonsprosess, og vi følger et poetisk subjekt fra en slags intethet til åndelig fullendelse. I motsetning til tidligere diktsamlinger, er det poetiske subjektet vi møter i både Gaudete og Cave Birds dypt menneskelig og språket forholder seg i større grad til materielle omgivelser enn for eksempel i The hawk in the rain og Lupercal.
I løpet av 1970-tallet ga Hughes også ut samlinger som skisserte et mer gjensidig, fysisk forhold mellom mennesket og naturen i bøker som Season songs (1975) og Moortown (1979). Et slikt fokus gjenfinner vi også i utgivelser som Remains of Elmet (1979), Wolfwatching (1989) og Elmet (1994), publisert mellom 1979 og 1994. Alle disse samlingene viser videre frem et sterkt økologisk engasjement, som i stadig større grad skulle påvirke Hughes. Disse diktene er mindre eksperimentelle og mytiske, men han utforsker fremdeles språkets symbolske evne til å sette ord på en virkelighet utenfor den som formidles gjennom kultur og ideologi.
De to siste diktsyklusene Birthday letters (1998) og Howls, cries and whispers (1998) kom ut samme år som Hughes døde. Begge tar utgangspunkt i forholdet mellom ham og Sylvia Plath, og ble i stor grad tatt imot som konfesjonell poesi – en sjanger Hughes alltid hadde vært sterkt negativ til. Howls and whispers ble gitt ut i et svært begrenset opplag og fikk dermed lite omtale, mens Birthday letters toppet bestselgerlistene og vant de prestisjetunge Forward poetry prize (1998), T.S. Eliot prize for poetry (1999) og Whitbread book of the year prize (1999). Samlingen kom ut på norsk under tittelen Fødselsdagsbrev samme år, gjendiktet av Arne Ruste. Alle diktene i Birthday letters er henvendt til Plath i form av et «du» og beskrives av den grunn som «apostrofiske elegier». I form, stil og struktur er de videre løsere og mer fortellende enn noen av de andre diktene Hughes skrev.
Hughes skrev mange fortellinger, hørespill og dikt for barn. Den første, Meet my folks!, kom ut allerede i 1961, men den mest kjente er The iron man (1968), som senere ble filmatisert som The iron giant (1999). Hughes uttalte en gang at hvert eneste barn er naturens mulighet til å rette opp kulturens feiltrinn, og han var opptatt av at barn ikke skulle miste den naturlige kreativiteten de innehar fra fødselen. Som et ledd i denne tankegangen engasjerte Hughes seg aktivt i Arvon-stiftelsen, en fristilt organisasjon som jobber for å fremme skapende virksomhet.
I 1992 ga Hughes ut det massive verket Shakespeare and the goddess of complete being, hvor han argumenterer for at Shakespeares verker er skapt i tett kreativ dialog med noen få mytiske fortellinger. Hughes skrev også utallige essays og anmeldelser og en del av disse er samlet i boken Winter pollen: Occasional prose (1994). Han står også bak en rekke anerkjente gjendiktninger av klassiske så vel som moderne tekster. Blant de mest bejublede er Senecas Oedipus i 1968, samt Jean Racines Fedra(1998), Evripides’ Orestien (1999) og Alkestis (2000), samt Tales from Ovid (1997). Sistnevnte gjendiktninger av utvalgte tekster fra Ovid’s Metamorfosen fikk overstrømmende kritikk i britisk presse, og vant Whitbread book of the year og W.H. Smith literature award.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.