imagisme

Imagisme er navn på en litterær retning i England og USA i 1912–1918. Dens egentlige opphavsmann var Thomas Ernest Hulme, som fordømte romantisk subjektivitet og uklarhet og ville ha diktningen «tørr og hard». Imagismen vendte seg mot det ulne og søtladne i en del av samtidens lyrikk, og hevdet at ethvert emne var like poetisk og at det skulle fremstilles i klart anskuelige bilder og sanseinntrykk, i knappe, presise, dagligdagse ord, gjerne i «free verse» om det passet best.

Faktaboks

uttale:
imagˈisme
etymologi:
engelsk imagism, av image, ‘bilde’

F. S. Flint og Ezra Pound satte opp regler for imagisme i 1913. Pound, som delvis var inspirert av kinesisk og japansk diktning, ble retningens første leder. Han utgav antologien Des Imagistes (1914). Så overtok Amy Lowell og utgav tre samlinger i USA med tittelen Some Imagist Poets (1915–1917). Den første inneholdt gruppens programerklæring. De viktigste bidragsyterne for øvrig var britene Richard Aldington, F. S. Flint og D. H. Lawrence og amerikanerne Hilda Doolittle og J. G. Fletcher.

Gruppen bidrog til det amerikanske tidsskriftet Poetry, hvor også T. S. Eliot var representert, og til det engelske The Egoist. Svært mange diktere på engelsk har mottatt impulser fra imagismen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg