Doris Lessing

Lessing var fødd av britiske foreldre i Iran, der ho levde til 1925. Då flytte foreldra til den britiske kolonien Rhodesia (noverande Zimbabwe), der ho budde på familiefarmen til ho som 15-åring flytte heimanfrå. Då hadde ho avslutta den formelle skulegangen sin, men ho las og studerte vidare på eiga hand. I 1937 flytte Lessing til Salisbury. Her i hovudstaden arbeidde ho som telefonoperatør og gifte seg med Frank Wisdom, som ho fekk to barn med. Ekteskapet tok slutt i 1943 då Lessing forlét mannen og dei to barna. Ho engasjerte seg i Left Book Club, ein London-basert bokklubb som ga ut venstreorientert litteratur. Her møtte ho Gottfried Lessing, som ho fekk eit barn med før paret skilde seg i 1949.

Same året flytte Lessing til London med det yngste barnet sitt. Her etablerte ho seg som forfattar, men alt som 15-åring i Rhodesia hadde ho fått trykt noveller i litterære magasin. Ho var politisk aktiv på venstresida og engasjerte seg i motstanden mot atomvåpen og i kampen mot apartheid. Etter Sovjetunionens invasjon av Ungarn i 1956 melde ho seg ut av kommunistpartiet, og på 1980-talet kritiserte ho Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. I 2015 blei det offentleg kjent at den britiske etterretningstenesta MI5-MI6 hadde Lessing under overvaking i ein lengre periode frå 1940-talet og framover. Grunnen var sannsynlegvis ein kombinasjon av Lessings sympati med kommunismen og det antirasistiske engasjementet hennar.

Lessings tidlege litterære tektstar er prega og inspirerte av åra i Rhodesia. Ho skriv om forholda der gjennom miljøskildringar som reflekterer sterke inntrykk frå den sørafrikanske naturen. Samtidig gjer ho skarpe observasjonar av person- og maktrelasjonar, og ho skriv med ein inntrengjande realisme om kvinners kamp for å frigjere seg i eit mannsdominert, rasistisk samfunn. Det sosiale samvitet som slik tidleg blir synleg, blir forsterka og nyansert i Det synger i gresset, som blei ein bestseljar då romanen kom ut i London i 1949.

Det synger i gresset presenterer forholdet mellom Mary Turner, kona til den kvite farmaren Dick Turner, og deira svarte «houseboy» Moses. Mary har eit komplisert forhold til til begge desse mennene, til Dick, mellom anna sidan han er inkompetent som farmar, til Moses, mellom anna sidan han er svart og ho har utøvd fysisk vald mot han. Lessing plasserer forfallet av farmen og personrelasjonane i eit mektig og vakkert landskap som personane ikkje synest å sjå, og heller ikkje høyrer dei graset som syng.

Lessing aktiverer ulike former for maktspel som involverer ikkje berre forholdet mellom kvinne og mann, men dessutan mellom kvit kvinne og svart mann. Sidan ho også legg til eit klasseaspekt og eit økonomisk aspekt, kombinerer ho i den litterære utforminga av romanen tre grunnleggjande storleikar: kjønn, klasse og etnisk identitet. I tillegg til at romanen vidarefører feministiske trekk i sørafrikanske Olive Schreiners The Story of an African Farm (1883), peikar den framover mot den sørafrikanske forfattaren Nadine Gordimer, og den kan lesast som ein sviande krititikk av apartheidsystemet i Sør-Afrika.

I 1952 publiserte Lessing Martha Quest, den første romanen i fembindsverket Children of Violence. Martha Quest handlar om ei ung kvinnes oppvekst og modning, først i det sørlege Afrika og seinare i Storbritannia, under inntrykk av hendingane og dei historiske prosessane før, under og etter den andre verdskrigen. Serien omfattar vidare Et ordentlig ekteskap (1954), En krusning etter uværet (1958), Innestengt (1965) og Byen med de fire porter (1969).

Romansyklusen følgjer livet til hovudpersonen Martha Quest frå puberteten hennar fram til ho dør i framtida, i 1997. I dei fire første romanane utspelar handlinga seg i det fiktive landet Zambezia, som er basert på Rhodesia. Den femte er ein dystopisk science fiction-roman med handling i London frå 1950-talet fram til ein apokalyptisk framtidsvisjon av den tredje verdskrigen. Det er ikkje tilfeldig at namnet på hovudpersonen betyr «søking», og det er ei rekke tilknytingspunkt mellom Martha Quest og Doris Lessing.

Trass i sjølvbiografiske trekk er dei fem romanane like fullt fiksjon, noko den siste gjer spesielt tydeleg. Hovudpersonens søking inngår i eit livsprosjekt der Martha Quest vidarefører kravet den britiske forfattaren Virginia Woolf stiller sylskarpt i det klassiske essayet Et eget rom frå 1928: Kvifor har ikkje kvinna/den kvinnelege kunstnaren eit eige rom – ein sjølvstendig plass i samfunnet og familien – når ho har like stor rett til det og like stort behov for det som mannen som alltid har hatt det?

