George Eliot

George Eliot, britisk forfatter. Hun vokste opp og fikk sin skolegang i Warwickshire, hvor faren bestyrte en landeiendom. Moren døde tidlig, og den 17-årige Eliot overtok styret av huset. Hun hadde ervervet seg store språkkunnskaper, blant annet latin og gresk, og var også skolert i filosofi og teologi. Under innflytelse av en krets av intellektuelle fritenkere fjernet hun seg etter hvert mer og mer fra sin kristne (kalvinistiske) barnetro. Allerede i 1846 fullførte hun en oversettelse av D. F. Strauss' Das Leben Jesu, The Life of Jesus Critically Examined. Etter farens død i 1849 tilbrakte hun et år i Tyskland. Hun slo seg ned i London i 1851, og var medredaktør av Westminster Review til 1853. I 1854 kom hennes neste oversettelse, Feuerbachs Essence of Christianity.

Samme år innledet hun et mangeårig samliv med forfatteren H. G. Lewes, som oppdaget hennes skjønnlitterære talent. Hennes første arbeid var The Sad Fortunes of the Rev. Amos Barton, først trykt i Blackwood's Magazine og utgitt 1858 sammen med to andre fortellinger under tittelen Scenes of Clerical Life. Her kan man i tonen spore en viss gjeld til Dickens. Hennes første roman, Adam Bede (1859, norsk overs. 1910), er derimot typisk for henne, med sin nøkterne realisme, dype psykologiske innsikt og fine typeskildring, ikke minst av landsens folk. I 1860 kom The Mill on the Floss (norsk overs. 1895–96). Boken er ingen selvbiografi, men i den kvinnelige hovedpersonen, som er skildret med stor forståelse og varme, kan man kjenne igjen noen av hennes egne erfaringer og konflikter. Med Silas Marner (1861, norsk overs. 1892) var hun definitivt etablert som en av Storbritannias største romanforfattere.

Eliot la stor vekt på karakterens indre utvikling og betydningen av et moralsk valg; mennesket skaper selv sin skjebne i karakterens konflikt med den ytre verden. Felix Holt the Radical (1866) peker fremover mot Middlemarch: A Study of Provincial Life (1871–72; norsk overs. 1873 og 1995), som utvilsomt er hennes største verk (Virginia Woolf kalte den en av de få engelske romaner som var skrevet for voksne mennesker; dens kvaliteter kommer godt frem i BBCs fjernsynsserie fra 1994). Hennes siste betydelige verk var Daniel Deronda (1874–76).

Eliots utstrakte lesning og interesse for filosofi kunne til tider være et kunstnerisk handikap, og hun hadde også en viss tilbøyelighet til moralisering, noe som gjorde henne mindre verdsatt i en periode som varte frem til midten av 1900-tallet. Siden hun ble «gjenoppdaget» av en ny generasjon kritikere anført av F. R. Leavis i 1940-årene, har Eliots modne verk vært gjenstand for betydelig akademisk interesse og respekt.

• Anbefalt litteratur