William Empson, britisk dikter og kritiker; studerte i Cambridge under I. A. Richards. Han var professor i engelsk litteratur i Tokyo 1931–34, Beijing 1937–39 og 1947, ved Sheffield University fra 1953. Hans egen lyrikk (samlingene Poems, 1935, og The Gathering Storm, 1940) kan virke noe utilgjengelig pga. sin elliptiske form og en metafysisk billedbruk som viser hans kjennskap til moderne fysikk og matematikk. Ifølge Empson skal god poesi være «vanskelig» i betydningen «mangetydig».

I sin første og mest innflytelsesrike bok, Seven Types of Ambiguity (1930; rev. utg. 1947), gir han inngående diktanalyser ut fra de forskjellige betydninger og nyanser ordene kan få etter sin sammenheng. I Some Versions of Pastoral (1935) diskuterer han den totale betydningen av hele verker. Pastoralediktningen er for ham et særlig fruktbart område for påvisning av mangetydighet, siden det dreier seg om «enkle» mennesker som uttrykker sterke følelser i en lærd og polert form. Marxistisk innflytelse gjør seg gjeldende i hans tolkninger av Shakespeare, Milton, Marvell og Gay. At Freud og psykoanalysen også øvde stor innflytelse på ham, viser tolkningen av Alice in Wonderland.

I The Structure of Complex Words (1951) vender han tilbake til grundig verbal analyse. Empson innså, og fikk andre til å innse, mulighetene for samspill mellom litteraturkritikk og lingvistikk. Han var en original og uredd kritiker som ikke gikk av veien for å modifisere sine standpunkter. I essaysamlingen Using Biography, som utkom etter hans død i 1984, tar han nykritikken i skole fordi den forsømte det biografiske element i litteraturtolkningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.