Dette spørsmålet står sentralt i romanen Den gylne notatbok (1962), ein ambisiøs roman som kanskje har hatt endå meir å seie for kvinnelege lesarar og kvinnerørsla enn Children of Violence-syklusen. Lessings originale forteljegrep i denne romanen er å kople ei relativt konvensjonell forteljing saman med fire eksperimenterande «notatbøker» til skribenten Anna Wulf, som strir med kriser både som forfattar, i privatlivet og i sitt politiske liv.

I notatbøkene prøver Anna Wulf å forstå det ho opplever, tenkjer og føler frå ulike perspektiv – mellom anna gjennom fiksjon, politisk dokumentasjon og realistisk nedteikning av hendingar i dagleglivet. Kvart perspektiv fangar inn fragment av livet hennar, men på langt nær alt. Slik viser Lessing kor begrensa perspektivet vårt nødvendigvis er, og kor lite vi ofte forstår. Samtidig viser ho at den intelligente, sterke og søkjande Anna Wulf forstår meir enn dei fleste av oss.

Sjølv om Lessings hovudsjanger er romanen, er ho også ein betydeleg novelleforfattar. Collected African Stories kom ut i to bind i 1973, og Collected Short Stories i to bind i 1978. Blant dei mest kjende av Lessings noveller er Til rom nitten, som nøkternt fortel om ei veletablert, økonomisk velståande og tilsynelatande vellykka kvit kvinne frå øvre middelklasse som av og til, utan at nokon veit det, tar inn på eit hotell der ho berre sit åleine – og til slutt ein dag tar sitt eige liv. Skodespelaren Julianne Moore framstiller delar av denne problematikken i Stephen Daldrys film The Hours (2002), som også relaterer Lessing til Virginia Woolf. Gordon Hølmebakk gir i 21 noveller (1986) eit representativt utval av Lessings noveller, godt omsette til norsk av Mona Lange.

Det er uvanleg at forfattarar som har lykkast med ein realistisk skrivemåte, skifter til ein så ulik sjanger som science fiction. Medan Lessing som forfattar av ei realistisk forteljing skaper ei gjenkjenneleg verd, må ho i science fiction konstruere eit heilt nytt univers som på sin måte også skal vere sannsynleg og truverdig for lesaren. At ho langt på veg maktar dette i ei bok som Shikasta (1979), viser ikkje berre litterært mot, men dokumenterer også ei sjeldan spennvidde i litterær skaparkraft. Shikasta er den første i ein serie på fem romanar, Canopus in Argus – Archives (1979–1983), der handlinga er lagt til eit fjernt planetsystem.

Siste bind i Children of Violence-syklusen, Byen med de fire porter, utgjer eit bindeledd mellom science fiction og realisme i Lessings forteljekunst. Koplinga av desse to sjangrane blir også synleg ved at ho etter Canopus in Argus-serien publiserte Den gode terrorist (1984). Handlinga i denne romanen utspelar seg i samtidas London, og Lessing fokuserer på konflikten mellom nestekjærleik og eit politisk engasjement som opnar for valdsbruk.

Dei sjølvbiografiske elementa i Lessings noveller og romanar blir på ei og same tid løfta fram og problematiserte i to originale og utfordrande sjølvbiografiar, Under huden (1994) og Skyggevandring (1997). Medan første bind primært handlar om perioden i Rhodesia, fortel ho i andre bind om tida i Storbritannia frå 1949 til 1962. Begge binda er perspektivrike, usentimentale, engasjerande og til dels provoserande. I tillegg til innsiktsfullt å formidle eit barns sinn og sanseinntrykk, framstiller Lessing utviklinga si som bevisst individ, som kvinne og som politisk menneske.

Det som gjer begge bøkene meisterlege, er at Lessing i tillegg til å aktivere litterære verkemiddel frå fiksjonen sin så tydeleg synleggjer problema og avgrensingane i sjangeren sjølvbiografi. Det å fortelje om eit allereie levd liv inneber mellom anna ein radikal utvelgingsprosess, og viktig informasjon kan lett bli fortrengt (bevisst eller ubevisst) av forfattaren. Det sjølvbiografiske landskapet, skriv Lessing i Under huden, «er i seg selv forrædersk ... Hvordan vet du at det du husker, er viktigere enn det du ikke husker?».

Lessings seinare romanar har ikkje hatt like stor påverknadskraft som dei tidlege, men særeigne kvalitetar ved skrivekunsten hennar er synlege også her. Dette gjeld mellom anna Det femte barnet (1987) og Kjærlighetens teater (1996). Blant hennar siste romanar er Mara and Dann (1999), The Sweetest Dream (2001), The Story of General Dann and Mara's Daughter, Griot and the Snow Dog (2005) og The Cleft (2007). The Grandmothers (2003) inneheld fire noveller. In Pursuit of the English (1960) framstiller Lessings møte med England. Prisons We Choose to Live Inside (1986) og Time Bites (2004) er essaysamlingar og foredrag.

