George Gordon Byron (Lord Byron) i albanske klær. Maleri av T. Philips. National Portrait Gallery, London.

Fri. fri

George Gordon Byron, britisk dikter; far til Ada Augusta Lovelace. Han vokste opp i Aberdeen inntil han 1798 arvet barontittelen og familiegodset Newstead Abbey nær Nottingham etter en grandonkel. Faren døde da gutten var tre år gammel, og han hadde en vanskelig oppvekst. Han var usedvanlig vakker, men haltet på grunn av en vanskapt fot. Den plaget ham hele livet, men hindret ham ikke i å svømme over Hellesponten i 1810. Byron var en stor kvinnejeger og kvinnebedårer, men en ny biografi (2002), delvis bygd på tidligere lite kjent materiale, har vist at han også hadde en sterk dragning mot unge gutter, en lidenskap han på grunn av tidens strenge straffelover måtte holde skjult utenfor en krets av intime venner.

Som student i Cambridge var han mer opptatt av fornøyelser enn av studier. Hans første diktsamling, Hours of Idleness (1807), ble slaktet av The Edinburgh Review, og Byron svarte med den flengende satiren English Bards and Scotch Reviewers (1809). 1809–11 reiste han fra Portugal østover i Middelhavet og oppholdt seg lenge i Albania, Tyrkia, og særlig Hellas, som da var under tyrkisk styre. Under inntrykk av sine opplevelser begynte han på et større lyrisk-episk dikt i Spensers ni-linjete strofeform, Childe Harold's Pilgrimage. De to første delene ble utgitt etter hans hjemkomst (1812; norsk gjendiktning ved Geir Uthaug, Childe Harolds pilegrimsferd, 1995). Om virkningen skrev han selv: «Jeg våknet en morgen og var berømt». En rekke fortellinger på vers med romantiske og spennende tyrkiske emner fulgte slag i slag: The Giaour, The Bride of Abydos (begge 1813) og The Corsair med en fortsettelse i Lara (begge 1814). Byron ble London-sosietetens løve og utfoldet seg med hele sin fargerike personlighet. Han gikk fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, også med sin halvsøster Augusta. I 1815 giftet han seg med Annabella Milbanke, men etter vel et år, da deres datter var født, forlot hun ham, og de ble senere separert. Affæren ble en skandale for Byron, ikke minst fordi det verserte rykter om både incest og sodomi. Han forlot England i bitterhet i april 1816 og vendte aldri tilbake.

For en kort tid oppholdt han seg ved Genèvesjøen sammen med dikteren Shelley, hans hustru Mary Godwin og Marys halvsøster Claire Clairmont, som ventet barn med ham. Så reiste han til Italia og slo seg ned i Venezia. De nye reiseinntrykkene danner emnet for tredje og fjerde del av Childe Harold (1816–17), hvor Byrons poesi har fått en ny dybde og kraft, men hvor også bitterheten er sterkt fremtredende. Helten, den unge adelsmann Harold, er dikteren selv, og dessuten hans dikteriske idealskikkelse, som går igjen i mange av hans verker: et menneske fylt av glødende poesi, av melankoli og spott, av opprør mot konvensjonelle samfunnsideer og mot menneskesamfunnet overhodet – den kyniske kvinneforakter, den stolte, ensomme og edle, den falne engel. Inntrykkene fra Genève-traktene og Alpene gav også bakgrunn for det episke diktet The Prisoner of Chillon og for det dramatiske Manfred (1817), som ved sin mystisk-filosofiske ånd minner om Goethes Faust. Det muntert-ironiske Beppo kom 1818, samme år som han begynte på sin store samfunnssatire Don Juan. I sine tre år i Venezia kastet han seg inn i et uhemmet nytelsesliv. Etter at han innledet et langvarig forhold til den 20-årige grevinne Teresa Guiccioli, flyttet han med sitt tjenerskap til Ravenna, hvor han ble trukket inn i de revolusjonære Carbonaris arbeid for å frigjøre Romagna fra det østerrikske og pavelige herredømme. I Ravenna skrev han bl.a. i 1821 de historiske verstragediene Marino Faliero og Sardanapalus og det dramatiske diktet Cain, hvor han forsvarer menneskets opprør mot en tyrannisk Gud, og året etter den ypperlige satiren The Vision of Judgment, som parodierer Southeys sørgedikt over Georg 3.

Under press fra myndighetene flyttet han først til Pisa, senere til Genova, hvor han skrev videre på Don Juan. Det ble utgitt i 16 sanger 1819–24, men ble aldri helt ferdig. Dette kjempediktet i ottave rime er det fulleste uttrykk for hans sammensatte personlighet, snart romantisk fortellende, snart personlig reflekterende, med Hellas, Russland eller England som bakgrunn. Det er fullt av herlig lyrikk, av bitende spott over tidens politiske og religiøse ynkelighet, over russisk lastefullhet og engelsk hykleri, av glødende natur- og frihetskjærlighet og atskillig menneskeforakt. Grekerne var nettopp da i opprør mot tyrkerne. Byron, som lengtet etter handling, begav seg i 1823 etter oppfordring fra Londons grekervenner til Mesolongion, der den engelske lorden ble hilst som landets frelser. Han utfoldet en rastløs virksomhet i ordningen av forsvaret, men midt under arbeidet ble han febersyk og døde. Liket ble ført til England og bisatt i landsbykirken i Hucknall nær Newstead Abbey.

Byron var inkarnasjonen av den romantiske helt og en av romantikkens sentrale skikkelser i Europa. Likevel var han en beundrer av klassisisten Pope og følte seg i slekt med opplysningstidens menn. Han øvde stor innflytelse, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland, men også i Norge (Wergeland, Ibsen, Vinje). Ettertiden har ofte dømt ham som posør og har heftet seg ved det skjødesløse og bombastiske i mye av hans diktning, men har anerkjent både hans ironiske fynd og hans lyriske glød.

En utgave av The Complete Poetical Works ved J. J. McGann er utkommet med sju bind 1980–93. En uavkortet utgave i 13 bind av Byrons fascinerende brev og dagbøker ble utgitt av L. A. Marchand 1973–94.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.