Imagisme, navn på en litterær retning i England og USA 1912–18. Dens egentlige opphavsmann var T. E. Hulme, som fordømte romantisk subjektivitet og uklarhet og ville ha diktningen «tørr og hard». Imagismen vendte seg mot det ulne og søtladne i en del av samtidens lyrikk, og hevdet at ethvert emne var like poetisk og at det skulle fremstilles i klart anskuelige bilder og sanseinntrykk, i knappe, presise, dagligdagse ord, gjerne i «free verse» om det passet best.

F. S. Flint og Ezra Pound satte opp regler for imagisme 1913. Pound, som delvis var inspirert av kinesisk og japansk diktning, ble retningens første leder. Han utgav antologien Des Imagistes (1914). Så overtok Amy Lowell og utgav tre samlinger i USA med tittelen Some Imagist Poets (1915–17). Den første inneholdt gruppens programerklæring. De viktigste bidragsyterne for øvrig var britene R. Aldington, F. S. Flint og D. H. Lawrence og amerikanerne H. Doolittle og J. G. Fletcher. Gruppen bidrog til det amerikanske tidsskriftet Poetry, hvor også T. S. Eliot var representert, og til det engelske The Egoist. Svært mange diktere på engelsk har mottatt impulser fra imagismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.