Pakistansk engelskspråklig litteratur

Pakistansk engelskspråklig litteratur, litteratur skrevet på engelsk av pakistanere.

Den engelskspråklige pakistanske litteraturen utviklet seg som en direkte forlengelse av Indias engelskspråklige tradisjon, etter at nasjonalstaten Pakistan ble opprettet i 1947. Pakistans første betydelige engelskspråklige forfattere var poeten Shahid Suhrawardy (1890-1965) og Ahmed Ali (1908-1994). Ali var også en urduspråklig forfatter, men valgte etter hvert å skrive på engelsk for å utfordre kolonimaktens fortellinger. Hans Twilight in Dehli (1940) blir regnet for å være den første pakistanske romanen på engelsk.

I flere tiår etter uavhengigheten var den engelskspråklige litteraturen et marginalisert fenomen i Pakistan. I den nyopprettede staten fikk det engelske språket en paradoksal posisjon som ikke styrket det som litterært uttrykksmiddel. På den ene siden var det den offisielle administrasjonen og overklassens språk, på den andre siden ble det oppfattet som et forhatt eller irrelevant vedheng fra kolonitiden, i konflikt med ideene om nasjonsbygging og med litteraturen skrevet på nasjonale språk. Blant de mest anerkjente prosaverkene fra de første tre tiårene er Zulfikar Ghoses (f.1935) The murder of Aziz Khan (1967) og Bapsi Sidhwas (f.1938) The crow eaters (1978). På 1970-tallet hadde Pakistan også et aktivt engelskspråklig poesimiljø, med Taufiq Rafat (1927-1998) som en sentral figur.

Situasjonen for den engelskspråklige litteraturen i Pakistan ble ikke bedre etter at general Muhammed Zia ul-Haq overtok makten etter et statskupp i 1977. På samme tid som Salman Rushdies roman Midnight´s children satte fart på den engelskspråklige litteraturen i India, levde forfattere i Pakistan under et diktatur som forsøkte å avskaffe bruken av det engelske språket. Begrenset ytringsfrihet har vært et vedvarende problem i Pakistan, og har ført flere forfattere ut i eksil. Kjente diasporaforfattere er blant andre Zulfikar Ghose, Tariq Ali (f.1943) og Aamer Hussein (f.1955).

I 1997, i forbindelse med nasjonens 50-års jubileum, kom et av de første forsøkene på å definere en pakistansk engelskspråklig litterær kanon - i form av den 600-sider lange antologien A dragonfly in the sun. På oppdrag fra Oxford University Press Pakistan hadde den profilerte litteraturkritikeren Muneeza Shamsie samlet utdrag fra verkene til 44 forfattere. Her ble "pakistansk litteratur" definert i en vid betydning; antologien inkluderte både indiske muslimer som var døde før Pakistan ble opprettet og barn av pakistanske emigranter. I forordet til antologien beklager Shamsie de vanskelige forholdene for Pakistans engelskspråklige litteratur, som fraværet av skriveverksteder og publiseringskanaler i Pakistan, og de utenlandske forlagenes manglende interesse.

På 00-tallet begynte imidlertid utenlandske forlag å fatte stor interesse for den engelskspråklige pakistanske litteraturen. En ny generasjon forfattere, født på 1960- og 70-tallet, begynte å gjøre seg bemerket internasjonalt, først og fremst innenfor romansjangeren. Den største internasjonale suksessen var Mohsin Hamids (f.1971) The reluctant fundamentalist (2007), som nådde Booker-prisens short list, ble oversatt til 23 språk, fikk en rekke gode kritikker og mye medieoppmerksomhet. Den pakistanske engelskspråklige litteraturens nye posisjon ble stadfestet da det britiske litteraturtidskriftet Granta kom ut med et temanummer om Pakistan i 2010. Bidragsyterne var sentrale forfattere innenfor den nye generasjonen, som Nadeem Aslam (f.1966), Kamila Shamsie (f.1973), Uzma Aslam Khan(f.1969), Mohammed Hanif(f.1965) og Daniyal Mueenuddin (f.1963).

Det er ikke tvil om at den pakistanske engelskspråklige litteraturens internasjonale suksess på 00-tallet har en nær sammenheng med at Pakistan har fått en stadig større plass i nyhetsbildet. Mange pakistanske forfattere har også valgt å skrive om temaer av stor internasjonal interesse, som islamistisk terrorisme og krigen i Afghanistan. Forfatterne forsøker ofte å nyansere konfliktene og å trekke opp store historiske og globale perspektiver. Til tross likheten i temavalg har forfatterne imidlertid helt forskjellige innfallsvinkler og litterære uttrykk, fra Mohammed Hanifs mørkt humoristiske A case of exploding mangoes (2008), til Nadeem Aslams tragiske og patosfylte Afghanistan-epos, The Wasted Vigil (2008) og Kamila Shamsies globale familiesaga Burnt shadows (2009).

Det finnes samtidig eksempler på forfattere som velger en helt annen tematikk. Daniyal Mueenuddins novellesamling In other rooms, other wonders (2009) og Ali Sethis (f.1984) roman The wish maker (2009) forsøker å beskrive kompleksiteten i dagens pakistanske samfunn, i form av forskjellene mellom ulike samfunnslag, og spenningene mellom tradisjon og modernitet.

De vanskelige forholdene for engelskspråklige forfattere i Pakistan, og det faktum at engelsk er et internasjonalt språk, har naturlig nok bidratt til å gi den engelskspråklige pakistanske litteraturen en sterk internasjonal tilknytning. Mange av Pakistans mest anerkjente forfattere har valgt å utdanne seg og/eller bosette seg utenfor landet. Mangelen på en fungerende forlagsbransje og marked for engelskspråklig litteratur i Pakistan har også ført til at mange forfattere har søkt seg til britiske og amerikanske forlag. Dette innebærer at mange av forfatterne og verkene som defineres som pakistanske i realiteten har en mer tvetydig nasjonal identitet. Samtidig er det feil å tro at dagens pakistanske engelskspråklige litteratur bare er et produkt av diasporaen. Blant den nye generasjonen av pakistanske forfattere er flertallet bosatt i Pakistan. I tillegg har den raskt voksende engelskspråklige forlagsindustrien i India begynt å tiltrekke seg en rekke forfattere fra den andre siden av grensen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.