Då Doris Lessing blei tildelt Nobelprisen i litteratur 2007, meinte mange det var på høg tid. «Doris Lessing er neste års Nobelprisvinner», påsto Dagbladet 13. november 1975. I same nummeret av avisa skriv forfattaren Johan Borgen at Lessings forfattarskap er ei «bølge i tiden». Han legg til: «Bølger forgår, men dønningen etter dem varer stundom slektsledd etter slektsledd». Her har ettertida gitt Borgen rett: Lessing har framleis mange lesarar verda over, og ho påverkar og inspirerer framleis forfattarar, og særleg kvinnelege forfattarar, i mange land.

• The Grass is Singing (1950). Det synger i gresset. Omsett av Eli Krog, etterord av Sissel Lange-Nielsen. Stavanger: Stabenfeldt Forlag, 1951. Også utgitt i Gyldendals Lanterne-bøker, 1975.
• A Ripple from the Storm (1958). En krusning etter uværet. Omsett av Kari Risvik. Oslo: Gyldendal, 1982.
• Martha Quest (1964). Martha Quest. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1976.
• A Proper Marriage, Part I-II (1964). Et ordentligekteskap,I-II. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1981.
• Landlocked (1965). Innestengt. Omsett av Kari Risvik. Oslo: Gyldendal, 1982.
• Particularly Cats (1967). Kattene. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1980.
• The Four-Gated City (1969). Byen med de fire porter,I-II. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1977.
• Briefing for a Descent into Hell (1971). Instruks for nedstigning til helvete. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1976.
• The Summer Before the Dark (1973). Sommeren før mørket. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1974.
• The Memoirs of a Survivor (1974). En overlevendes erindringer. Omsett av Torborg Nedreaas. Oslo: Gyldendal, 1976.
• The Golden Notebook (1975). Den gylne notatbok, I-II. Omsett av Mona Lange. Oslo: Den Norske Bokklubben 2003.
• Shikasta (Canopus in Argos – Archives) (1979). Shikasta. Personlige, psykologiske og historiske dokumenter i forbindelse med et besøk av Johor (George Sherban). Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1979.
• Canopus in Argos – Archives: The Marriages Between Zones Three, Four and Five (1980). Canopus i Argos-arkiver. Ekteskapene mellom Sone Tre, Fire og Fem. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1980.
• The Sirian Experiments: The Report by Ambien II, of the Five (1980). Sirius-eksperimentene. Rapporten fra Ambien II, av de fem. Omsett av Bodil Roald. Oslo: Gyldendal, 1981
• The Sentimental Agents in the Volyen Empire (1983). De sentimentale agentene i Voyen-imperiet. Omsett av Bodil Roald. Oslo: Gyldendal, 1983.
• If the Old Could ... (1984). Jane Somers dagbøker, I-II. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1986.
• The Good Terrorist (1985). Den gode terroristen. Omsett av Kia Halling. Oslo: Gyldendal, 1987.
• 21 noveller. Henta frå Doris Lessings novellesamlingar This was the Old Chief's Country (1951), Five (1953), The Habit of Loving (1957), A Man and Two Women (1963), African Stories (1964) og The Story of a Non-Marrying Man (1964). Omsett av Mona Lange, utval og forord ved Gordon Hølmebakk. Oslo: Den Norske Bokklubben, 1986.
• The Wind Blows away our Words (1987). Ordene våre blir borte med vinden. Og andre akstykker om den afghanske motstandsbevegelsen. Omsett av Anne Staubo. Oslo: Gyldendal, 1987.
• The Fifth Child (1988). Det femte barnet. Omsett av Bodil Roald. Oslo: Gyldendal, 1991.
• Avgrunnen og andre noveller. Omsett av Kjersti Dybvig. Oslo: Gyldendal, 1991.
• Under My Skin: Volume One of my Autobiography, to 1949 (1994). Under huden. Første bind av min selvbiografi, til 1949. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1995.
• Love, Again (1995). Kjærlighetens teater. Roman. Omsett av Solrun Williksen. Oslo: Gyldendal, 1996.
• Walking in the Shade: Volume Two of my Autobiography 1949-1962 (1997). Skyggevandring- Annet bind av min selvbiografi 1949-1962. Omsett av Mona Lange. Oslo: Gyldendal, 1997.

• Storbritannias litteratur
• science fiction
• selvbiografi

• Borgen, Johan (1975). "Kjeringa mot strømmen – men hvilken kjering!" Dagbladet 13.11.1975.
• Fishburn, Katherine (1987). Doris Lessing: Life, Work and Criticism. Fredericton, N.B.: York Press.
• Greene, Gayle (1997). Doris Lessing : The Poetics of Change. Ann Arbor: University of Michigan Press.
• Halvorsen, Elisabeth (2016). Doris Lessing. En litterær forfølgelse. Oslo: Gyldendal.
• Klein, Carole (2000). Doris Lessing: A Biography. New York: Carroll & Graf Publishers.
• Landro, Jan H. (1999). Doris Lessing. Oslo: Den Norske Bokklubben.
• Marcus, Laura og Peter Nicholls (red. 2012). The Cambridge History of Twentieth-Century English Literature. Cambridge: Cambridge University Press.
• Pickering, Jean (1991). Understanding Doris Lessing. Columbia: South Carolina University Press.
• Whittaker, Ruth (1988). Doris Lessing. London: Macmillan.